Norske ungdomsorganisasjoner holder en protest i Glasgow på COP26. BILDE: Naturvernforbundet

Norske ungdomsorganisasjoner holder en protest i Glasgow på COP26. BILDE: Naturvernforbundet.

Klimatoppmøte i Glasgow

1,5-gradersmålet fortsatt i fare etter COP26: - Krever enda raskere omstilling av olje og gass

Resultatene fra klimatoppmøtet i Glasgow svekker Parisavtalens mål om å holde global oppvarming under 1,5 grader, mener Naturvernforbundet. Møtet endte med en svak slutterklæring som ikke nevner utfasing av fossil energi, og et kvotehandelssystem (forhandlet frem av Norge) som legger opp til grønnvasking og små eller ingen utslippskutt.

Slutterklæringen nevner riktignok fossil energi for første gang, men teksten ble svekket i siste liten. I stedet for å «fase ut», står det man skal «fase ned» kull som ikke kobles til utslippsreduserende tiltak («unabated coal») og kun «ineffektive subsidier» for fossil energi.

- Problemet med fossile subsidier er ikke om de er «ineffektive», men at de sender verden mot katastrofale klimaendringer! At vedtak fra et klimatoppmøte ikke nevner utfasing av fossil energi, er som å snakke om smittevern uten å nevne koronaviruset. Slutterklæringen fra Glasgow fremhever likevel 1,5-gradersmålet og krever dermed at Norge slutter å lete etter mer olje og gass, og øker innsatsen for en rettferdig omstilling av petroleumsnæringen i tråd med anbefalingene fra FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået (IEA), sier Truls Gulowsen, leder i Naturvernforbundet.

Utfasing av all fossil energi haster: analyser publisert under klimatoppmøtet viser at verden fortsatt er på vei mot 2,4 graders global oppvarming basert på verdens 2030-klimamål, til tross for nye langsiktige mål lansert i Glasgow. Men en ny allianse for felles kutt i olje- og gassproduksjon, Beyond Oil and Gas Alliance, ble etablert på COP26.

- Verden har endret seg. Olje er det nye kull og gass er ikke lenger fredet. Flere land vil bli med i dette første diplomatiske initiativet for produksjonskutt og det vil øke presset på Norge, mener Gulowsen.

- Det viktigste med denne avtalen er at alle landene oppfordres til å øke sine klimamål, og at landene fortsatt skal møtes annethvert år for å presentere resultater og ytterligere forsterkninger av innsatsen, basert på erkjennelsen av at verden dessverre også etter dette toppmøtet ikke er på rett klimakurs, sier Gulowsen.

Barth Eides kvotehandelssystem: - Et gapende hull i Parisavtalen
Kompromisser inngått for å lande en avtale på de nye reglene for kvotehandel utgjør smutthull som lar rike land unngå utslippskutt og har svært lite eller ingen effekt på totale utslipp.

Reglene for kvotehandel, et resultat av forhandlinger ledet av Singapore og Norges klimaminister Espen Barth Eide etter mislykkede forhandlinger på to klimatoppmøter på rad, tillater overføring av klimakvoter fra tidligere kvotehandelssystemer under Kyoto-protokollen. Gamle kvoter representerer ikke nye utslippskutt, men vil se ut som det på papir. Sletting av kvoter (slik at antall kvoter i systemet reduseres og totale utslipp reduseres) blir minimal – 2 prosent (mye mindre enn mange håpet) vil slettes i Parisavtalens egne kvotesystem (Artikkel 6,4), mens sletting vil være frivillig under Artikkel 6,2 (om bilaterale og frivillige avtaler mellom land om overføring av kvoter). Dette vil ha liten effekt på globale utslipp og det aller fleste kvotene vil derfor gå til «offsetting» av fortsatte utslipp. Forskning om kvotehandelssystemer viser at de gir svært små utslippskutt i forhold til andre tiltak, mens tidligere prosjekter under f.eks. Kyoto-protokollen har vært ødeleggende for menneskerettigheter og naturmangfold.

- Ingen avtale hadde vært bedre enn en såpass dårlig avtale. Kvotehandel gir svært lite mening under Parisavtalen, siden land melder inn sine egne mål og alle må gjøre så mye som mulig for å kutte egne utslipp. Kvotehandel handler i praksis om grønnvasking av land og selskaper i nord som får muligheten til å kjøpe seg ut av sine forpliktelser. Presset på alle land, særlig forhandlingsleder Barth Eide, til å få til en avtale har i tillegg ført til absurde kompromisser som gjør at dette svært byråkratiske kvotehandelssystemet kan bli et gapende hull i Parisavtalen som ikke kutter utslipp, og som truer naturmangfold og menneskerettigheter, sier Gulowsen.

Tillitsbrudd på klimafinansiering og «tap og skade»
Forhandlingene om klimafinansiering førte til oppfordringer til land i Nord om å doble finansiering til tilpasning i sør, men ellers ikke mye mer enn gjentakelse av målet for 100 milliarder dollar årlig finansiering fra land i Nord før 2025, et mål som burde blitt møtt i 2020, uten forsikringer om at slik finansiering ikke skal øke gjeldsbyrden på utviklingsland. På tap og skade (ødeleggende klimakonsekvenser som folk ikke kan unngå eller tilpasse seg), blokkerte rike land i nord et nytt initiativ for finansiering.

I forkant av COP26, lovet Norge å doble klimafinansiering innen 2026. Men norsk klimafinansiering ble kuttet etter 2013 og har bare nylig kommet tilbake til gamle nivåer. Klimafinansiering til tilpasning har vært for lav.

- Norge gir fortsatt ikke sin rettferdige andel av global klimafinansiering. Slik finansiering er noe vi skylder land i Sør for klimakrisa vi har det primære ansvaret for, og er helt avgjørende for tilliten som Parisavtalen avhenger av. Det er fortsatt et enormt forbedringspotensial for Jonas Gahr Støres nye regjering her. Norge bør også støtte forpliktende finansiering for tap og skade som folk med minst ansvar for klimakrisa påføres på grunn av våre manglende utslippskutt, sier Gulowsen.

Artikkelen ble sist oppdatert: 13.11.2021