Du er her:

Innlegg:

Steigen er det nye Steigen

Hva skjer i et hode som ser et nytt Singapore på Varangerhalvøya? Som ser for seg Rotterdam – en by med en million innbyggere og 40 000 containerskipanløp i året - når det skuer utover Kirkenes? Det skriver fiskerirådgiver Gunnar Album i dette innlegget.

Det er 40 år siden Knut Frydenlund lanserte ”Nordområdene” som begrep. Ordet ble glemt og neste gang vi ble oppdaget, på begynnelsen av 1990-tallet, het vi ”Barentsregionen”. Det het vi til Støre fant oss, trolig en kveld foran støpejernsovnen der han satt og koste seg med Frydenlunds gamle taler. ”Nordområdene”… Den nybakte utenriksministeren så tenksomt inn i varmen. Smakte på det. Godt ord – fint med flertall, områdene… gir inntrykk av åpne sletter, uante muligheter og plass til alle. Noe helt annet enn regionen.  Region smaker av kommunesammenslåing, tenkte han og ristet litt på hodet over Thorvald Stoltenbergs slette håndverk.

Med jevne mellomrom oppdager Norge Nord-Norge. Da er alt nytt. Hver eneste gang!

Med is i skjegget
Rundt forrige århundreskifte opplevde vi en 20-30-års periode som nyoppdaget – rundt den tiden da de norskeste av nordmenn - Amundsen, Nansen, Sverdrup og andre polfarere - viste at en nordmann hadde ski på bena og is i skjegget. Mens det norske selvbildet ekspanderte, og den nye kronen etter hvert la under seg nytt, frosset land i Antarktis, Bouvet-øya, Jan Mayen, Svalbard og en kort periode Øst-Grønland, var Nord-Norge i den økonomiske vinden. Det ble gravd gruver og bygget jernbaner. Det ble til og med streiket. Det var frontier-økonomi og nye muligheter rundt hvert nes. Og akkurat som andre nyoppdagede var ikke lokalbefolkningen helt ”up to standard”:

«Nordlændingen er tilbøyelig til flothed, om han en enkelt gang har noget mere, end han behøver for dagen.»

Og dette er samme beskrivelse som ble brukt om de svarte i Afrika:

«De svarte liker ikke å arbeide og er fullstendig fremmed for tanken om å spare»

20 år mellom hver gang
Det går sånn cirka 20 år mellom hver gang vi blir oppdaget. Det rare er at de glemmer. I årene mellom hver gang vi er på toppen av hit-listene, synker Nord-Norge som ressursgrunnlag for industri og vekst til dypet i den norske kollektive bevissthet og forsvinner.

Felles for Barentsregionen og Nordområdene er at de ikke er geografiske begreper. De er politiske. De er betegnelser på en bestemt måte å tenke om periferi, ressurser, utvikling og geopolitikk. Sentralt i denne tenkemåten er at kartet skal snus på hodet, periferien skal bli sentrum, ytelsesmottageren skal bli pengemaskin. Felles for dem er også at de er tenkt av Arbeiderpartiets mer visjonære utenriksministre; Frydenlund, Stoltenberg (d.e.) og Støre.

I 1992 ble Barentsregionen omtalt som «Europas nye Midtøsten» på grunn av energiressursene, og som «Europas nye Ruhr-gebiet» på grunn av mineralene. Rapporten var laget for EU, men den var skrevet av en nordmann. I Danmark. Den la grunnlaget for euforiske taler om at Østlandet vil framstå som en utkant og at Nord-Norge skulle gå fra periferi under den kalde krigen til å bli en ”kanal mellom det ressursrike Nordvest-Russland og det ressurshungrige Vest-Europa.”[3]

"Det nye Rotterdam" - eller Singapore?
På Kirkenes-konferansen tidligere i år ble Kirkenes omtalt som ”det nye Rotterdam” som et bilde på byens mulige rolle som containerhavn i forbindelse med at vårt overforbruk av fossile brennstoff har smeltet Nordøstpassasjen. I samme slengen ble Varanger omtalt som ”det nye Singapore” uten at jeg har den fjerneste anelse om hva grunnen skulle være.

Og det er ikke bare områder som omdefineres. Fiskeriene heter ikke fiskeri lenger. De skal hete ”sjømatnæring” i ministerens nye stortingsmelding. Med det gjør hun seg til en eksportminister mer enn en som forvalter fisk og fiskere. Denne nydøpingen tiljubles av de mange som syns fiskeri er så vanskelig. ”Det blir så mye politikk og bråk av det”, sier de. Det de ikke forstår er at det ikke er politikken de er ubekvemme med. Dette er jo mennesker som tar en politisk fight når som helst. Det er det kulturelle gapet de sliter med. Gapet mellom det de steller med eksport, investeringer og merkevarebygging på den ene siden og fiskeren og kystsamfunnet på den andre. Det plager dem at fiskerisamfunnet er uregjerlig, at det ikke vil tilpasse seg det nye Singapore og at investerings- og lønnsomhetsanalysene som brukes både av banker og statlige organ ikke stemmer.

Fremmedgjøring
Og jeg tenker: - Hvor kommer man fra - geografisk eller mentalt - for å se på en næring eller et sted som noe helt annet enn det den er. Det er ikke oppfinnsomhet eller gründerånd. Det ligner mer på fremmedgjøring og en slags desperasjon. Hva skjer i et hode som ser et nytt Singapore på Varangerhalvøya? Som ser for seg Rotterdam – en by med en million innbyggere og 40 000 containerskipanløp i året når det skuer utover Kirkenes.

Og jeg ser på Steigen. Der jeg bor. Det er ingen som har kommet forbi og sagt at vi er det nye Shanghai. Ikke det nye Stord, engang. Selv om vi har fått en utvikler som prøver å lage det nye Kragerø av øyene våre. Foreløpig uten nevneverdig hell. Så vi fortsetter som det vi er. Det er det vi er best på.

Vi forandrer oss hele tiden for å kunne fortsette å være det vi er. Kystkulturen har tilpasset seg fiskens årlige syklus og ressurssvingninger som følge av klima og overfiske. Den har tilpasset seg å være leverandør av arbeidskraft til industrireisingen på Mo og i Grenland. Som den var det da man bygde Ofotbanen og kullgruvene på Svalbard. Og den har aldri stått stille.

Det nye Steigen
Det er ikke sånn at kystsamfunnet ikke forandrer seg. Fiskeflåten ble motorisert på fire-fem år i begynnelsen av forrige århundre. Båter på åtte meter har nå mer elektronikk enn kontoret der jeg skriver dette. Utenfor vinduet ligger det noen sildebåter som for første gang på mange fisker helt inne i fjorden her. Sammen med slip, mottak og andre båter er de et marint industrielt cluster, om du vil.

Det er verken Singapore eller Shanghai eller Stord. Det er Steigen som er det nye Steigen.