Du er her:

Kan vi rydde opp i arven etter lakseeventyret? (Foto og design: Handverk/Eivind Stoud Platou)

Kan vi rydde opp i arven etter lakseeventyret? (Foto og design: Handverk/Eivind Stoud Platou).

Arven etter lakseeventyret

Norges største eksportartikkel etter oljen. Men også en næring som mange mener har fått vokse fritt, uten å rydde opp etter seg. I boka «Under overflaten» beskriver fiskerijournalist Kjersti Sandvik en arv etter lakseeventyret som kanskje aldri kan ryddes opp.

En næring ute av kontroll. Fiskesykdommer og lakselus. Kjemikalier som ødelegger for skalldyr og annet vilt liv i havet. Tungmetaller som spyles rett på sjøen. 20 prosent dødelighet. Storstilt rømming av fisk, der bare rundt en tidel rapporteres. Det er et relativt dystopisk bilde av laksenæringen som tegnes av Sandvik, som er journalist i Fiskeribladet Fiskaren og har dekket oppdrettsnæringen tett i en årrekke.
– Næringens representanter bruker kreftene på å tåkelegge, heller enn å løse utfordringene som næringen har. De er mer opptatt av å finne sammenligninger som setter dem i et bedre lys, sier Sandvik.

Må lukke anleggene
Natur & miljø møtte Sandvik i Bergen. Hun har vanskelig for å se at miljøsituasjonen skal bedre seg uten at Kjersti Sandvik, forfatter av "Under overflaten". Foto: Helge Hansen
Kjersti Sandvik, forfatter av "Under overflaten". Foto: Helge Hansen
oppdrettsanleggene blir lukket.
– Det skjer en god del forskning nå, og det er bra, men dette ville ha kommet tidligere hvis ikke næringen hadde strittet imot og politikerne hadde vært strengere. At fiskeridepartementet åpner for utviklingskonsesjoner er bra, men det er ikke gitt noen kriterier om mer miljøvennlig produksjon for å få disse. I tillegg får de beholde konsesjonene selv om problemene vedvarer, med mye lus og rømming. Hvis det går galt i gigantanleggene, som drives med åpne merder i sjø, kan det gå veldig galt, sier Sandvik.

– Har et stykke å gå
Hun har ikke hørt mye fra næringen etter bokutgivelsen i vinter.
– Så lenge de ikke har motargumenter, velger næringen å tie den i hjel. Jeg tar det som et bevis på at det jeg skriver ikke er så galt. Næringen har absolutt et stykke å gå når det gjelder miljø- og ressurshensyn, sier Sandvik.

Øyvind Andre Haram, informasjonssjef i Sjømat Norge, mener de absolutt ikke har tiet ihjel Sandviks bok.
– Vi har debattert boka flere ganger, både på radio og tv. Men det er ikke vår oppgave å promotere Kjersti Sandviks bok. Det klarer hun utmerket selv, sier Haram.

Tre femdeler av verdens laks er norsk
60 prosent av all verdens lakseproduksjon er norsk. Oppdrettsnæringen slipper ut over tre ganger mer avføring enn det samlede norske kloakkutslippet, tilsvarende en by på størrelse med Tokyo. Lakselus er et stort problem, og ifølge NRK er bruken av hydrogenperoksid mot lakselus tolvdoblet fra 2012 til 2014, med en økning også i bruken av andre, farligere kjemikalier. Effekten som lusemidlene har på annet liv i havet er imidlertid dårlig dokumentert, ifølge Havforskningsinstituttet.
– Når produksjonen blir så stor som nå, må du skjerme miljøet fysisk. Når du samler mange dyr på en plass, vil du alltid få sykdom, parasitter og problemer, sier Sandvik.

– Ikke balansert
Haram i Sjømat Norge mener boken til Sandvik ikke gir et balansert bilde.
– Vi bruker 5-6 milliarder kroner årlig på tiltak mot lakselus, og utvikler stadig ny teknologi for å hindre rømming. Jeg forstår ikke hva hun mener når hun sier at vi ikke tar dette på alvor. Tallene for rømming går ned, og vi har bedt om strengere krav til vår egen næring. Sandvik velger forskere selektivt, og bruker kun de som støtter opp om hennes egen hypotese, sier Haram.

Han anerkjenner likevel at næringen har en del problemer.
– Rømming gir oss økonomisk tap og dårlig rykte. Kjemikaliebehandling mot lus er et problem, blant annet kan såkalte kitinhemmere ta knekken på skalldyr. Men vi skal bort fra dette, og jobber hardt for å utvikle ikke-medikamentell behandling mot lakselus, sier Haram.