Rike land som Norge har stort historisk ansvar for klimaendringer og stor økonomisk kapasitet. Vi må derfor både kutte utslipp hjemme og bidra med finansiering til utslippskutt og tilpasning i Sør.

Les siste nytt om klimapolitikk

Vi står overfor to kriser – klima- og naturkrisen – som må løses i fellesskap. Heldigvis kan vi løse dem. Det er fullt mulig å holde global oppvarming under 1,5 grader hvis vi kutter utslipp raskt og dypt, samtidig som vi øker og verner skog, myr og andre viktige naturområder. Vi må bare handle så fort som mulig. Derfor vil Naturvernforbundet at regjeringen skal vedta en krisepakke for klima og natur.

Hva bør Norges nye klimamål være?

Siden Norge er et rikt land, samt har hatt relativt høye utslipp fra 1990, må vi bidra med en andel av innsatsen som langt overgår vår andel av verdens befolkning. Norges befolkning utgjør kun 0,07 prosent av verdens befolkning, men vårt kombinerte ans­var og kapasitet fram til 2030 utgjør 0,65 prosent av den totale globale innsatsen som er nødvendig.

Basert på dette må Norge kutte sine utslipp med 233 millioner tonn CO2 innen 2030. Dette tilsvarer 430 prosent av årlige utslipp sam­menlignet med 1900-nivået. Derfor må Norge kutte både hjemme og samtidig finansiere omfattende utslippskutt i andre land. Hvis Norge skal kutte forholdsmessig like mye nasjonalt som alle andre land, sammenlignet med våre forventede utslipp hvis vi ikke kutter noe, må Norge innen 2030 må kutte 53 prosent hjemme sammenlignet med 1990-nivået.

Ole Gunnar Ons¿ien

Naturvernforbundet står sammen med Forum for Utvikling og Miljø, Kirkens Nødhjelp og Regnskogfondet bak «Norway’s Fair Share of Meeting the Paris Agreement». Utarbeidet av anerkjente Stockholm Environmental Institute (SEI) beregner rapporten vår rettferdige andel av den globale dugnaden for klima som mest sannsynlig vil holde global oppvarming under 1,5 grader – eller hvordan norske klimamål bør se ut fra et klimarettferdighetsperspektiv.

Hvordan beregne Norges rettferdige andel?

Rapporten beregner landenes historiske ansvar for klimakrisen basert på utslipp siden 1990, og deres respektive kapasitet basert på landenes økonomi. Verdens fattigste i alle land – de som lever for under 20 dollar dagen – utelukkes fra regnskapet fordi de har sluppet ut mindre klimagasser som følge av lavere for­bruk, og dermed har mindre ansvar, samt at de må bruke sin økonomiske kapasitet på utvikling, og dermed ikke kan forventes å bidra like mye til den globale klimainnsatsen. Fattige land, og land med en stor fattig befolkning, har der­for både mindre ansvar for klimakrisen og mindre kapa­sitet til å løse den.

Les siste nytt om klima