Du er her:

Kronikk:

Gi oss en kaldere framtid!

Klimaforhandlerne kan feire 20 års jubileum når de møtes i Qatar i dag. Sommeren 1992 stod jubelen i taket i Rio de Janeiro. Verdens statsledere hadde blitt enige om å stanse de farlige og menneskeskapte klimaendringene.

Kronikk i VG 26. november av Lars Haltbrekken, Ola Elvevold og Johanne Sæther Houge, Naturvernforbundet

Siden den gang har advarslene bare blitt sterkere og sterkere og vi ser allerede klare tegn på at klimaet endrer seg. Oppvarmingen av kloden gir oss mindre mat, mer tørke, flom og oversvømmelser. Millioner vil tvinges på flukt fra været. 20 år etter den historiske enigheten i Rio slår en ny FN rapport fast at utslippene aldri har vært høyere enn nå.  Samtidig gir rapporten håp. Teknologien som kan gi oss kuttene vi trenger er her allerede. Det er på høy tid verdens ledere enes og styrer mot en kaldere framtid.

De siste ti årene har vi klart å løfte flere mennesker enn noen gang ut av fattigdom og sult. Barnedødeligheten går nedover i land etter land. Samtidig lever fortsatt 1 milliard mennesker for under ti kroner dagen. Mange av dem bor i India og Kina. Dersom vi skal ta hensyn til framtidige generasjoner, kan ikke disse landene gjøre det samme som Norge og andre vestlige land gjorde på sin vei til rikdom. Vår utvikling ble skapt igjennom å utnytte fossil energi som har vært lagret i bakken i tusenvis av år.  Kull, olje og gass er ikke fremtidens energikilder.

India bruker i dag 70 prosent fossil og 30 prosent fornybar energi. De har kullreservarer til å dekke det indiske forbruket i over 100 år til. Likevel har indiske myndigheter sagt at de skal la store deler av kullet ligge. I stedet har de startet en enorm satsning på solenergi. I Kina, settes ingeniørhodene til å forske på fremtidenes energiløsninger og ta i bruk den fornybare teknologien som allerede finnes.  Her har Norge og norske politikkere noe å lære.

I Qatar skal verdens miljøvernministre ta nye skritt mot en felles klimaavtale som innfrir målene verden satte seg for 20 år siden, nemlig forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer. Egentlig skulle de ta de siste skrittene for tre år siden i København, men USA og andre store rike land sviktet. De rike landene var ikke villige til å ta sitt historiske ansvar for å ha bragt verden på kanten av klimakatastrofen.

Så lenge USA og andre rike land forventer at en gjennomsnitts inder skal bidra like mye i kampen mot klimatrusselen som en gjennomsnitts amerikaner, blir de livsviktige forhandlingene om vår felles framtid stående på stedet hvil. USA ser glatt bort fra at en amerikaner tjener like mye som 17 indere, og at amerikaneren slipper ut 14 ganger mer CO2 enn inderen. Det er grovt urettferdig å stille de samme kravene til en befolkning som har krav på mer velstand og materielt forbruk som til de som lever i overflod. Hverken Kina eller India vil godta det.

De som har sluppet ut mest må kutte mest. De som har gjort seg rikest på å slippe ut klimagasser må ta den største delen av regninga. At fattige land får økt velstand og større utslipp i årene framover fjerner ikke USA, Norges og andre rike lands ansvar.
Norge får mye skryt for sine høye ambisjoner og store satsing på bevaring av regnskog. Det er fortjent. Men, nå er det kanskje på tide at også Norge tar et skritt videre. Vi er et ledende eksempel på et land og en økonomi bygget opp på fossile ressurser.  Vi har og kunnskap nok til å skjønne at dette ikke kan fortsette. Selv det Internasjonale Energibyrået som la fram sin nyeste rapport i Oslo for en uke siden, sier at to tredeler av de allerede oppdagede fossile energikildene som kull, olje og gass må bli liggende om vi skal ha en fifty – fifty sjanse til å unngå de aller verste klimaendringene. Hvis vi vil tegne en bedre livsforsikring for klodens framtid, må vi la mer bli liggende.  Vi må gjøre som inderne og la noen av våre fossile reserver bli ligge.
Norge har ikke mange som lever for under ti kroner dagen. Vi har ikke de samme velstandsutfordringene som India. Vi har mer enn nok penger til å kutte utslipp både her hjemme og bidra til livsviktige klimatiltak i fattigere land.
Derfor kan vi bruke klimaforhandlingene til å si: «Nå har vi pumpet og pumpet og tjent oss styrtrike på olje og gass. Nå er det de fattigste landenes tur. Den oljen verden fortsatt kan ta opp skal komme de fattige til gode.» Den typen lederskap trenger verden nå. Tar dere utfordringen Stoltenberg, Borten Moe, Solhjell og Johnsen? Da kan vi, om 20 år se oss tilbake og si: Ikke bare ble de enige om en avtale, den virket også!