– Det finnes ikke noe mer urettferdig enn klimaendringene

Ett år i slummen i Madagaskar da hun var åtte ble sjellsettende for Gina Gylver. I løpet av sine 21 år på jorden har hun rukket mye. Det skal nok vi som bor her være glade for.

Gina Glylver,leder i Natur og Ungdom. Foto: Rikke Agerup

Året er 2014. På et lite rom i en leilighet på St. Hanshaugen sitter 13 år gamle Gina Gylver fordypet i en bok. Rundt henne står fantasy-bøker i stabler. Hun leser så ofte og så mye hun kan. Mens vennene på St. Sunniva katedralskole er ute og leker i friminuttene, sitter Gina helst inne med boka si. Hun er ikke så glad i å snakke høyt. Noen ville kanskje sagt innesluttet. Ved siden av bøkene, er det to ting som opptar henne: Klimaet og Justin Bieber.

Spol åtte år frem i tid.

Det yrer av liv i Vandrehallen på Stortinget. Journalister, TV-kameraer, blendende lys, mikrofoner, politikere. Folk åler seg forbi hverandre i svarte dresser og stramme drakter – myldrer rundt som hodeløse høns. Statsbudsjettet er akkurat lagt fram, og det går sport i å forstå mest mulig på kortest mulig tid. Midt i mylderet står 21 år gamle Gina Gylver foran et av de største oppriggene.

Sterke lamper lyser opp Gina og sidemannen; klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Direkte på VG skal de debattere klimaprofilen i det nye statsbudsjettet. Gina er ikke imponert.

– Vi er langt fra å kutte nok i petroleumsnæringen, som er vår største utgiftspost, sier hun skarpt og tydelig – som alltid.

Mens andre i Vandrehallen skjelver og svetter i det de blir kastet inn i TV-ruta med statsbudsjettet i hånd, fremstår Gina Gylver stødig og trygg i det hun snakker klimaministeren midt imot.

– Hva skjedde med 13-åringen som helst ville sitte alene inne og lese fantasy?

– Det er nok ikke så mye Gina 13 år igjen i meg, sier hun.

Det er kanskje ikke så rart, for det har rent mye vann i sjøen siden den gang. Kanskje litt vel mye, på bare åtte år i et ungt menneskes liv. Men det kommer vi tilbake til. For å forstå kontrastene mellom Gina (13) og Gina (21), koster vi på oss litt mer tid i Oslo sentrum på 00-tallet.

Gina Gylver med familie på Madagaskar
Gina Gylver bodde ett år på Madagaskar sammen med sin familie som barn. – Det var et veldig definerende år for meg, sier Gylver. Foto: Privat

Barndom i asfaltjungelen

– Jeg vokste opp i en leilighet på St. Hanshaugen sammen med mamma, pappa og mine to brødre. På St. Sunniva katedralskole gikk jeg sammen med barn fra hele verden; Polen, Vietnam, Sri Lanka, Chile – sikher, muslimer, jøder, buddhister og kristne. Mamma var prest på Grønland, så når vi ikke var på skolen, var vi der. I Grønland kirke, spiste middag på Punjab, løp rundt i Botsparken. Det var veldig fint, sier hun.

Byparkene var også et viktig element i den urbane oppveksten. Parken på St. Hanshaugen, Pilestredet park, Slottsparken og Gravlunden. I 2014 ble hun utfordret til å ta ledervervet i Natur og Ungdoms lokallag i Oslo Øst. I lederkamp mot flere andre kandidater var det 13 år gamle Gina som ble valgt.

– Jeg syntes det var helt forferdelig. Det var den verste tiden i livet mitt, tror jeg. Gina sperrer opp øynene ved tanken.

– Jeg hadde vondt i magen fra onsdag til søndag fordi vi hadde lokallagsmøte på mandag. Jeg brukte hele sommerferien etter jeg hadde blitt lokallagsleder på å prøve å lage planer og grue meg til oppstart. Jeg syntes det var helt grusomt. Hun ler av tanken på det altoppslukende.

– Men så ble det til det beste i livet mitt etter hvert.

Gina Gylver, leder i Natur og Undom, holder appell i Vevring under demonstrasjon mot gruvedumping i Førdefjorden. Foto: Natur og Ungdom
I frontlinjen mot naturødeleggelser og utslipp. Gina Gylver leder an i kamprop mot gruveavfallsdumping i Førdefjorden.

Meningen med livet

Natur og Ungdom har farget over halve livet hennes. Fra hun som usikker 13-åring trådte inn dørene som nyvalgt lokallagsleder, til hun i dag sitter på toppen og leder en organisasjon med over 9000 medlemmer. Det er her vennekretsen hennes – foruten to eksterne – er. Det er her kollegene hennes er. Det er her engasjementet og livets store kamparena er.

– Natur og Ungdom er et fantastisk fellesskap. Et sted jeg kan være meg, og føler meg hjemme.

– Men så har du vokst opp i Grønland kirke. Ser du også på tro og kristendom som et slags hjem?

– Jeg trives veldig godt i kirka, elsker ritualene, musikken, kunsten og stemningen i et kirkerom. Jeg vil nok si at … Hun drar på det siste ordet. Jo, jeg er kristen. Men jeg har nok ikke tenkt det ferdig. Hun tenker. Så velter ordene ut noe lattermildt.

– Jeg vet at jeg kommer til å ha så mange troskriser i løpet av livet, at jeg trenger liksom ikke å lande på noe helt bastant. For meg holder det at jeg liker religion generelt og kristendommen veldig godt. Jeg trenger det ikke for å ha mening i livet. Det har jeg nok av på NU-kontoret, og i klima- og miljøkampen.

– Er det meningen med livet?

– Ja, det er jo fort det. Svaret kommer som på impuls, før hun stopper opp.

– Det er jo et stort spørsmål. Men det er jo det som gir meg mening, i hvert fall. Det er jo dette jeg tenker at jeg skal gjøre resten av livet.

– Tenker du det?

– Ja. Uten tvil.

– Hvorfor?

– Det er det viktigste man kan gjøre.

Setningen blir hengende.

– Jeg er sinnssykt priviligert som er født og oppvokst i Norge, i en ressurssterk familie. For meg er det et enormt moralsk ansvar å bidra der jeg kan, nettopp fordi jeg kan. Så jeg ser ikke for meg at jeg noensinne kan eller vil slutte.

Mye ved Gina tyder på at dette moralske ansvaret og engasjementet gir like mye som det tar.

– NU er og har vært et trygt rom. Et sted der alle fokuserte på det samme, noe annet utenfor oss selv, noe større enn oss selv. I ungdomstiden vender man gjerne blikket innover og ser på alt man ikke får til, og sammenligner seg med alle andre, fokuserer på kviser, nese, pupper og alt som bare ikke funker. Jeg har fått være et sted hvor det ikke ble så viktig. Det hadde ingenting å si, for vi skulle redde verden. Det tror jeg var sykt sunt. Det var det for meg i hvert fall. Fellesskapet i NU skulle vise seg å bli viktig også etter de usikre tenårene. For to og et halvt år siden mistet Gina pappaen sin. Da ble NU et fristed for 21-åringen.

– Det har vært to og et halvt år som har vært den verste tiden i livet. Det har vært jævlig kjipt. Og det er det jo egentlig fortsatt. Veldig vanskelig.

Midt i sorgen ble hun valgt som ny leder i NU.

– Jeg følte meg klar for å ta det ansvaret, og jeg er glad jeg gjorde det. Samtidig kjenner jeg på at alle store dager resten av livet kommer til å ha en bismak. Jeg skulle så veldig gjerne hatt han der, sett hva det er, kommer det sånn sett også til å være en ganske kjip dag. Sånn vil det alltid være. Kanskje litt lettere etter hvert.

– Ja, tiden vil kanskje hjelpe litt?

– På en måte. Men jo lenger tid det går, jo lenger er det siden sist jeg så han, og desto mer savner jeg han.

Gina Gylver var med Natur
og Ungdoms delegasjon
til klimatoppmøtet i Paris
i 2015. Her er de avbildet
under en demonstrasjon
i klimatoppmøtets åpne
utstillingsområde. Foto: Kristian S. Aas
Gina Gylver var med Natur og Ungdoms delegasjon til klimatoppmøtet i Paris i 2015. Her er de avbildet under en demonstrasjon i klimatoppmøtets åpne utstillingsområde. Foto: Kristian S. Aas

Offentlig sorg

Det å være leder av en stor ungdomsorganisasjon og å stå i en stor sorg privat, er krevende nok i seg selv. I tillegg har 21-åringen måttet lære seg å hanskes med store landsdekkende medier og erfarne tabloidjournalister.

– Dette med pappa har jo vært noe mange journalister har villet snakke om. Nå har jeg bestemt meg for at jeg kan snakke om det, men jeg vil ikke at det skal være hovedfokus i intervjuer med meg. Der har jeg gått på noen smeller, jeg har en liten vendetta mot VG blant annet. Hun smiler før øynene blir blanke.

– For meg er det helt sinnssykt. Å bruke pappas død som clickbait i tittel og ingress. Men det er tydeligvis helt greit, man er fritt vilt når man plutselig blir litt mer offentlig.

Mangfold

På toppen av et slags urbant kråkeslott midt i Oslo sentrum tilbringer Gina hverdagene sine. Et persisk teppe dekker et gammelt og skjevt gulv. Så skjevt at hun kan bli støl etter jobben fordi hun må holde kontorstolen på plass mens hun skriver på PC-en. Ferden opp mot lederens kontor er lang og begivenhetsrik. Fra en bakgård der kebablukt og rotter regjerer, til et slags kombinert kjøkken, resepsjon og oppholdsrom der planter, slagord, rosa plysjhatter og gamle kaffekopper kjemper om oppmerksomheten. Trapper. Ganger med rekvisitter og merch stablet oppover veggene. Trapper. Russland-avdelingen med kun vinduer i taket og arkivrom med gamle publikasjoner som viser Natur og Ungdoms lange historie og dype røtter. Trapper. Et lunsjrom fylt av unge aktivister, brød og pålegg. Og trapper (Jeg har sikkert glemt noen trapper).

– Jeg liker meg veldig godt her. Vi har vært veldig heldige som har fått ha dette kontoret, sier Gina smilende fra plassen sin. Bak henne henger bilder av hele energi og miljø-komiteen på Stortinget. Gina sitter på kontorstolen med en smittsom ro over seg. Lav, men klar stemme. Den mørke etterveksten strekker seg noen centimeter nedover før gult bleket hår tar over. En enkel svart genser og trendy rutete bukse.

– Er du helt likegyldig til hva du har på deg?

– Jeg syntes det er gøy med stil og klær, men det er ikke noe jeg bruker mye tid på. Sånne ting er underordna. Men jeg syntes det er veldig gøy å gå i bruktbutikker og lete etter skatter, det kan jeg kose meg veldig med.

– Klær forteller jo ofte en historie, vil du si at NU- ere har en litt særegen stil?

Hun smiler.

– Akkurat nå har jeg en stor ullgenser, som NU er kjent for å bruke, og håret mitt ligner det Frederic Hauge hadde på 80-tallet. Latter.

– Men så vil jeg jo gjerne at NU skal være en mer mangfoldig organisasjon. Du må ikke ha strikkegenser, cordfløyelbukser og Dr. Martenssko for å være med i NU, liksom. Helst bare ha på deg noe helt annet, egentlig, for å invitere flere inn.

Gina Gulver
– Jeg tror vi kommer til å redde massevis av arter, landområder og menneskeliv. Når konsekvensene er så store som de er, må man jo holde fast på at det er mulig, sier Gina Gylver.

Urettferdighet og klimakamp

Med en mamma som var klimaaktivist allerede på 90-tallet, er det lett å trekke en slutning om klimaengasjementets opprinnelse. Men det var ett år i slummen i Madagaskar under oppveksten, som kanskje i sterkest grad har preget 21-åringens moralske kompass.

– Det var et veldig definerende år for meg. Å bo i en gate der en stor andel av barna ikke hadde tenner og ikke kunne gå på skole, i et land hvor sult og ekstremvær var den nye normalen. Det var urettferdighetsproblematikken som fikk meg inn i klimakampen. Det finnes ikke noe mer urettferdig enn klimaendringene.

Der mener NU-lederen moderorganisasjonen har en vei å gå.

– I Naturvernforbundet kan man kanskje iblant zoome litt vel mye inn på sin sopp eller sin myr. Hun humrer.

– Man kunne vært bedre på å snakke helhetlig, og i større grad løfte fram internasjonal solidaritet. Vi kan ikke bare tenke Norge eller vårt eget lokalsamfunn, vi må ha med helheten i mange av disse diskusjonene.

Det skal sies at denne kritikken kom som resultat av at Gina ble utfordret til å mene noe om moderorganisasjonens utviklingspotensial av journalisten. Selv innleder hun praten om Naturvernforbundet slik:

– Folka i Naturvernforbundet er veldig dyktige, og har stor troverdighet som noen som kan faget og vet hva de prater om. Det er utrolig mye kunnskap både sentralt og utover i landet.

Men når utfordringen først kom, var det en liten ting til:

– Jeg synes ofte man er for hard i ordbruk og tone når man møter unge aktivister i diskusjoner. Den eldre garde kan være litt dårlig på å gi plass til unge folk. Når det er en sak som engasjerer mye, og hvor det er så mye følelser og tidvis sinne og frustrasjon, skal man alltid ta en fot i bakken og tenke seg om når man snakker med unge aktivister. Istedenfor å kjefte eller presse anbefaler jeg å støtte og lytte. Der tenker jeg man har en vei å gå.

Gina Gylver føres inn i politibil, arrestert for å ha brukt sivil ulydighet mot gruvedumping i Førdefjorden våren 2022. Foto: Amanda Iversen Orlich
Gina Gylver føres blir arrestert for å ha brukt sivil ulydighet mot gruvedumping i Førdefjorden våren 2022.
Foto: Amanda Iversen Orlich

En lang reise

– Men hva skjedde egentlig med den inneslutta 13-åringen som helst ville drømme seg bort i fantasy-bøker?

– Hun er jo her, men når du blir kastet inn i en leirsituasjon med 100 ungdommer, sover på rom med 70 av dem, og ikke får ett sekund alene – flere ganger i året, så skjer det noe. Hun ler.

Etter NU er planen å seile over Atlanterhavet til Latin-Amerika. Med seg på turen tar hun klimaengasjement, sorg, venner, forventning, og en fransk Harry Potter-bok. Vel framme skal hun fortsette å jobbe med det som er aller viktigst for henne.

– Du er jo 21 år – du kunne ikke tenke deg å bare reise litt på lykke og fromme?

– Nei, er du gal?! Da tror jeg at jeg hadde dødd. Jeg skal jobbe. Mange spør om vi kommer til å klare oss gjennom klimakrisa, om vi klarer å snu skuta i tide. Det mener jeg er helt feil måte å se det på.

– Det er jo ikke sånn at dersom vi ikke klarer 1,5-gradersmålet, så har vi tapt og kan gi opp. For hver tiendels grad snakker vi millioner av menneskeliv og dyrearter som kan forsvinne eller miste livet, det er så mye som står på spill. Hun stopper og veier ordene sine.

– Jeg opplever at det er en litt lett og arrogant holdning i Vesten, der man er litt likegyldig til om det blir 1,5 eller 1,7 grader. Det er liksom ikke så viktig. Også tenker man ikke over at det kunne det vært deg som satt der i et flykningtelt med tre døde unger på grunn av et malariautbrudd, i et land som har blitt ubeboelig. Men det er ikke deg, så da spiller det ingen rolle om det har blitt 1,2 eller 1,7. For meg vil det aldri være mulig å forsvare å gi opp.

– Når konsekvensene er så store som de er, må man jo holde fast på at det er mulig. Det ville vært sinnssykt arrogant og navlebeskuende å slutte å prøve bare fordi det er litt vrient.

Selv om det ofte føles som en oppoverbakke, og til tross for skuffende leveranser fra Regjeringen i statsbudsjettet, er Gina Gylver positiv.

– Jeg tror vi kan få til fantastiske ting på ti år. Jeg tror vi kommer til å redde massevis av arter, landområder og menneskeliv. Men det er viktig å være bevisst på at vi aldri skal snakke om klimaendringene som noe som kommer til å skje i fremtiden eller føre til litt våtere vær. Klimaendringene er liv og død for millioner av mennesker allerede.