Du er her:

Forhandlingsleder Laurence Tubiana, FNs klimasjef Christiana Figueres og Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius feirer vedtaket av Parisavtalen i desember 2015. (Foto: IISD)

Forhandlingsleder Laurence Tubiana, FNs klimasjef Christiana Figueres og Frankrikes utenriksminister Laurent Fabius feirer vedtaket av Parisavtalen i desember 2015. (Foto: IISD).

Langlesning:

Oppskrift på en klimaavtale

Søndag 2. desember starter det 24. klimatoppmøtet i Katowice i Polen, og det forventes at verden skal bli enige om regelboka for hvordan Parisavtalen fra 2015 skal forstås, etterleves og gjennomføres. Veien hit har vært lang og tornefull, fra forståelsen om alvorligheten av menneskeskapte klimaendringer på 1970- og 80-tallet, via Rio-konvensjonene i 1992, utallige klimatoppmøter med høye topper og dype daler og frem til dagens avtaleverk. Les kortversjonen av historien om 28 år med klimaforhandlinger her!

I 28 år har verdens land samlet seg i november/desember for å forsøke å få til en avtale som vil redusere verdens klimagassutslipp, og sørge for avbøtende tiltak for de klimaendringene som uansett vil komme. Det er verdens største fellesaksjon mot miljøproblemer. Her er historien om 28 år med håp, forhandlinger, sene nattemøter, diplomatisk snurrepiperi og knuste forventninger.

Rio, min Rio
«Rent bortsett fra at Frederic Hauge ble ranet på åpen gate; kom det noen konkrete resultater ut av Rio-konferansen?» spurte Natur & miljø i 1992 (pdf-lenke, side 33). Vel, klimakonvensjonen ble etablert. Allerede i 1992 ble den kritisert av miljøvernere for å være svak, uten forpliktelser og uten tidsfrister. Men hadde Hauge og andre miljøvernere som var til stede i Rio visst hvilket drama konvensjonen skulle lede til de neste 28 årene, og hvor få konkrete resultater den skulle produsere, hadde de nok revet av seg håret i frustrasjon.


12 år gamle Severn Suzuki holdt ungdommens innlegg under Rio-toppmøtet i 1992.


De tidlige årene
Konvensjonen ble åpnet for signering 9. mai 1992, behandlet på Rio-møtet i juni, og fikk raskt stor tilslutning. Den trådte i kraft 21. mars 1994, og hele 196 land har undertegnet konvensjonen. Det er nær sagt alle verdens land.
For å vite om man kutter utslippene, må man vite hvor mye man faktisk slipper ut. 1990 ble valgt som utgangsåret, og alle signaturlandene ble pålagt å kartlegge sine årlige utslipp fra 1990 og fremover. Disse skulle rapporteres til konvensjonen. To komiteer ble nedsatt, kalt SBSTA (komiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning) og SBI (komiteen for implementering). Disse eksisterer fortsatt, og skal assistere klimatoppmøtene.

Klimaprosessen har sitt eget stammespråk, med mange forkortelser. Les CICEROs artikkel om klimaforhandlingsbegreper som høres ut som indieband!

Det første klimatoppmøtet, COP1, ble holdt i Berlin i 1995. Her ble det nedsatt en mandatperiode på to år, som skulle brukes til å komme frem til et sett med virkemidler landene kunne bruke. Omtrent samtidig med toppmøtet kom FNs klimapanel med sin andre hovedrapport, som ga lite rom for tvil om at klimaendringene var menneskeskapte, og kunne bli svært dramatiske.

I forkant av COP2 i Geneve i 1996 avslørte Natur & miljø Bulletin at Norge krevde en avtale som åpnet for felles gjennomføring med andre land, for å sikre norsk olje- og gassutvinning. På toppmøtet viste det seg at Norge ikke var alene om å ville ha en avtale som sikret store kutt, men at det i all hovedsak var «de andre» som skulle kutte. I tillegg krevde Norge at utslippskuttene måtte kunne gjennomføres ved å betale for tiltak i andre land. Det ble enighet om å forsøke å komme frem til en avtale på det tredje toppmøtet i Japan i 1997.

Image
Natur & miljø Bulletin avslørte i 1996 at Norge stilte svært strenge krav til en ny klimaavtale. Faksimile.

Kyoto
Etter høyintense tautrekninger ble landene enige om en avtale i Kyoto i 1997. Den skulle kutte industrilandenes klimagassutslipp med 5,2 prosent fra 1990-nivået i perioden 2008-2012. Landene forhandlet om hvem som skulle kutte hvor mye, og Norge var ett av få land som fikk lov til å øke sitt utslipp, med én prosent. 37 land fikk utslippsforpliktelser i avtalen, som skulle tre i kraft når minst 55 land, samt industriland med forpliktelser som sto for minst 55 prosent av utslippene som var regulert i avtalen, hadde ratifisert den. Dette tok tid, og førte til flere intense, politiske dragkamper. Verdens største utslippsland på den tiden, USA, annonserte i 2001 at de ikke ville ratifisere avtalen.

Storpolitisk puslespill
Klimatoppmøtene etter Kyoto bar preg av kampen om å få mange nok land til å ratifisere avtalen, samt å forhandle frem de siste detaljene. Dette skulle bli vanskeligere enn noen ante, og det var ikke før Russland undertegnet i november 2004 at avtalen ble juridisk bindende.

Image
Friends of the Earth demonstrerer mot oljenæringens påvirkning under COP4 i Buenos Aires. (Foto: www.iisd.ca)

Allerede på COP4 i Buenos Aires i 1998 ble det klart at uenighetene om detaljene var stor. Regler for kvotehandel, forpliktelser for flere land, mulighet for å finansiere klimatiltak i u-land og få dem godskrevet sin egen kvote og inkorporering av skog og landbruk i klimaavtalen ble for mye å takle. Det ble nedsatt en to års forhandlingsplan, der disse spørsmålene skulle avgjøres på COP6 i 2000.
«Hele lærerværelset brukte 14 dager på å lage en svært enkel timeplan for faget «verdens klimapolitikk», oppsummerte Natur & miljø Bulletin, som kalte forhandlingene i 1998 et «hvileskjær».
Men der COP5 i Bonn i 1999 ble et teknisk møte uten mye politisk spenning, ble det fullt rabalder i 2000.

Nede for telling
I USA var motstanden mot Kyotoavtalen voksende. Kritikken gikk på at bare et fåtall av verdens land skulle forplikte seg til å kutte sine utslipp, mens store utviklingsland som Kina og India kunne slippe ut så mye de ville. For å kontre dette foreslo USA på COP6 i den nederlandske byen Haag at skogens karbonopptak skulle med i avtalen, selv når dette ikke var et resultat av aktiv skogplanting. Miljøvernere raste, og mente dette ville vanne ut avtalen betraktelig. Selv om enkelte EU-land ønsket å komme USA i møte, ble de enige om å hindre USA i sitt utvanningsforslag. Dermed brøt forhandlingene sammen uten vedtak.
Nå sto både Kyoto-avtalen og hele prosessen for å finne en global klimaløsning på spill. Ifølge de fleste miljøorganisasjonene skyldtes dette USAs «kuppforsøk». «Alt er i det blå», skrev Natur & miljø Bulletin.

Image
Den nederlandske forhandlingspresidenten Jan Pronk tok så et initiativ til å gjenoppta forhandlingene i juli 2001 i Bonn, for å se om avtalen og prosessen kunne reddes på noe som helst vis. Kyoto-avtalen, og prosessen for å kutte verdens klimagassutslipp, lå nede for telling.

Image
Forhandlingspresident Jan Pronk fikk en lang og vanskelig oppgave i 2000-2001. (Foto: www.iisd.ca)

USAs retrett reddet avtalen?
Forventningene var på et lavmål da forhandlingene ble gjenopptatt i den gamle vesttyske hovedstaden sommeren 2001. Før møtet hadde den amerikanske presidenten George W. Bush trukket USA fra Kyoto-avtalen, og landet møtte bare som observatør. Ironisk nok kan dette ha gjort forhandlernes oppgave i Bonn enklere.
Mange observatører og miljøorganisasjoner var overrasket over hvor lett man kunne oppnå enighet om store, uløste saker som hadde stått fullstendig i stampe bare et halvår tidligere. De fleksible mekanismene som skulle sikre at man fikk godskrevet tiltak i andre land ble spikret, det samme ble et regelverk for hvordan skogens opptak skulle beregnes i Kyoto-avtalen. Også sanksjonsmulighetene for land som ikke fulgte opp sine forpliktelser og et system for finansiering av tiltak ble det enighet om.
- Et geopolitisk jordskjelv, jublet WWF. – En viktig taktisk seier, sa Greenpeace. Men Naturvernforbundets Tore Brænd var mer avmålt.
- Avtalen gir oss ikke 5,2 prosents reduksjon i industrilandenes utslipp. Det beste vi kan håpe på er en stabilisering, sa han til Natur & miljø Bulletin.

Kvotehandel og ratifisering
Den toårige forhandlingsavtalen fra COP4 ble endelig fullført samme høst, på COP7 i Marrakesh, Marokko. Her ble det bestemt et regelverk for kvotehandel, og vedtatt å utrede et system for utviklingsland som ville ta på seg klimaforpliktelser. COP8 i New Delhi i India i 2002 og COP9 i Milano i Italia i 2003 ble stort sett preget av kampen om å få Kyoto-avtalen ratifisert. For at en stor nok andel av industrilandenes utslipp (55 prosent) skulle være dekket, var man avhengige av at Russland kom med. 18. november 2004, rett før COP10 i Buenos Aires, Argentina, bestemte Russland seg for å være med. Kyoto-avtalen var blitt bindende.

Image
Russlands inntreden i Kyoto-avtalen ble feiret under COP10 i Buenos Aires med russisk folkedans. (Foto: www.iisd.ca)

Mer festival
På COP10 ble det vedtatt å begynne å se på mulighetene for en ny avtalestruktur, som kunne gjøre det mulig å få med USA og utviklingslandene inn i en klimaavtale. De uformelle drøftingene om en slik avtale ble foreslått av Argentina, og drøftingene fortsatte gjennom de følgende klimatoppmøtene. På denne tiden utviklet toppmøtene seg fra å være rene forhandlingsplasser for byråkrater, politikere og miljøvernere til å bli de reneste klimafestivaler. Næringsliv, kulturliv, fagorganisasjoner, solidaritets- og bistandsorganisasjoner og mange andre aktører fikk gradvis større plass, og forhandlingenes «side events» ble viktige møtepunkter for alle som jobbet med klimarelaterte saker. Presseinteressen skjøt også i været. Fra å være en arena for miljøfagpressen, ble internasjonale klimaforhandlinger i større grad en del av konvensjonelle mediers dekning.

Svarteperspill
Det var detaljutforming av Kyoto-avtalen og løse diskusjoner rundt etterfølgende avtaleregimer som sto i fokus under COP11 i Montreal, Canada i 2005 og COP12 i Nairobi, Kenya i 2006. Miljøorganisasjoner krevde fortgang i utslippskutt, og at man ikke skulle sitte og «vente på Kyoto». «Noen ganger kan klimaforhandlingene minne om en lek fra barndommen. Alle skylder på noen andre, så slipper man å få svarteperstempelet selv», kommenterte Miljøjournalens redaktør Audun Garberg.

Image
Normalt er det statsledere som taler under klimatoppmøtets høynivådel. Men i Nairobi i 2006 ga Belgia ordet til en husmor,
Margaretha Guidone, som leverte en følsom tale om å «kjempe sammen mot virkningene av klimaendringer for den neste generasjonen». (Foto: www.iisd.ca)

Men selv om konfliktnivået var lavere, ble grunnarbeidet til det som skulle komme under COP13 gjort. Der, på en varm stillehavsøy, startet prosessen som skulle gjøre klimaendringene til verdens største politiske sak.

Der USA ble tvunget i kne
I desember 2007, på den indonesiske stillehavsøya Bali, ble COP13 arrangert. I Norge er møtet kjent som stedet der den norske satsingen på bevaring av regnskog ble igangsatt. Internasjonalt, derimot, huskes det som møtet der en samlet verden tvang USA i kne, og fikk de med på et veikart til en ny, global klimaavtale. FNs klimapanel hadde kommet med langt sterkere krutt enn tidligere i sin fjerde hovedrapport. Al Gores film «En ubehagelig sannhet» gjorde at budskapet om klimaendringer ble spredt til et helt nytt publikum. Sammen ble de tildelt Nobels fredspris for 2007. Klima var på alles lepper. Og FN hadde tatt mål av seg til å stake ut kursen frem mot en global klimaavtale, en avtale som kunne omfatte alle verdens land. Men det ble ikke udramatisk. Langt derifra.

Image
Representanter for den amerikanske delegasjonen under COP13 på Bali. Forhandlingsleder Paula Dobriansky til venstre. (Foto: www.iisd.ca)

- Flytt deg, USA!
Forhandlingene hadde pågått et døgn på overtid. FNs klimasjef Yvo de Boer hadde løpt gråtende ut fra plenumssalen etter at han forsto at det pågikk parallelle forhandlinger, organisert av indonesiske myndigheter, som han ikke hadde blitt orientert om. De fleste journalistene hadde reist hjem for lengst. Forhandlerne hadde reddet stumpene, og alle land var nå enige om veikartet fra Bali, og at verden skulle forsøke å få til en global klimaavtale. Unntatt ett: USA, som mente forslaget stilte for milde krav til utviklingslandene.
Flere land forsøkte å presse amerikanerne. Men delegaten fra Papua Ny Guinea, Kevin Conrad, var tydeligst:
- Det er et ordtak som sier at hvis du ikke er villig til å lede og vise vei, så flytt deg. Flytt deg, USA!, sa Conrad til øredøvende jubel.


Her er en ti minutters redigert fremstilling av gjennombruddet på Bali. Papua Ny Guinea begynner etter cirka 7 minutter (Video fra YouTube)

Bali-møtet ble en forestilling som viste hvor isolert USA hadde blitt på den globale arenaen. Med George H. W. Bush som president hadde USA snudd ryggen til flere internasjonale avtaler, blant annet Kyoto. Men denne gangen snudde USA, og gikk med på en ny forhandlingsrunde. For klimaet betydde det ikke alt for mye, utover videre forhandlinger. Men symbolseieren ved å få med USA var enorm.

Venter på Obama
I planen fra Bali het det at en ny global klimaavtale skulle fremforhandles gjennom to år, og vedtas på klimatoppmøtet i København i 2009. COP14 i Poznan, Polen i 2008 ble dermed et møte som først og fremst pekte frem mot København-møtet. Spenningen var også stor etter at USA hadde byttet president. Hva kunne Barack Obama spille inn i de internasjonale forhandlingene? Han hadde allerede varslet en ambisiøs innenlandsk energipolitikk, men tiltrådte ikke før i januar 2009.

Pladask i Danmark
Så kom 2009. 45 000 mennesker var akkreditert til COP15 i København, det største møtet FN noensinne hadde arrangert. Opptakten var ikke bra, med store motsetninger mellom de fattigste landene og de industrialiserte landene, anført av USA, i forkant av forhandlingene. Dette gjentok seg i København, med trusler om forhandlingsbrudd og svært dårlig fremdrift i forhandlingene. Forventningene var spent til bristepunktet, og da det var klart at det ikke var mulighet å oppnå enighet gikk luften ut av ballongen.

Image
Mer enn 100 000 mennesker demonstrerte for en sterk klimaavtale i Københavns gater. Møtet endte likevel med krasjlanding. (Foto: Tor Bjarne Christensen)

En gruppe statsledere forhandlet frem et ark med punkter i et lukket rom, for i det minste å ha noe å komme hjem med etter FNs mest hypede klimatoppmøte gjennom tidene. Plenumssalen tok dokumentet «til etterretning», og dro hjem. Det hjalp ikke med gigantisk press, mer enn hundre tusen demonstranter i gatene og en forventning om handling fra hele verden. En sur desemberdag i København så prosessen ut til å ha krasjlandet.

Image
En sur desemberdag i København så prosessen ut til å krasjlande. (Foto: IISD)

Ny klimasjef
FNs daværende klimasjef Yvo de Boer trakk seg etter København-forhandlingene. I offentligheten valgte han å være betinget optimist.
- København-møtet produserte ikke den ferdige kaken, men det ga partene alle de viktigste ingrediensene til å bake en ny, sa han til The Guardian i januar 2010.
Den nye bakeren ble costaricanske Christiana Figueres. Toppdiplomaten og presidentdatteren med dansk ambassadørmor fikk raskt respekt i FN-systemet, og leder også klimakonvensjonen under toppmøtet i Paris. Hun har en langt dystrere fremstilling av situasjonen etter toppmøtekrasjen i København.
- Jeg minner stadig meg selv om at jeg arvet denne prosessen etter København. For å være ærlig, så arvet jeg en søppeldunk. Hele prosessen var i søpla, tiltroen til at verden kunne takle klimaendringer var i søpla, og motivasjonen til min fantastiske stab var i søpla, sa Figueres til en av verdens mest anerkjente klimareportere, Lisa Friedman fra E&E, i november 2015.

Image
- Hele prosessen var i søpla, var beskrivelsen fra FNs klimasjef Christiana Figueres etter toppmøtet i København. (Foto: Kristian S. Aas)

Sope opp restene
Finansiering av klimatiltak i utviklingsland og vilje til å etablere et politisk mål om å holde oppvarmingen under 2 grader var de mest solide byggesteinene som lå igjen etter København. I forkant av COP16 i Cancun, Mexico i 2010 samlet man sammen disse. Mexico utnevnte en klimaambassadør, Luis Alfonso de Alba, som reiste verden rundt for å gjenoppbygge tilliten til FN-systemet etter krasjlandingen. Til en viss grad hjalp det. Toppmøtet i Mexico etablerte FNs grønne klimafond, som nettopp har bevilget penger til sine første prosjekter. De fastsatte også 2-gradersmålet som styringsmål, og oppfordret land til å begynne med utslippsreduksjoner så snart som mulig. I tillegg ble grunnlaget lagt for å forhandle frem en forlengelse av Kyoto-avtalen etter 2012.

Image
Mexicos klimaambassadør Luis Alfonso de Alba i passiar med FNs klimasjef Christiana Figueres under COP16 i Cancun. (Foto: www.iisd.ca)

Etter København var det klart at man ikke ville få til en ny global avtale som kunne avløse Kyoto, og dermed ville man fortsette med en ny periode med den avtalen man har. Canada trakk seg deretter fra Kyoto-avtalen, mens Japan og Russland erklærte at de ikke ville påta seg nye forpliktelser.


CICERO senter for klimaforskning laget en enkel film for å forklare dynamikken i klimaforhandlingene. Bør nytes med lyden på!

Veikart 2
COP17 ble holdt i Durban i Sør-Afrika i 2011. Her ble det enighet om et nytt veikart, langt mindre omfattende og forpliktende enn det fra Bali. Ifølge dette skulle en ny avtale fremforhandles og vedtas på COP21 i Paris i 2015, og tre i kraft i 2020. Det ble også forhandlet videre på en forlengelse av Kyoto-avtalen, og på hvordan det grønne klimafondet skal se ut. Flere miljøorganisasjoner var frustrerte over den gode tiden forhandlerne bevilget seg, og få fikk sagt det mer direkte enn ungdomstaleren på toppmøtet, amerikanske Anjali Appadurai.

I 2012 dro klimaforhandlingene til COP18 i Doha, Qatar, verdens største utslippsland per person. Under dieselfyrte gatelys på en parkeringsplass ble delegatene sluset til og fra busser gjennom et gigantisk parkeringshus. Her ble det enighet om en forlengelse av Kyoto-avtalen fra 2012 til 2020, samt at erstatning for tap og skade som følge av klimaendringer for første gang ble nevnt i en offisiell FN-tekst. Ellers huskes møtet best for forhandlingsleder Abdullah bin Hamad Al-Attiyahs noe eksentriske møteledelse. Da Russland ønsket å protestere mot utfallet, gjorde ikke Al-Attiyah noe for å se den russiske delegaten som vinket med skiltet foran ham.

Image
Abdullah bin Hamad Al-Attiyah ledet forhandlingene i Doha i Qatar i 2012. (Foto: www.iisd.ca)

Tilbake til kull-landet
I 2013 dro klimaforhandlerne igjen til Polen, der de sist var i 2008. De viktigste beslutningene som ble tatt på COP19 i Warszawa var en oppfordring om at alle land bør komme i gang med utslippskutt så raskt som mulig. I tillegg ble alle land oppfordret til å komme med sine mål om utslippskutt som skal inngå i en ny avtale innen 1. kvartal 2015. Arbeidet med utformingen av denne avtalen fortsatte, og klimafondet ble ytterligere formalisert.
Toppmøtet ble imidlertid skjemmet av flere hendelser. Det startet med at Australia og Japan svekket sine klimamål. Polske myndigheter arrangerte også et toppmøte for kullindustrien samtidig som klimatoppmøtet. Store kullselskaper var sponsorer for klimatoppmøtet. Lederen for forhandlingene, Marcin Korolec, ble av alle ting avsatt som polsk miljøvernminister midt under konferansen fordi han var for lite positiv til utvinning av skifergass. Kombinasjonen av kullvennlighet og liten fremdrift gjorde at de aller fleste miljøvernerne på forhandlingene så rødt, arrangerte en massiv utvandring og forlot klimatoppmøtet i protest.

Image
Kull-landet Polen får rødt kort av miljøaktivister. (Foto: www.iisd.ca)

Tap og skade
Klimatoppmøtene arrangeres hvert år i november/desember, midt i stormsesongen i sørøst-Asia. I 2013 feide en av historiens kraftigste tyfoner over Filippinene akkurat mens toppmøtet ble arrangert i Warszawa. Mer enn 6300 mennesker ble drept på Filippinenen alene, og mer enn 11 millioner mennesker fikk sine hjem og leveområder ødelagt, eller ble på annen måte påvirket av den kraftige tyfonen.
Utviklingslandene hadde lenge krevd at klimaforhandlingene burde ta opp spørsmålet om hvem som skal betale for konsekvensene av klimaendringene. De ønsket en mekanisme som kunne sørge for oppbygging, kunnskapsutveksling og ekspertise på gjenoppbygging etter tap og skade som var forårsaket av klimaendringer. I Warszawa kom den første spiren til et slikt system på plass. "Warszawa-mekanismen" inneholder ingen penger, men derimot et system for hjelp ved naturkatastrofer som skyldes klimaendringer, som ørkenspredning, hetebølger, stormer, flom, havstigning og så videre. Om det var den filippinske delegaten Yeb Sanos følelsesladde innlegg som førte til dette, vites ikke, men det ble ihvertfall det mest kjente øyeblikket fra toppmøtet.


Den filippinske delegaten Yeb Sano holdt Warszawa-toppmøtets mest følelsesladde innlegg, etter at hans hjemland var knust av supertyfonen Haiyan.

Klima i Lima
Peru arrangerte klimatoppmøtet i 2014. COP20 ble et møte på veien til Paris, der flere av initiativene fra møtet i Warszawa, samt mellommøtene som hadde vært, ble formalisert. Alle land ble oppfordret til å melde inn sine nasjonale klimamål, som på FNsk ble døpt INDC (Intended Nationally Determined Contributions). I tillegg ble det laget et utkast til en klimaavtale, som etter Lima-møtet ble knadd gjennom flere forhandlingsmøter gjennom 2015. Mye av den foreslåtte avtaleteksten besto av forskjellige alternativer som land har ønsket å ha med, slik den alltid blir i FN-sammenheng. Jobben i Paris ble å enes om en ordlyd. Det var langt fra sikkert at det skulle bli vedtatt noen avtale, da forhandlere fra 196 land dro til den nedlagte flyplassen Le Bourget nord for Paris i desember 2015.

Image
Det er langt flere enn forhandlingsdelegasjonene som tropper opp når det er klimatoppmøte. Møtet i Paris i 2015 fikk celebert besøk
fra en galakse langt, langt borte. (Foto: Kristian S. Aas)

"Tryggere, mer håpefull, sikrere og friere"
"Jeg tror at man kan være for sene. Og når det kommer til klimaendringer er øyeblikket straks her. Men hvis vi handler her og nå, og prioriterer våre kortsiktige interesser bak lufta våre barn vil puste, og maten de vil spise, og vannet de vil drikke, og håpene og drømmene som bærer deres liv, vil vi ikke være for sene. La det være vårt felles mål her i Paris. En verden som er verdig våre barn. En verden som ikke defineres av konflikt, men av samarbeid, og en verden som ikke defineres av menneskelig lidelse, men av menneskelig utvikling. En verden som er tryggere, mer håpefull, sikrere og friere enn den vi arvet."
Den amerikanske presidenten Barack Obama brukte store ord i sitt første innlegg på klimatoppmøtet i Paris. I 2011 hade forhandlerne bestemt at en avtale skulle ferdigstilles og vedtas her, og franske forhandlere hadde brukt hele året 2015 på talløse møter med land, selskaper, delegasjoner og andre grupper for å sikre et positivt utfall. Men konfliktene var mange mellom land som ønsket en sterk avtale, og land som ønsket mer fleksible løsninger. USA selv måtte sikre at avtalen ikke ble juridisk bindende, for da ville den bli nedstemt i den amerikanske Kongressen.

Mange aktivister
Paris sto på hodet i dagene klimatoppmøtet ble arrangert. Byen var full av delegasjoner, interesseorganisasjoner, næringsliv og andre som ville fremføre sitt budskap, markedsføre sitt produkt eller fremsi sin mening. Et enormt utstillingsområde utenfor forhandlingslokalene ble brukt til seminarer, åpne møter og aksjoner. En stor gruppe norske aktivister dro med tog til Paris, demonstrerte på "Folkets klimatoppmøte" i forstaden Montreuil, spilte sanger, deltok på ungdomsorganisasjonenes sammenkomster og malte bannere. Flere aktivitetshus i den franske hovedstaden var gjort om til baser for klimaaksjonister fra hele verden. Forventningene lå i lufta. Det var en mildt elektrisk stemning i Paris i desember 2015.

Image
Norske besteforeldre demonstrerte for en sterk klimaavtale i Paris i 2015. (Foto: Kristian S. Aas)

Les alle artiklene fra Natur & miljø om klimatoppmøtet i Paris!

Øyeblikket i Paris
Etter hvert som møtet skred frem, ble gamle konfliktlinjer mellom utviklende land og utviklingsland igjen synlige. Disse løste seg noe opp da en "høyambisjonsgruppe", med EU, USA og Norge på laget, ledet av den lille øystaten Marshalløyene, skred frem. Dette splittet grupen av store utviklingsland, og Brasil bestemte seg for å bli med høyambisjonsgruppa. Dette skapte dynamikk i forhandlingene, og det franske formannskapet presset på for å få landet en avtale. Til stor jubel, og etter siste-liten-endringer fra USA for å unngå kongressbehandling, ble avtalen vedtatt til enorm jubel klokken 19.26,
12. desember 2015. Natur & miljø dekket den dramatiske forhandlingsdagen minutt for minutt.
De første reaksjonene fra miljøbevegelsen var betinget positive. Avtalen var for svak, men inneholdt mekanismer som kunne styrke klimamålene senere. Den skjerpet det internasjonale målet, som til nå hadde vært å stanse klimaendringene ved to grader, til å inneholde et mål om å strebe etter å stanse på 1,5 grad. En spesialrapport skulle utarbeides om dette nye målet, av forskerne i FNs klimapanel. Tross alle de kritiske røstene er det enighet om at det ble skrevet klimahistorie i Paris, 12. desember 2015.


FNs daværende klimasjef, Christiana Figueres, fortalte sin historie om Parisavtalen. (Kilde: TED/YouTube)

Frivillighet og dialog - og utmeldelse
Parisavtalen er bygd opp rundt landenes frivillige klimamål, kalt NDC-er på FNsk. Disse skal meldes inn til FN, og hvert femte år skal disse gjennomgås for å se om verden er på riktig kurs. Det finnes ingen sanksjonsmuligheter overfor land som ikke møter sine mål, men målene kan ikke svekkes. De detaljerte reglene for hvordan dette skal gjøres skal bestemmes på klimatoppmøtet i Katowice i Polen i 2018.
Møtet i Marrakech i Marokko i 2016 ble i stor grad et mellommøte, der man staket ut kursen mot Parisavtalens regelbok og hadde et spesielt fokus på vannmangel, som er et problem i området. Møtet ble preget av at USA valgte Donald Trump til president, en mann som hadde beskrevet klimaendringer som noe Kina hadde funnet opp for å skade amerikansk økonomi. Han hadde lovt å trekke USA ut av Parisavtalen, og annonserte i august 2017 at han ville gjøre alvor av dette, tross at avtalen ikke binder USA til noe som helst. Etter bestemmelsene i avtalen kan USA først trekke seg ut i november 2019, og det gjenstår å se om dette faktisk vil skje.
Klimatoppmøtet i 2017 var derimot en nyskapning. Fiji var vertskap, men av praktiske årsaker ble møtet holdt i Bonn i Tyskland. Her ble "Talanoa-dialogen" introdusert i klimaforhandlingene. Talanoa er en fijiansk dialogform basert på historiefortelling, som skal lede frem mot enighet og beslutninger, i en felles læringsprosess fri for skyld og skam. Siden toppmøtet har det vært holdt mange lokale, regionale og nasjonale Talanoadialoger verden rundt, blant annet en på Stortinget i Oslo. Målet er å bygge forståelse for at land må oppfylle sine klimamål, og skjerpe disse på klimatoppmøtet i 2020.

Image
Det var mye dialog på Talanoadialogen på Stortinget. (Foto: Kristian S. Aas)

Svart land
Årtes klimaforhandlinger holdes i Katowice i Polen, midt i Europas tykkeste kullbelte. Katowice-området er et enormt byområde, med 18 byer med over 50 000 innbyggere, adskilt av store dagbrudd av kull. Møtet skal holdes på Katowices nye internasjonale kongressenter samt idrettsarenaen Spodek, bygd på stedet der en kullgruve lå frem til 1990-tallet. Til sammen bor det over 5 millioner mennesker i by- og kullområdet, som strekker seg over landegrensen til Tsjekkia.
Så gjenstår det å se om lukta av kull kan inspirere forhandlerne til å gå lengre enn før, eller om klimamålene forsvinner i en svart sky. Forhandlingene varer fra 2. til 13. desember, og Naturvernforbundet er igjen til stede. Følg forhandlingene på vår nettside!

Image
Spodek i Katowice, arena for klimaforhandlingene i 2018. (Foto: Hans Permana/Flickr.com)