Det var altså to grupper av land som møttes parallelt i L’Aquila, Italia, 8.-9. juli. G8 består utelukkende av industriland, mens «Major Economies Forum» (MEF) omfatter de 17 landene med størst utslipp av klimagasser, inkludert utviklingsland som Kina, India, Brasil og Mexico. Klimadiskusjonene i G8 og MEF viser at forhandlingene fram mot København-toppmøtet COP 15 vil bli ført på stadig høyere nivå, med økt involvering av statsoverhoder og andre politiske ledere. Samtidig ga MEF-landenes krangling om utslippsmål for 2020 og 2050 en forsmak på svarteper-spillet man kan forvente dersom toppmøtet i København ikke gir de forventede resultatene.

• Se dokument: Slutterklæring fra MEF-møtet
• Se dokument: Slutterklærng fra G8-møtet (PDF-format)

Økt støtte til 2?C-målet
Det viktigste resultatet av MEF-møtet var at alle landene i MEF sluttet seg til målet om å begrense den globale temperaturstigningen til maksimalt 2?C i forhold til før-industrielt nivå. Det er bred vitenskapelig enighet om at en temperaturstigning ut over dette vil gi svært alvorlige konsekvenser. Norge, EU og flere andre land har derfor satt 2?C som en øvre grense for hvor store klimaendringer de kan akseptere. Dette er imidlertid første gang USA, Kina og India slutter seg til 2?C-målet.

Økt enighet om 2?C-målet er svært positivt, ettersom det bidrar til å etablere en felles «mållinje» for forhandlingene fram mot København. Enhver avtale fra COP 15 i København vil nå måtte måles opp mot hvor gode sjanser den gir for å nå målet om å holde temperaturstigningen under 2?C. Samtidig er det grunn til å minne om at mange av de mest klimautsatte landene i verden, små øystater og minst utviklede land, mener at selv 2?C vil gi uakseptabelt store klimaendringer. Disse landene har krevd en øvre grense på 1,5?C, men ettersom dette er små land med ubetydelige klimagassutslipp har de ikke blitt hørt i MEF-prosessen.

Lite nytt om utslippsreduksjoner
2?C-målet betyr imidlertid lite i seg selv. For å være relevant for en internasjonal avtale må det oversettes til konkrete og tidfestede utslippsmål. På dette området produserte MEF- og G8-møtene lite nytt. G8-landene gjentok sitt vedtak fra Japan i fjor om at verdens samlede klimagassutslipp må reduseres med minst 50 prosent innen 2050. De tok også et lite skritt framover ved å spesifisere at industrilandenes utslipp på dette tidspunktet bør være redusert med minst 80 prosent.

Det er to store svakheter ved G8-landenes utslippsmål: For det første er de svært lite ambisiøse. FNs klimapanel mener en reduksjon i globale utslipp på 50-85 prosent i forhold til 2000-nivå er nødvendig bare for å stabilisere temperaturstigningen i overkant av 2?C. Skal man være sikker på å holde temperaturstigningen under 2?C, bør utslippene altså reduseres med opp mot 85 prosent innen 2050. Ettersom de rike landene skal gå foran med størst utslippskutt, må deres reduksjoner bli enda større.

• Bakgrunn: Hvor mye må utslippene kuttes?

For det andre klarte G8 heller ikke denne gangen å bli enige om hvilket år man skal ta utgangspunkt i når man skal kutte med minst 50 prosent innen 2050. Målene i Kyoto-avtalen tar utgangspunkt i utslippsnivået i 1990. Land som USA og Japan, som har langt høyere utslipp i dag enn de hadde i 1990, ønsker imidlertid å ta utgangspunkt i et senere år. Forskjellen på et 50 prosent kutt fra 1990 og et 50 prosent kutt fra 2005 er større enn de samlede årlige utslippene til India og Brasil.

Ingen mål på kort sikt
G8 vedtok altså svake og uklare utslippsmål for perioden fram til 2050. Aller mest alvorlig er imidlertid fraværet av utslippsmål på kortere sikt. I en København-avtale vil bindende utslippsmål for rike land fram til 2020 være blant de aller viktigste sakene, og flere av G8-landene har så langt hindret reelle forhandlinger om slike mål. FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa at G8 «forspilte en unik mulighet» i sine klimadiskusjoner, blant annet med referanse til manglende utslippsmål på kort sikt.

Den manglende enigheten om kortsiktige utslippsmål for rike land bidro også til at det var umulig for MEF-landene å bli enige om konkrete utslippsmål. Flere av G8-landene presset på for at MEF skulle vedta de samme utslippsmålene for 2050 som G8 vedtok, men dette nektet de store utviklingslandene i MEF å godta. I stedet vedtok den såkalte G5 (Brasil, Kina, India, Mexico og Sør-Afrika) en egen erklæring der de gjentar sitt krav om minst 40 prosent reduksjon i de rike landene innen 2020.

Utviklingslandene viser til at dersom man vedtar et globalt utslippsmål for 2050, og samtidig vedtar et mål for hvor mye de rike landene skal redusere, så vedtar man indirekte også et utslippsmål for fattige land. Utviklingslandene har flere ganger slått fast at man ikke aksepterer å sette noe slikt mål før man vet hva rike land vil forplikte seg til på kort sikt, både når det gjelder utslippsreduksjoner og finansiering av klimatiltak i fattige land.

Svarteper-spill om skylden for uenighet
Den manglende enigheten om langsiktige utslippsmål i MEF ble av mange tolket som et nederlag for MEF-prosessen, og det oppsto en viss kamp om hvem som hadde «skylden» for dette. G8-vert Silvio Berlusconi var raskt ute med å skylde på India og Kina for deres avvisning av globale utslippsmål for 2050. Andre forklarte nederlaget med de rike landenes manglende forpliktelser til utslippsmål på kortere sikt og til finansiering av klimatiltak i Sør. Yvo de Boer, sjefen for FNs klimasekretariat, sa at å be utviklingsland slutte seg til et tallfestet utslippsmål før rike land har forpliktet seg til å bidra med pengestøtte er «som å be noen hoppe ut fra et fly og love dem at de kommer til å få en fallskjerm på vei ned.»

Med tanke på utviklingslandenes klare melding om at forpliktelser til finansiering fra Nord må komme før forpliktelser til utslippskutt i Sør, er det lite overraskende at MEF-møtet endte som det gjorde. Det er langt større grunn til å være overrasket over at man i det hele tatt oppnådde enighet om 2?C-målet, som også innebærer indirekte langsiktige utslippsmål. Dette må sees på som et tegn på god vilje fra utviklingslandenes side, og ansvaret ligger nå på rike land for å følge opp med konkrete forpliktelser om finansiering og utslippsreduksjoner fram til 2020.

Svarteper-spillet om skylden for de manglende utslippsmålene i MEF viser imidlertid tydelig hva man kan forvente dersom COP 15 i København skulle bryte sammen, eller dersom møtet produserer en svak avtale. Det er naturlig å vente en krass ordkrig mellom de største industrilandene på den ene siden og en samlet gruppe av utviklingsland på den andre, om hvem som har ansvaret for fiaskoen.

Videre diskusjon om finansiering og teknologi
Møtet i MEF og klimadiskusjonen i G8 viser at forhandlingene fram mot København i stadig større grad vil bli ført av politiske ledere på høyt nivå – i noen sammenhenger også statsoverhoder. Neste anledning for statsledere å møtes før København blir når FNs generalsekretær innkaller til et ekstraordinært klimatoppmøte i New York den 22. september, i forbindelse med åpningen av FNs generalforsamling.

• Les mer: Tidslinje for forhandlingene fram mot København

Det er uklart i hvor stor grad MEF vil bli videreført som et diskusjonsforum fram mot København. I Italia påtok de enkelte landene i MEF seg å utarbeide forslag til handlingsplaner for utvikling av ulike klimavennlige teknologier. USA fikk ansvaret for teknologi knyttet til energieffektivisering, Australia og Storbritannia for karbonfangst og –lagringsteknologi, og Tyskland med flere fikk ansvar for vindkraft. Disse handlingsplanene skal legges fram innen 15. november, og vil kunne danne grunnlag både for videre diskusjoner blant de store utslippslandene og for forhandlinger om en teknologiavtale i København.

Også finansieringsspørsmål ble utpekt som et viktig område for videre diskusjon. Ifølge Barack Obama var det enighet blant MEM-landene om å be deres finansministere om å bruke det kommende møtet i G20, en gruppe av verdens største økonomier som er samlet for å diskutere tiltak mot finanskrisen, til også å diskutere finansiering av klimatiltak. Dermed kan det kommende G20-møtet i Pittsburgh, USA, fra 24. til 25. september, også bli et viktig møte på veien mot COP 15 i København.

• Tilbake til temaside: Internasjonale klimaforhandlinger