Du er her:


Foto: Laila Borge

Debattinnlegg:

Fifty- fifty

Oljealderen vil ta slutt. Enten fordi vi pumper til siste dråpe, og koker kloden, eller fordi vi tok til vettet før den tid. Skal vi redde ungene våre fra dramatiske klimaendringer, må det skje noe drastisk med norsk oljepolitikk. Olje- og energiministerens strategi er ren gambling, og holder stø kurs mot en varmere klode, skriver Lars Haltbrekken i dette innlegget som ble sendt ut 2. september.

Av Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet

Det var en gave at vi fant olje i Nordsjøen for førti år siden. Det har formet landet vårt, det har formet oss – men dessverre har norsk olje og gass også vært med på å endre klimaet på jorda. Til tross for at vi har mye å takke oljen for, har vi ingen blankofullmakt på å fortsette som før. Vi visste ikke i 1969, da vi fant oljen, at klimaet blir ødelagt av olje, kull og gass. Det vet vi nå. Spørsmålet er hva vi gjør med den kunnskapen.

Når vi diskuterer fremtiden for norsk oljevirksomhet, må vi ta innover det ubehagelige faktum at norsk olje bidrar til farlige klimaendringer. Klimaendringene truer oss alle, både mennesker, planter og dyr. Men de som står i første rekke når konsekvensene nå møtes er verdens fattigste - tørke, flommer og fallende avlinger er langtidsvarslet for disse menneskene. Olje- og energiminister Ola Borten Moe har hengt seg på oljelobbyens refreng om at norsk olje skal sikre verden nok energi. Vi blir ikke lenger sjokkerte når oljetoppene skyver verdens fattigste foran seg i letingen etter mer olje og gass, men argumentasjonen blir ikke mindre vanvittig om den kommer fra en statsråd.

Vi er de første til å underskrive at verdens fattige trenger mer energi. Samtidig krever de av oss at vi kutter våre utslipp. Nettopp derfor er det så vanvittig at oljelobbyen og olje- og energiministeren mener det eneste svaret er å bore og brenne mest mulig olje, kull og gass her hjemme. Oljen og gassen som tas opp fra Barentshavet eller andre sårbare steder langs norskekysten vil ikke bli gitt bort eller solgt på billigsalg til verdens fattige. Statoil har tenkt å tjene penger på den. Derfor sendes den til de rike landene, de som allerede har et for høyt forbruk av fossil energi.

Før sommeren la Ola Borten Moe frem ei stortingsmelding om oljevirksomheten. Der er planen klar: Fortsatt forurensing. Ny områder skal åpnes opp for Norges største forurenser. Ikke ett sted i løpet av meldingens 164 sider ofres det så mye som en linje på paradokset i norsk oljepolitikk: Konflikten mellom verdens viktigste klimamål – togradersmålet – og regjeringens mål om å åpne nye havområder for leting etter olje og gass.

Togradersmålet ble vedtatt under klimatoppmøtet i Mexico i desember, etter langvarig press blant annet fra Norge. Målet er at verden skal unngå at temperaturen stiger med mer enn to grader sammenliknet med nivået før vi begynte å slippe ut klimagasser i stor skala. To graders temperaturøkning er alvorlig nok, og vil være dramatisk for mange.

Hvis vi skal ha en viss sjans til å nå togradersmålet, anslår klimaforskerne at verden ikke kan slippe ut mer enn ca 1000 milliarder tonn CO2 i perioden fra 2000 til 2050. Det er et stort tall, men vi allerede har oppdaget nok olje, kull og gass i verden til å kunne slippe ut omtrent fire ganger mer enn det. Vi har allerede funnet langt mer fossil energi enn klimaet tåler. Selv om vi straks hadde kutta all bruk av kull, er de olje- og gassressursene vi allerede har oppdaga så store at de gir utslipp langt over det vi kan tillate oss om vi skal klare å nå togradersmålet. Borten Moe henviser til scenarier fra det Internasjonale energibyrået som viser at det er en teoretisk sjans for å nå togradersmålet med økt bruk av olje, kull og gass. Det han unnlater å si at den teoretiske sjansen kun er på 50 prosent. Det er altså femti prosents sjans for at temperaturen blir høyere. Hvem vil ta en slik risiko?

Borten Moe gjentar oljeindustriens mantra, gass er renere enn kull. Den ene dagen skal han redde Europa med å selge olje og gass til erstatning for kull. Den neste skal han åpne ei ny kullgruve på Svalbard slik at vi fortsatt kan forsyne de europeiske kullkraftverkene han la ned dagen før, med nytt skittent kull.

Klimatrusselen krever mer av oss enn verbal grønnvasking av olje- og gassindustrien. Det krever tøffe politikere, som er klare for å sette i gang. Som vil satse på energieffektivisering, alternativ energi og ny grønn industri. Det er viktigere å ta vare å ta vare på fremtiden til ungene våre, enn å få applaus i toppetasjen hos Statoil.

Artikkelen ble sist oppdatert: 28.09.2011