Du er her:

Lars Haltbrekken og Ola Borten Moe under Naturnvernforbundets landsmøte på Hamar august 2011

Lars Haltbrekken og Ola Borten Moe under Naturnvernforbundets landsmøte på Hamar august 2011.

Paradoksenes minister

Ola Borten Moe mener det er et "paradoks" at det skal være et motsetningsforhold mellom olje og miljø. Men det største paradokset i norsk politikk er Borten Moe selv sjef for. Åpning av nye områder for olje- og gassleting lar seg ikke forene med verdens klimamål.

Av Lars Haltbrekken, leder og Bård Lahn, klimarådgiver i Naturvernforbundet

Olje- og energiminister Ola Borten Moe fyrer løs mot miljøbevegelsen, og sier han vil møte vår verdensanskuelse med "fakta". I så måte er stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten, som Borten Moe la fram før sommeren, en usedvanlig dårlig start. Ikke ett sted i løpet av meldingens 164 sider ofres det så mye som en linje på det virkelige paradokset i norsk oljepolitikk: En vurdering av sammenhengen mellom verdens viktigste klimamål – togradersmålet – og regjeringens mål om å åpne nye havområder for leting etter olje og gass.

Togradersmålet ble vedtatt under klimatoppmøtet i Mexico i desember, etter langvarig press fra Norge og andre europeiske land. Det innebærer at verdenssamfunnet skal unngå at den globale temperaturen stiger med mer enn to grader i forhold til nivået før vi begynte å slippe ut klimagasser i stor skala. To graders økning i den globale gjennomsnittstemperaturen er mye, og vil være alvorlig nok. En økning utover det vil gi dramatiske konsekvenser for svært mange.

Forskerne har lenge arbeidet med å finne ut hvor store klimagassutslipp vi kan tillate oss de kommende årene hvis vi skal klare å nå togradersmålet. I 2009 publiserte en tysk forskergruppe en studie om nettopp dette i det anerkjente tidsskriftet Nature. Der slår de fast at hvis det skal være sannsynlig å nå togradersmålet, kan ikke verden slippe ut mer enn ca 1000 milliarder tonn CO2 i perioden fra 2000 til 2050.

1000 milliarder er et stort tall. Men problemet er at vi allerede har oppdaget nok olje, kull og gass i verden til å kunne slippe ut omtrent fire ganger så mye. Vi har allerede funnet langt mer fossil energi enn vi kan tillate oss å bruke. Selv om vi straks hadde kutta all bruk av kull, er de olje- og gassressursene vi allerede har oppdaga så store at de gir utslipp langt over det vi kan tillate oss om vi skal klare å nå togradersmålet.

Dersom Ola Borten Moe virkelig ønsker å basere debatten om klima og norsk oljevirksomhet på fakta, burde dette få alarmklokkene til å ringe. Hvis vi allerede har funnet langt mer olje og gass enn vi kan bruke, hvorfor skal vi da åpne nye områder for oljeindustrien slik at vi kan finne enda mer? Når man først har oppdaget et oljefelt skal det godt gjøres å la den verdifulle oljen bli liggende i bakken. Å lete etter mer olje og gass når vi allerede har funnet for mye, vil dermed gjøre det enda mindre sannsynlig at verden klarer å nå togradersmålet.

Men dette faktum nevnes ikke med et eneste ord i Ola Borten Moes nye stortingsmelding. Under mottoet "angrep er det beste forsvar" retter ministeren skytset mot miljøbevegelsen, og prøver å overbevise oss om at økt norsk olje- og gassaktivitet nærmest er å gjøre klimaet en tjeneste.  Det høres ut som et ekko av oljenæringens argumentasjon om at gass er renere enn kull, og at en vridning fra kull til gass derfor vil være gunstig for klimaet. Dette argumentet kan ha noe for seg når det gjelder å vri bruken av allerede oppdagede fossile ressurser, slik at vi bruker de minst forurensende og lar de mest forurensende ligge. Men som begrunnelse for åpning av nye områder for olje- og gassleting mangler argumentet fullstendig grunnlag i fakta. Så lenge vi allerede har funnet mer olje og gass enn vi kan bruke, vil enhver økning av olje- og gassreservene føre oss lenger bort fra togradersmålet – med mindre regjeringen har en plan om å overtale andre land til å la store deler av sine allerede oppdagede fossile energiressurser bli liggende urørt, slik at Norge kan finne og utvinne enda mer.

Effektiv klimapolitikk krever noe annet enn verbal grønnvasking av norsk olje- og gassindustri. Ola Borten Moe må ta inn over seg at han selv er minister for det største paradokset i norsk politikk, nemlig forsøket på å kombinere økt leting etter olje og gass med aktiv støtte til verdens klimamål. Hans verdensanskuelse støttes ikke av fakta.

Artikkelen ble sist oppdatert: 05.09.2011