Du er her:

Kronikk:

Et farlig hastverk

Nybygde veier og jernbane skal ligge i minst hundre år. Men regjeringen har ikke tid til å velge løsninger som skåner viktige naturområder.

Av Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet
En versjon av innlegget sto på trykk i Dagsavisen 2. april og Ringerikes Blad 29. april 2014


Gjennom flere politiske utspill har samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen at han vil overkjøre miljøhensyn for å asfaltere Norge. Planleggingsprosessen for samferdselsutbygginger skal «forenkles». Først ut er ny motorvei og jernbane over det verdifulle natur- og kulturlandskapet på Ringerike. Her står internasjonalt verneverdig natur og verdifull matjord på spill.

Vi har fått en regjering som tilsynelatende ikke tar miljøhensyn helt på alvor. Samferdselsministeren la i alle fall an en vantro og halvt spøkefull tone da han frontet denne saken på Dagsrevyen. «Hvis det finnes en fuglekoloni i veien, må vi la være å bygge, men om det er mennesker der, bygger vi en støyskjerm», sier Solvik-Olsen. Det er altså naturen som ødelegger for veien, ikke veien som ødelegger naturen!

Den nye regjeringen vil bygge ut E 16 fra Sollihøgda til Hønefoss, i tillegg til Ringeriksbanen fra Sandvika og Hønefoss. Statens vegvesen og Jernbaneverket skal sette i gang en felles planleggingsprosess. Samferdselsministeren vil halvere planleggingstida.

Raskere planleggingstid kan høres forlokkende ut. Men det kan føre til at for få alternativ utredes, at det begås alvorlige feil når miljøkonsekvensene kartlegges og vurderes, og at natur- og miljøhensyn overkjøres i den avgjørende beslutningsprosessen.

For hva er det egentlig som haster mest? Å spare noen minutter kjøretid, eller ta vare på den livsviktige naturen vår? Tapet av planter og dyr i Norge skal stoppes innen 2020, dette er partiene enige om. Dette har vi også forpliktet oss til internasjonalt gjennom FN. Det å stoppe utryddelsen av arter er en av de viktigste utfordringene menneskeheten står overfor. Ikke bare for dyrene og plantenes skyld, men rett og slett for å sikre vår egen overlevelse. Hver lille frosk eller bille er en nødvendig bit i det store puslespillet. Inngrep er fortsatt den store trusselen mot deres leveområder, men både naturen i og utenfor verneområdene har også blitt mer sårbar som en følge av klimaendringene. For å klare å bevare en mangfoldig og rik natur og sikre vår egen velferd er varsomhet med naturen og naturvern viktigere enn noensinne.

Stortinget har med stort flertall vedtatt at personbiltrafikken i storbyområdene ikke skal vokse. Likevel planlegges det fortsatt store veiprosjekt som skal gi plass til flere biler inn mot storbyområdene. E 16 fra Sollihøgda til Hønefoss er ett av dem. Det er ingen tvil om at veistrekningen bør rustes opp med tanke på trafikksikkerhet, men det forsvarer ikke bygging av flere kjørefelt.

Statens vegvesen har gjennomført en konsekvensutredning av alternative utbyggingsløsninger for denne veistrekningen. Den viser at ny motorvei vil ha store negative konsekvenser for natur og matjord og føre til økte utslipp av klimagasser. Men på tross av at regjeringen ønsker å «bevare kloden i like god stand som vi har arvet den», anbefaler Statens vegvesen alternativene som gir høyest vekst i klimagassutslipp og størst inngrep i naturen. Alvorlige steg i feil retning, selv når alle er enige om retningen vi skal gå.

Vi må også ta miljøhensyn når jernbanen skal bygges. Da kan ikke banen legges over legges over internasjonalt verneverdige naturområder, over matjord og kulturlandskap. Og ettersom regjeringen ønsker seg både bane og vei på samme strekning, greier vi ikke å flytte bilistene over på jernbanen slik at luftforurensningen synker. De fleste vil fortsatt velge bilen.  

Målet de nevnte utbyggingene er å lette presset på Oslo-regionen. Både motorveien og jernbanen skal gjøre det mulig for folk å pendle over lengre distanser. Det totale transportomfanget vil øke. Men klare faglige råd peker på at befolkningsveksten i Osloregionen ikke bør spres utover, men samles i noen store knutepunkter. Vi må utnytte de tunge milliardinvesteringene som alt er gjort, og kommer til å gjøres på jernbanen mellom Oslo, Lillestrøm, Ski, Sandvika og Asker, gjennom sterk fortetting i de store stasjonsbyene og langs T-banenettet vestover.

Hastverk i planleggingsprosessen vil ikke bare kunne føre til at viktige miljøhensyn overkjøres. Det kan også bety at vi får altfor dårlig kunnskap om hvor jernbanen bør legges, for at den skal få størst mulig samfunns- og miljønytte. Samferdselsministeren har bestemt at den skal bygges fra Sandvika til Hønefoss. Kanskje det fins andre traséløsninger for en bane til Hønefoss, som kan gi et større løft for kollektivtransporten på Østlandet og samtidig kutte reisetida med tog mot Bergen – og med mindre inngrep i matjord, viktige naturområder og kulturlandskap? Dagens jernbaner er mer enn 150 år gamle. Nye baner vil etter alt å dømme tjene samfunnet minst like lenge. Skal hensynet til et par års kortere planleggingstid veie tyngre enn behovet for å velge framtidas løsninger? Hvorfor slikt hastverk, når så mye står på spill?

Regjeringen har gått til verket med et løfte om å sikre vårt felles miljø for dem som kommer etter oss: «Regjeringen vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn, skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre.» Nå gjelder det å vise at dette er noe som skal omsettes i praksis. Samferdselsministerens utspill gir grunn til sterk bekymring. Det er liten grunn til å tro at våre barn vil spørre oss: «Hvorfor asfalterte du ikke landet fortere, pappa?»