Du er her:

Kronikk:

Slå et slag for langdistansetoget

Sommeren er på hell, og mange har brukt ferien til å reise både langt og med ulike transportmidler. Tusenvis av tonn CO2 er sluppet ut i atmosfæren, uten at det tilsynelatende har satt noen demper på reiseaktiviteten. Beregninger fra Cicero – senter for klimaforskning – viser at i 2009 sto flytrafikken for 52 prosent av klimaeffekten fra nordmenns reiser. Bilen sto for 41 prosent.

 

Av Holger Schlaupitz, fagsjef i Naturvernforbundet
Kronikk i Nationen 20. september 2014


Langdistansetog, f.eks. mellom de større byene i Sør-Norge, er kostnadseffektive og står for en betydelig andel av jernbanens bidrag til klimakutt, til tross for at denne typen tog ikke har vært noe satsingsområde i Norge etter at NSB fikk store problemer med sine såkalte Signatur-tog ved inngangen til dette årtusenet. Planen var da å kutte reisetidene mellom Oslo og hhv. Stavanger, Bergen og Trondheim med om lag én time, men disse er nå på flere avganger lengre enn de var på 90-tallet. Samtidig har konkurransen fra lavprisfly og fra ekspressbusser og  personbiler på et vegnett som stadig bygges ut, økt markant.

Tross manglende satsing viser en fersk studie fra Naturvernforbundet at persontog og godstog mellom landsdelene er de togtypene som per togavgang bidrar til størst kutt i klimagasser. Langdistansetog på dagtid mellom Oslo og hhv. Bergen og Trondheim samt alle godstog mottar heller ingen offentlige tilskudd, annet enn at de får bruke det meste av jernbanenettet gratis. Også øvrige langdistansetog får forholdsvis lave tilskudd, sett i forhold til f.eks. lokaltrafikken rundt de større byene. Lavt tilskuddsbehov og høyt bidrag til klimagasskutt skyldes i stor grad at kapasitetsutnyttelsen for langdistansetog er høy. Seteutnyttelsen for Dovrebanens langdistansetog (Oslo–Trondheim) var i 2013 på 66 prosent, ifølge Statistisk sentralbyrå. For lokaltog i Oslo-området var utnyttelsen på 26 prosent, mens den for lokaltog i Stavanger-området var så lav som 15 prosent.

Det er likevel ingen tvil om at vi må fortsette å satse på togtrafikken rundt de største byene, for å løse spektret av miljøutfordringer i byområdene. Men må da bli en del i en helhetlig by- og arealpolitikk. Ikke for å øke transportomfanget og «forstørre» arbeidsmarkedsregionene, men for å få til bærekraftig byutvikling, der jernbanesatsing erstatter satsing på motorveger.

I langdistansetrafikken, og da snakker vi om både person- og godstrafikk, kan det oppnås mye for forholdsvis lite penger. Godstrafikken er viktig og trenger sårt bedre rammevilkår og et mer forutsigbart banenett, som må bety mer penger til vedlikehold av banenettet – og det trengs penger til nye og lengre kryssingsspor og til å modernisere jernbanens godsterminaler. Flere kryssingsspor vil også hjelpe persontrafikken, og der vil også noen få ekstra tilskuddsmillioner bidra til flere avganger i langdistansetrafikken.

Noen lyspunkter kan vi se. Sørlandsbanen skal få flere togavganger fra desember i år. Flott! Men det burde være minst like stort trafikkgrunnlag mellom Oslo og hhv. Bergen og Trondheim, der landets mest trafikkerte flyruter går, med rundt 5000 passasjerer daglig på hver av rutene.

Det svenske jernbaneselskapet SJ ønsker fra august 2015 å trappe opp togtilbudet mellom Oslo og Stockholm, i tillegg å kutte reisetidene med om lag en time. Det er flott og skal gjøres uten offentlige tilskudd. Men hva med togtilbudet sørover? Fram til utgangen av 2003 gikk det raske ekspresstog mellom Oslo og København, uten togbytte. Nå må vi ta til takke med togbytte i Göteborg og nærmest «somletog» videre til København. Grunnlaget for raske tog mellom de nordiske storbyene burde ikke være mindre i dag. Myndighetene i Norge, Sverige og Danmark bør ta initiativ til at vi får et anstendig togtilbud også på kort sikt, som også kobler Norge til det omfattende og til dels svært gode togtilbudet på det europeiske kontinentet.

Det er grunn til å være utålmodig når vi venter på forbedringer i togtilbudet og bedre kår for godstrafikken på bane. Samtidig er det nødvendig å videreføre debatten om de langsiktige løsningene for et bedre jernbanenett mellom landsdelene og til Sverige, der spørsmålet om nye høyhastighetsbaner som vil løfte person- og godstrafikken, vil stå sentralt. Vi trenger en plan for jernbanen i Norge, med både kort og langt tidsperspektiv.

Så mye vil neppe ha skjedd innen neste sommer, når ferielystne nordmenn igjen skal ut på nye eventyr. Men det er lov å krysse fingrene for at vi får et bedre tilbud, som gir folk frihet til å velge mer bærekraftige reisemåter. La oss slå et slag for langdistansetoget!