Du er her:

  • Tema
  • Klima
  • Klimarettferdighet: Norges rettferdige andel av klimadugnaden

Klimarettferdighet: Norges rettferdige andel av klimadugnaden

Klimarettferdighet beskriver den rettferdige fordelingen av den globale dugnaden som må til for å bremse global oppvarming som også sikrer natur og velferd for alle land og folk i verden.

Rike land som Norge har historisk ansvar for klimaendringer og økonomisk kapasitet. Vi må derfor både kutte utslipp hjemme og bidra med finansiering til utslippskutt og tilpasning i Sør.

Naturvernforbundet står sammen med Forum for Utvikling og Miljø, Kirkens Nødhjelp og Regnskogfondet bak «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement». Utarbeidet av anerkjente Stockholm Environmental Institute (SEI) beregner rapporten vår rettferdige andel av den globale dugnaden for klima som mest sannsynlig vil holde global oppvarming under 1,5 grader – eller hvordan norske klimamål bør se ut fra et klimarettferdighetsperspektiv.

Hvordan beregne Norges rettferdige andel?

Rapporten beregner landenes historiske ansvar for klimakrisen basert på utslipp siden 1990, og deres respektive kapasitet basert på landenes økonomi. Verdens fattigste i alle land – de som lever for under 20 dollar dagen – utelukkes fra regnskapet fordi de har sluppet ut mindre klimagasser som følge av lavere for­bruk, og dermed har mindre ansvar, samt at de må bruke sin økonomiske kapasitet på utvikling, og dermed ikke kan forventes å bidra like mye til den globale klimainnsatsen. Fattige land, og land med en stor fattig befolkning, har der­for både mindre ansvar for klimakrisen og mindre kapa­sitet til å løse den.

Hvor mye må vi kutte hjemme?

Siden Norge er et rikt land, samt har hatt relativt høye utslipp fra 1990, må vi bidra med en andel av innsatsen som langt overgår vår andel av verdens befolkning. Norges befolkning utgjør kun 0,07 prosent av verdens befolkning, men vårt kombinerte ans­var og kapasitet fram til 2030 utgjør 0,65 prosent av den totale globale innsatsen som er nødvendig.

Basert på dette må Norge kutte sine utslipp med 233 millioner tonn CO2 innen 2030. Dette tilsvarer 430 prosent av årlige utslipp sam­menlignet med 1900-nivået. Derfor må Norge kutte både hjemme og samtidig finansiere omfattende utslippskutt i andre land. Hvis Norge skal kutte forholdsmessig like mye nasjonalt som alle andre land, sammenlignet med våre forventede utslipp hvis vi ikke kutter noe, må Norge innen 2030 må kutte 53 prosent hjemme sammenlignet med 1990-nivået.

Hvor mye må vi bidra til kutt og tilpasning i Sør?

Om vi kutter 53 prosent nasjonalt innen 2030, gjenstår derimot nesten 200 millioner tonn CO2 utslippskutt vi må bidra til i utlandet.

Hvor mye det kommer til å koste, avhenger av prisen på utslippskuttene. Ved å gjøre dette gjennom utbygging av fornybar energi og dermed legge til grunn den globale kostnaden av å bygge ut den fornybare energien som trengs kan Norges ansvar for klimakutt internasjonalt være oppimot 50 milliarder kroner i året. På toppen av dette kommer Norges ansvar med å støtte utviklingsland til å tilpasse seg de klimaen­dringene det allerede er for sent å stoppe. Norges andel av det globale tilpasningsbehovet kommer på oppimot 15 milliarder kroner i året.

Hvis Norge ikke tar sin rettmessige del av innsatsen, vil det falle på noen med mindre ansvar og mindre kapasitet. Jo lenger norske politikere venter, jo vanskeligere og dyrere blir det.

Hvordan kan vi oppnå dette?

Det finnes flere måter Norge kan kutte hjemme – les mer her og finn ut hvordan du kan bidra.

Internasjonalt finnes det mye som kan gjøres og har blitt gjort i blant annet skog og energi. I tillegg bruker Norge mange milliarder på kvotekjøp for å oppfylle våre internasjonale klimaforpliktelser. Kvoter er en sentral del av Norges klimapolitikk, men har foreløpig ikke gitt store resultater. Derfor må andre mekanismer opprettes slik at land i Sør støttes – les mer om klimafinansiering.

Les mer