Du er her:

Kronikk:

Fra jord til bord (der vi bor)

I framtida må både du og jeg og gulrøttene våre reise mindre. Transportkostnadene må opp og klimautslippene ned. Da må hverdagsmenyen bestemmes av naturen rundt oss.

Ja da, vi kan helt sikkert få billigere mat ved å legge ned norsk landbruk og importere det vi trenger. Men det blir et matfat tilpasset den frie konkurranse, og ikke den naturen vi lever i.

I fjor høst satte Naturvernforbundets lokallagsleder i Kristiansand seg fore å spise Sørlandet i en måned. Maten hun serverte seg selv og familien skulle komme fra bønder og fiskere i Agderfylkene.

Den første dagen gikk det i vassgraut, blomkålsuppe og tomatsalat. Men som Marte skrev i bloggen sin: Herfra kunne det bare gå oppover. Neste dag var det fiskebrygga i Kristiansand som fikk besøk. Her var det fantastiske råvarer fra havområdene utenfor Sørlandskysten. Middagen ble røyka torsk med eggesmør, brekkbønner, potet og gulrot.

Hver dag blogget Marte om sin jakt på kortreist mat. Siden det ikke lages sukker i Agder kom hun i kontakt med en bonde i Flekkefjord som solgte økologisk honning. Alt hun spiste var ikke økologisk, men det var heller ikke blitt frakta halve jordkloden rundt før det havnet på middagsbordet hos Marte.

Ingen regel uten unntak. Derfor hadde Marte tre unntaksregler i prosjektet. Hun kjøpte salt, det tok for lang tid å koke sitt eget. Til grøten ville hun ha kanel. Grøt uten er kjedelig. Tilslutt vil hun ikke bare leve på smør, men ha et variert fett tilbud, så matolje ble også kjøpt.

Og selvsagt kommer vi til å handle mat med store deler av verden i framtiden også. Det har vi alltid gjort. Bytta fisk mot mel og salt. Vi hadde noe som andre ikke hadde og de ga oss noe vi ikke hadde så lett for å lage. I dag bytter vi stort sett kjeks mot kjeks. Og som tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Herman Daily sa: Hvorfor bytter vi ikke bare oppskrift?

Nå er Marte i gang med å spise Sørlandet igjen. Om våren er utfordringene litt større enn om høsten, men foreløpig går det bra takket være de mange bøndene og fiskerne som fortsatt klorer seg fast på Sørlandet.

Smaken av Norge er noe av det jeg liker best når jeg reiser rundt i landet. På Glåmos i påska vil jeg ikke ha kyst-torsk fra Sørlandet, eller hvalbiff fra Skrova. Da vil jeg ha røyka sik fra Femunden, skjørost fra Røroskua og tørka reinsdyrkjøtt fra vidda. Påskeeggene legger hønene på Røros for meg. Alt “I takt med naturen” som er Rørosmeieriets slagord. Er jeg på Voss derimot tar jeg gjerne imot et sauhau og noe hjemmelaga øl.

I tillegg til å spise mer av våre lokalsamfunn og vårt land må vi spise med årstidene, det naturen gir oss der og da. For hvor blir det av gleden over nypoteten med rømme og spekeflesk, når du kan få nypotet fra sør Europa på Rema 1000 hele året?

Fersk mango i butikken i Norge hver eneste dag er ingen menneskerett, men definitivt noe vi skal unne oss av og til.

Så til den evinnelige klaginga på at norsk mat er så dyr. Mens min bestemor brukte 40 prosent av familiebudsjettet på mat bruker jeg 11-12 prosent. Og det er ikke fordi jeg spiser mindre. Sannsynligvis spiser jeg både mer og bedre, og på toppen av det hele kaster jeg mer mat enn hu gjorde. Og hvordan i all verden har vi råd til å kaste 300.000 tonn fullt spiselig mat hvert eneste år om den er så dyr?

Nei, takk til norske bønder. Dere gir oss god mat på våre fat.