Du er her:


Se mot nord. Oftere

Ville det vært like spennende med nordområdene dersom det ikke lå olje under havbunnen? Spørsmålet stilles av Lars Haltbrekken og Ingeborg Gjærum i en kronikk Nordlys denne uken.

Oljeletingen i Arktis er omgitt av paradokser. Jo mer fossil olje vi pumper opp og brenner, jo mer vil temperaturen øke. Og slik vil mer is smelte og gjøre nye fossile energiressurser tilgjengelige. Men denne karusellen, som de rødgrønne i sin dobbelthet ser ut til å kaste seg på, er mer enn et fiffig paradoks eller retorisk poeng – det er uakseptabel miljøpolitikk.   

København i desember. De ser alvorlige ut Al Gore og Jonas Gahr Støre der de sitter ved siden av hverandre. De legger frem rapporten ” Melting snow and ice. A call for action" som viser hvordan snø- og isdekte områder verden over smelter raskere enn vi har trodd. De ber verdens ledere enes om en avtale for å stanse oppvarmingen av kloden og nedsmeltingen av isen.

Norge i april. Norge har blitt enige med Russland om delelinja Barentshavet. Støre og resten av regjeringa sliper borekronene. Ikke vet vi om det var før eller etter at Støre gråt krokodilletårer over issmeltingen på pressekonferansen med Al Gore, men regjeringen har røpet såpass som at de fikk brukt klimakonferansen i København til å komme nærmere løsningen som ble presentert forrige uke. Og nå vil de altså klargjøre oljeborene. At verden allerede har funnet altfor mye kull, olje og gass er det få som tar notis av. Vi kan ikke la våre nye muligheter i nord bremses av hensyn til klima, forstår seg.

Tromsø i fjor. Arktisk råd har samlet en rekke utenriksministre til møte for å diskutere utviklingen i nord.  Det norske vertskapet er i sitt ess. Vi vil gjerne ha folk mot nord, enten det er FNs generalsekretær eller Al Gore. Vi vil vise frem hvordan den nordligste delen av landet vårt nå rammes av klimaendringer. Det er nesten så en miljøverner kan bli rørt. Men bare nesten. Fire rødgrønne år har tært på tilliten.

 Regjeringen peker i sin andre Soria Moria-erklæring og i Nordområdemeldingen sin på hvordan det både ligger ”utfordringer og muligheter” i Arktis. Utfordring er newspeak for trøbbel. Regjeringen setter problemene på kartet men gjør lite for å løse dem. Voksende norske utslipp og et feilet klimatoppmøte i København, er ikke oppskriften på å løse issmeltingen i Arktis. Å si ja til den første oljeutbyggingen i Barentshavet og å kaste områder etter oljeindustrien, er derimot å gå svært så målrettet til verks, i feil retning. Støres bekymringsrynke når han snakker om Arktis speiler seg i et bredt glis hos både oljeselskaper og oljekåte regjeringskolleger.

Stortinget, 2006. Det er fire år siden Forvaltningsplanen for Barentshavet ble vedtatt og oljetilhengerne snakket varmt om miljøstandarder. Hvordan Norge måtte raske på ut i nordområdene for å få vist verden hvordan arktisk oljeboring burde gjennomføres. Og vi har satt en standard. En skikkelig dårlig en. I området der regjeringen selv fastslo at det er for sårbart for å drive oljevirksomhet, har den i dag sagt ja til Goliat-utbyggingen. Nye oljeblokker deles stadig ut i Barentshavet.

Statsministerens kontor, oktober 2007.  Det jubles over at Norge får være med på Gazproms storutbygging av Shtokman, verdens største gassfunn. Vi har funnet nok et sugerør ned i skattekista i nord. Dette er ikke bare en investering i klimaendring. Å investere i russisk oljeindustri, er å investere i et land der miljøbevegelse og urfolk stadig utsettes for overgrep fra myndighetene. Lokalbefolkning og urfolks stemmer drukner i duren fra oljeborene. Olje-Norge streber nordover både i egen og i naboens havområder.

Norge kunne vist vei i nord. Norge kunne vist både de arktiske landene og resten av verden hvilken verdi nordområdene har, også uten olje og gass. De rødgrønne har valgt en annen strategi, og Støre må svare oss på om engasjementet hadde vært like stort i nord om ikke han hadde kjent lukten av olje og gass når han står på kaia i Tromsø?

Artikkelen ble sist oppdatert: 03.06.2010