Du har sikkert hørt historien før, den om fiskere som stadig må reise lenger ut på havet for å få fisk. Hvert år blir det vanskeligere. Det er det samme som skjer over alt, fisk som gradvis blir borte, og folk som må dra lenger og lenger for å kunne brødfø familien. Havet, det som vi alltid har levd av, er i endring.

– Bare i løpet av de siste femti til hundre årene, ikke mer enn et enkelt menneskeliv, har vi brukt mye av havets overflod. Dagens generasjoner har vokst opp ved kyster som virker naturlige, men sjøbunnen er revet opp etter tusenvis av bunntrålinger og tømt for mye av sin rikdom, skriver Callum Roberts i sin bok «The Unnatural History of the Sea», som handler om hvordan vi mennesker har utarmet og overfisket verdens hav.

Er det en beskrivelse som passer for norske forhold? Hvis du spør Regjeringen eller fiskerimyndighetene, vil du trolig få ulike variasjoner over dette svaret: «Norge er i dag i verdenstoppen når det kommer til bærekraftig fiskeriforvaltning». Disse ordene ble uttalt av daværende fiskeriminister Harald Tom Nesvik da Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) la frem en rapport om tilstanden til livet i havet i 2019.

Men finnes det en annen historie om havet, en historie som som myndighetene ikke liker å fortelle? Mye tyder på det.

Allerede i 1960 hadde verdens fiskeflåte nok kapasitet til å overfiske alle fiskebestander. Det er nå bred enighet blant havforskere om at en tredel av havet må gis varig vern med fiskeforbud for at bestandene skal kunne ta seg opp igjen. Foto: piola666/iStockphoto

En reise langs utarmet kyst
Det er først når man går noen tiår tilbake at man oppdager hva som er i ferd med å skje. Da tegner det seg et bilde av en levende verden med hvaler, haier, rikelig med kysttorsk, hyse og hvitting og tallrike stimer av sild og brisling. Utallige sjøfugler levde i fuglefjellene, det var kolonier på millioner av par i fjellsidene. Det var mange munner å mette, og havet var fullt av mat.

Nå er hele fiskebestander lokalt utryddet. Brugder, håkjerring, hvaler, steinbit, uer, kveite, torsk og hyse har helt eller delvis blitt borte fra fjorder og kystnære områder. Det samme gjelder trolig en lang rekke små og store organismer. Fiskeslag som folk til alle tider har tatt som en selvfølge, er redusert til historiske minimum. Flere sjøfuglbestander er i fritt fall. Lomvi, lunde, makrellterne, fiskemåke og krykkje har opplevd en dramatisk tilbakegang de siste tiårene.

– Det største varige tapet er nok av ukjent omfang, fordi vi mangler kunnskap om mange fjordbestander. Hvis man ser på hvor store fiskeriene var i perioder, og hvor små de ble over tid, har det vært det en voldsom endring i kystfisket, forteller Even Moland, forsker i Havforskningsinstituttet.

En elefant i rommet
Hvorfor skjer alt dette? Utslipp av næringssalter, avrenning fra jordbruk, kloakk og arealinngrep har utvilsomt hatt en negativ påvirkning. Likevel er det noe annet som er hovedgrunnen, skal vi tro havforskningen.

– Fiskeriene er den aller viktigste årsaken til endringene i livet i havet. Et generelt mønster verden over er at tilstanden er dårligst nær der folk bor langs kysten. Nesten alle lokale kystnære bestander er utarmet, sier Moland.

Utviklingen kom etter at nye motorer, båter og fiskemetoder som tråling ble tatt i bruk. Det industrielle fisket startet på 1930-tallet, og allerede i 1960 hadde verdens fiskeflåte så mye kapasitet at den var i stand til å overfiske alle fiskebestander. Mange steder resulterte det i såkalte kaskade-effekter med forstyrrelser i næringskjedene langs kysten.

Kysttorsk i tareskog med stortare. Kysttorsken bidrar til god balanse i økosystemene ved å holde flere andre arter nede. Da kysttorsk, steinbit og hyse ble nedfisket, startet en stor kråkebolleinvasjon i Midt- og Nord-Norge. Foto: Per Eide/Samfoto

Kråkebollenes inntogsmarsj
På 1970-tallet skjer det dramatiske ting i tareskogene langs kysten av Midt- og Nord-Norge. Fiskere oppdager at det har blitt flere kråkeboller. De ballformede pigghudene er godt kjent for fiskerne, men det er flere enn før, langt flere. Fiskerne er vitne til starten på det som skal bli den største kjente nedbeitingen i hele Nordøst-Atlanteren. I løpet av noen år spiser kråkebollene opp de store tareskogene fra Smøla i sør til Finnmark og Russland i nord. Et område på 2000 kvadratkilometer, som tidligere var dekket av skoger med stortare, blir forvandlet til en undersjøisk ørken dominert av kråkeboller.

Overfiske trolig årsaken
Tareskoger er livsviktige for livet i havet. Her finner mange fiskeslag næring og oppvekstområder, og tareplantene skaper hjem for et mylder av ulike organismer. Tareskoger er blant de mest produktive økosystemene på jorda, og de er også viktige for klimaet fordi de binder mye karbon. Da de undersjøiske skogene forsvant, fikk det store konsekvenser for livet langs hele kyststrekningen.

Nå viser ny forskning at nedbeitingen trolig ble forårsaket av overfiske. I januar 2020 publiserte forskere fra Havforskningsinstituttet en studie som viser at invasjonen av kråkeboller kom etter at bestandene av steinbit, hyse og torsk ble fisket kraftig ned. Dette er rovfisker som fyller en viktig rolle i havets økosystem, blant annet fordi de spiser kråkeboller. Da rovfiskene ble borte, var det fritt frem for pigghudene.

Nå har tareskogene kommet tilbake i den sørlige delen av området, men kråkebollene dominerer fremdeles i størsteparten av de nedbeitede områdene, hele fem tiår etter invasjonen.


I løpet av noen år spiste kråkeboller opp de store tareskogene fra Smøla i sør til Finnmark og Russland i nord. Et område på 2000 kvadratkilometer ble forvandlet til en undersjøisk ørken. Foto: Havforskningsinstituttet

Når predatorene forsvinner
Det er ikke bare langs kysten i nord at reduksjonen av kysttorsk og andre rovfisker har skapt problemer. I tillegg til å spise kråkeboller, bidrar predatorene til god balanse i økosystemene ved å holde flere andre arter nede.

– Det som kjennetegner marine økosystemer, er at det er sterke interaksjoner mellom leddene i næringskjeden. Når du forrykker dette, kan det få store og svært negative konsekvenser, sier Moland.

Svenske studier har vist at man kan få sterk fremvekst av såkalte mesopredatorer i områder hvor man har mistet toppredatorer. Dette er mindre fisker som kan overbeite snegler, skjell og små krepsdyr, som skulle ha spist og kontrollert hurtigvoksende alger. Resultatet kan være algeoppblomstring, og man får en fjord som ser ut som den er overgjødslet. Langs norskekysten har man sett dette i mange fjorder.

Kysttorsken kraftig svekket
Kysttorsken sliter nå langs hele kysten. Verst er det i Oslofjorden, hvor bestanden har kollapset og det er innført fiskeforbud. I Nord-Norge befinner kysttorsken seg på et bunnivå. Arnold Jensen i Troms har jobbet som fisker hele livet og husker godt hvordan det var før. Dagens fangst er ikke mye å skryte av.

– Vi som fisker på fjordene ser at kysttorskbestanden er kraftig svekket. Dette gjelder hele kysten, sier Jensen, som er medlem av Naturvernforbundets fiske- og oppdrettsutvalg. Han forteller at for høy beskatning og påvirkning på gyteplasser har rammet kysttorsken hardt.

– Dette er noe vi fiskere så for tjue år siden, og vi frykter at situasjonen er verre enn det forskerne forteller, sier Jensen.

Jensen mener at oppdrettsanleggene må ta sin del av skylden for den negative utviklingen.

– Kysttorsk gyter i grunne bukter og viker. På steder med oppdrettsanlegg ser vi at torsken har sluttet å bruke de gamle gyteområdene. Vi tror det skyldes utslipp av slam og næringssalter fra anleggene. Når torsken ikke kan gyte på tradisjonelle felt, men kanskje må ty til mer strømutsatte områder, er det klart det går ut over rekrutteringen, sier Jensen.

Gap mellom forskning og politikk De senere årene har forskningen fått mye mer kunnskap om livet i havet og fiskerienes påvirkning på det. Skal vi tro forskerne, tar det imidlertid tid før den nye kunnskapen synker inn, både i næring og blant forvaltning og politikere.

– Jeg vil påstå at erkjennelsen av fiskerienes rolle i dette er ganske treg. Det tok lang tid før vi erkjente menneskeskapt global oppvarming og konsekvensene av det. På samme måte tar det tid før vi er villige til å erkjenne hva fiskeriene har medført av inngripende endringer i det marine livet langs kysten, sier Moland.


Industrielt fiske har tømt mange havområder for sild og brisling. Ifølge rapporten «The Sunken billions» er 90 prosent av verdens fiskerier er overfisket. Anslagsvis taper vi 83 milliarder dollar årlig fordi bestandene er så svake. Foto: Paolo Cipriani/iStockphoto

Lokale bestander
En av grunnene til at livet i sjøen langs kysten er utarmet er at mange fiskeslag har en langt mer lokal bestandsstruktur enn man tidligere har trodd.

– Man trodde at alle områder stod i sammenheng og fikk påfyll av egg og larver fra større bestander et annet sted i havet. Men genetikerne har i løpet av de siste tiårene vist at bestandene er delt opp i mer lokale enheter. Det gjør at de er mye mer sårbare for overfiske og lokal utryddelse enn våre forgjengere hadde mulighet til å tenke seg, forklarer Moland.

Kystnære torskebestander er et godt eksempel. Forskning på torskens genetikk, viser at det finnes en rekke mindre bestander med lokale tilpasninger til sitt miljø. Hvis man fisker opp all fisken i en fjord eller et kystområde, vil det ikke automatisk vandre fisk inn fra nabofjordene. Slik er det for en lang rekke fiskeslag som lever langs kysten. Problemet er at fiskekvotene ikke er tilpasset hva hver enkelt bestand kan tåle, men gjelder for store forvaltningsområder. Det betyr at lokale bestander kan bli fisket kraftig ned – og i verste fall bli utryddet.

Kjempehai i Skagerrak
Historien om brugdene i Skagerrak viser godt hvor galt det kan gå. Brugde er en stor hai som kan bli over tretten meter lang og oppnå en vekt på 20 tonn. Det er verdens nest største fisk, og den levde godt i Skagerrak, helt til jakten ble intensivert på slutten av 1960-tallet. Brugdene ble fanget fordi den store oljerike leveren var svært verdifull. Oljen ble brukt i legemidler og kosmetikk. Men det skulle ikke mer til enn noen få år med fiske før det var slutt. 1972 ble siste sesong for flåten og bestanden i Skagerrak var utryddet. Mange haiarter er ekstremt sårbare på grunn av høy alder ved kjønnsmodning, lang drektighetstid og få avkom i hvert kull.

– Vi har fått mye ny og viktig kunnskap om livet i havet. Etter vårt syn er det et nå presserende behov for å bygge bro over gapet mellom forskningsfronten og forvaltningspraksis, slik at vi kan endre forvaltningen i tråd med denne kunnskapen, sier Moland.

Brugdene levde godt i Skagerrak, helt til fisket ble intensivert på 1960-tallet. Brugde er haier som lever av plankton. De kan bli over tretten meter lange og oppnå en vekt på 20 tonn.

Ernas havpanel
I januar 2018 blir det innkalt til pressekonferanse under Verdens økonomiske forum i Davos. Mellom ministre fra flere andre land sitter vår egen statsminister Erna Solberg. Hun har store nyheter. Det skal etableres et internasjonalt høynivåpanel for en bærekraftig havøkonomi. Panelet skal bestå av regjeringssjefer fra en rekke kyststater over hele verden, og det er Solberg selv som skal lede arbeidet.

Og Havpanelet har ikke ligget på latsiden. En lang rekke såkalte «blue papers» er publisert. De tar opp ulike temaer som alle handler om hvordan man kan bidra til å snu den negative utviklingen og sikre livet i havet og økosystemtjenestene havet leverer. Blant forslagene fra Havpanelet er storstilt vern av nøkkelhabitater, hvor det skal være forbudt å fiske. Ifølge havpanelet bør 30-40 prosent av nøkkelhabitatene i havet vernes.

En ny naturbasert forvaltning Innen internasjonal havforskning er det nå bred enighet om at cirka en tredel av havet bør få ligge i fred. Uten påvirkning fra fiskeriene kan bestandene få bygge seg opp igjen. Det er ikke bare bra for livet i havet, men også for økonomien. Slik det er nå, taper vi enorme beløp fordi vi har fisket ned bestandene. I rapporten «The Sunken billions», som Verdensbanken og FAO utga i 2017, fremgår det at 90 prosent av verdens fiskerier er overfisket og at man taper 83 milliarder dollar årlig fordi bestandene er så svake.

– I Norge er vi i en heldig situasjon, fordi vi har rester igjen av det opprinnelige marine livet langs kysten. De sårbare artene er fortsatt til stede, i lave antall, og vi har et mulighetsvindu til å få tilbake livet langs kysten. Hvis vi lar bestandene bygge seg opp igjen, kan vi bruke mindre diesel, tid og motorkraft, og samtidig opprettholde dagens fangster uten at det går på bekostning av økologisk bærekraft. Dyrelivet i havet har vist overraskende evne til å restaurere seg selv – dersom det blir gitt en reell mulighet, sier Moland.

Mange sjøfugler har gått dramatisk tilbake fordi de ikke finner nok mat i havet. Lomvien er blant fuglene som er verst rammet. Data fra det Nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl viser en nedgang på 99 prosent i Norskehavet i perioden 1980-2013. Foto: Oleksandr Umanskyi/iStockphoto

Fra 3,1 til 30 prosent vern
Men det er en lang vei å gå. Kun 3,1 prosent av norske havområder er vernet, og vernearbeidet går tregt. I nasjonalparkområdene er det dessuten ikke fiskerireguleringer. Da Erna Solberg i sommer ble spurt om hun vil følge opp rådene til panelet hun selv leder, svarte hun unnvikende.

– Havpanelets hovedrapport er under utarbeidelse, og det er ikke naturlig å foregripe hvilke konklusjoner vi vil lande på. Arbeidet med havpanelets rapport er nå inne i sin sluttfase, sa Solberg til NRK.

Meldingen fra Havpanelet er imidlertid krystallklar:

«Hastigheten som marine arter og habitater forsvinner i krever en rask og globalt koordinert innsats. Innsatsen som kreves kan sammenlignes med klimaendringene. Den gjelder alle land, alle sektorer og alle globale og regionale organisasjoner som jobber med forvaltning av havet.»

Havpanelet, som statsminister Erna Solberg leder, foreslår at 30-40 prosent av nøkkelbiotopene i verdens hav gis varig vern. Foto: Statsministerens kontor

Kilder:
Depletion of coastal predatory fish sub-stocks coincided with the largest sea urchin grazing event observed in the NE Atlantic; Kjell Magnus Norderhaug , Kjell Nedreaas, Mats Huserbråten, Even Moland, 2020
Critical Habitats and Biodiversity: Inventory, Thresholds and Governance; High Level Panel for a Sustainable Ocean Economy, 2019
The sunken Billions, Verdensbanken og FAO, 2017
The Unnatural History of the Sea, Callum Roberts, 2007