Prolog
Når skogene blir plantasjer

Follsjå, Ramsås-Hea, Notodden i Telemark:
En gang var store deler av Norge dekket av gamle skoger. Da isen trakk seg tilbake fant furua feste i grusjorda som lå igjen, og sakte bredte skogene seg ut. Fugler, dyr, planter, insekter, sopper og lav i alle fasonger fant sin plass. Århundrer ble til årtusener, og med tiden ble alle knauser, stammer, sprekker og hull fylt av liv.

Nå er det knapt noe igjen av disse gamle furuskogene. Mindre enn tre prosent av norske skoger er eldre enn 160 år. Hele tre fjerdedeler er flatehogd og gjort om til planteskoger og plantasjer, hvor det knapt finnes annet liv enn grantrær som vokser tett med visne grener til langt oppe på stammene.

Ved Follsjå lever fortsatt de gamle furuskogene. Her finnes det trær som spirte da Martin Luther i 1517 slo opp sine teser på kirkedøra i Wittenberg. Her er det tørrfuruer med brannspor fra 1400-tallet, og det er funnet rester av en utgammel furustokk fra 1100-tallet.

Men nå har tiden innhentet også disse skogene. I løpet av de siste årene har store flater med gammelskog blitt snauhogd, og grunneierne vil fortsette hogsten. Samtidig har frivillige entusiaster jobbet på spreng med å registrere artsmangfoldet for å rede grunnen for et stort skogreservat. Det har skapt kraftige reaksjoner lokalt.

Og mens kampen bygger seg opp, blir jeg med Naturvernforbundets skoggeneral Gjermund Andersen og biologen Sigve Reiso inn i skogeventyret som ingen vet hvordan ender.

– Dette er fossile skoger. Hvis de hogges, er de tapt for alltid, sier biolog Sigve Reiso, som har tatt med Natur & miljø inn i det aller helligste av norsk skog. Foto: Tor Bjarne Christensen 

Kapittel 1
Der arter står opp fra de døde

– Jeg har gått rundt i skog i tjue år og sett landet fra nord til sør, men jeg har aldri sett noe lignende i lavlandet, sier Reiso.

Vi tar oss fram mellom gamle sprukne stammer, grove og værbitte, med gråstenk av lav i barken. Her og der ligger det veltede trær. Hele veien står nakne stammer med vridde grener som skulpturer i landskapet, skakke og inntørkede, noen helt uten bark. I den tørre veden har biller og larver gravd ganger og satt sine spor. Det er som skriften fra et tapt språk, et språk fra en tid da skogene var levende og fortalte en annen historie.

Reiso kjenner denne skogen godt. På oppdrag fra Naturvernforbundets skogutvalg registrerte han naturverdiene her på slutten av 2018. Forbundet var redd for at skogen skulle bli hogd, og ville dokumentere det unike mangfoldet. Selv i november og desember, da høstkulda hadde drevet skogens innbyggere inn i hulrom og ganger, fant Reiso over to hundre rødlistede dyr og planter, fordelt på 37 forskjellige arter. Det er helt enestående.

Furuskogens hemmelighet
Vi går på tykke tepper av reinlav og ulike moser. Reiso har lovet å vise meg skogens dypeste hemmelighet. En lav morgensol kaster et gulaktig, nesten uvirkelig lys inn mellom furuleggene. Ved et tre som står helt på skakke stanser vi. Vær og vind har slitt bort barken. Stammen er blank og grå, pyntet med lav i mange ulike former og størrelser.

– Trær som dette er en av grunnene til at denne skogen er så rik på liv. Vi kaller det et kelo-element, og det er mer av dem her i denne skogen enn jeg har sett noe annet sted i lavlandet, sier Reiso.

Han forklarer at skogene her har brent en rekke ganger, og at det er en av grunnene til at de er så artsrike. Når en furuskog brenner, vil mange av de store trærne overleve. Brannen herder stammene og gjør dem rike på malmved, slik at de får en sterk kjerne. Disse trærne blir stående i lange tider etter at de dør, og det tar mange hundre år før de råtner bort. I mellomtiden gir de liv til et mylder av fugler, dyr, lav, moser, sopper og insekter. I slike trær finner hakkespettene mat, ugleunger skriker i hulrom i stammene, og det kravler og kryper gjennom bark og ved.

– Her er det helt sikkert noen rødlistearter, sier Reiso.

Han finner både blanknål og rotnål, som begge to står på rødlista som «nær truet». Det er bittesmå lav som bruker veldig lang tid på å etablere seg.

Fant utdødd bille
Men skogen har også flere hemmeligheter. Den har sin egen selebritet, barkbillen Orthotomicus longicollis, som nærmest har stått opp fra de døde. Den vesle billen ble regnet som utdødd i Norge, helt til Sigve Reiso og Stefan Olberg undersøkte skogen i 2019. De to biologene var på jakt etter insekter og fant 18 rødlistede arter. En av dem, småstankelbeinarten Neolimnophila alaskana, er aldri funnet i Norge før. På undersøkelsenes tredje dag fant de den utdødde billen under en barkbit.

– Jeg tror den kan være her, sier Reiso og drar et stort stykke bark av et dødt tre.

– Her er det helt ferske gnagespor, du kan se at gnagemelet ligger igjen. Det er såpass ferskt at vi kanskje kan finne billen også, sier Reiso.

Han fisker opp ei lita lupe, bøyer seg helt ned og undersøker gangene. Og ganske riktig, der er den, Orthotomicus longicollis.

Sigve Reiso, biolog i Biofokus, på jakt etter rødlistearter i en gammel furustokk. Foto: Tor Bjarne Christensen.

Oppdaget av turgåere
Det var turgåere som først oppdaget skogenes store biologiske verdier. I 2015 fattet miljøorganisasjonen Sabima interesse, og i flere år foretok frivillige biologer registreringer i området. Landskapet har både gamle furuskoger og granskoger, rikt variert med elver, tjern, innsjøer, sumpskoger og bergvegger. Over tre år ble det gjort 702 funn av 56 forskjellige rødlistearter, 31 av dem utrydningstruede. Blant artene de fant er storporet flammekjuke, fossefiltlav, kalkveggmose, huldrestry, elvemusling og hønsehauk. Reiso anslår det til å være rundt 20-30 kvadratkilometer med høykvalitets skog i landskapet rundt Follsjå.

– Dette er det beste utgangspunktet vi har i Norge og Skandinavia til å ta vare på et funksjonelt landskap med en stor andel av virkelig gammel skog, hvor det er gode fremtidsutsikter for alle de truede artene som lever der, sier Reiso.

Kapittel 2
Kampen om skogen

Selv om det unike mangfoldet lenge har vært kjent, har hogstene i området fortsatt ufortrødent. Den siste hogsten ble foretatt av At Skog i januar 2020, vest for Tinne og sør for Årlifoss. I dette området er det gjort funn av den sterkt truede soppen rosenjoddskinn i tillegg til flere andre rødlistearter. Allerede i 2018 varslet Sabima skogeierlaget om at det var antatt svært store naturverdier i området. Vinteren 2019 gjennomførte Nortømmer en hogst i Vikåsen, like i nærheten. Hogsten skjedde til tross for at Sabima hadde dokumentert at skogen hadde internasjonale verneverdier.

– Dette er et biologisk vikingskip. Å hogge denne skogen er som å sette fyr på Osebergskipet, sier Gjermund Andersen, leder i Naturvernforbundets skogutvalg.

Naturvernforbundet har nå sendt brev til sertifisørene og krevd at AT Skog og Nortømmer fratas sine miljøsertifikater.

– Ingen kommentar
AT Skog vil ikke svare på spørsmål om hogsten ved Tinne.

– Norges skogeierforbund og Norskog skal gjennomføre et prosjekt som skal belyse denne problemstillingen. Vi finner det ikke riktig å kommentere saken nå, skriver kommunikasjonsdirektør Stine Solbakken i en e-post til Natur & miljø.

Nortømmer på sin side hevder at de ikke har brutt sertifiseringen.

– Vi har sjekket ut området med biolog, som merket av hvor vi ikke kunne hogge. Vi har unngått områder med nasjonale og internasjonale verneverdier. Ut fra de registreringene vi har gjort, har vi ikke hogd skog med slike verneverdier. Så kan man sikkert være uenig i det, sier skogsjef Erling Bergsaker i Norskog, som eier Nortrømmer.

Han forteller det ikke ble laget noen rapport fra registreringen og at biologen la frem sine funn på et møte om saken.

– Uerstattelige naturverdier går tapt
Gjermund Andersen mener at de to sakene viser at skogbruket ikke evner å ta vare på naturverdiene. Skogbruket bruker sin egen metode for vurdering av skog, såkalt MiS-registrering. Andersen forteller at denne metoden på langt nær avdekker hele naturmangfoldet i et område. En gjennomgang Biofokus gjorde i 2019 viser at MiS-registreringene bare fanget opp 14 prosent av verneverdiene i områder som også var undersøkt med biologenes metoder.

– Det foregår en gedigen rasering av de siste naturskogene. Skogbruket gir inntrykk av å ivareta skogen. Derfor har de fått frihet til å drive uten påvirkning fra andre. Men denne friheten er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet, og det er på høy tid at systemet endres, sier Andersen.

Gjermund Andersen, leder i Naturvernforbundets skogutvalg, kjemper for å redde skogene ved Follsjå i Notodden. Foto: Tor Bjarne Christensen

Naturvernforbundet mener at all hogst skal underlegges et krav om søknad og godkjenning. I dag kan all skog som ikke er vernet hogges når skogeier finner det for godt. Tømmeret fra hogstene rundt Follsjå ble merket med miljøsertifikatet PEFC. Det betyr at kundene fikk vite at tømmeret stammet fra bærekraftig skogbruk.

– Denne miljøsertifiseringen er en bløff. Det er grønnvasking av naturrasering. Alt tømmeret som selges får miljøstempel, uansett skadeomfanget i skogen, sier Andersen.

– Et overgrep!
Naturvernerne drømmer om et stort skogreservat i området, et Trillemarka II. Det har ikke falt i god jord blant grunneierne. De snakker om «å miste næringsgrunnlaget», «samfunnets vernesyke», nedlagte bruk og fraflytting.

– Vi er ikke positive til vern, sier Herbjørn Vaa da jeg ringer ham. Han eier furuskogen hvor Reiso har registrert artsmangfold på oppdrag fra Naturvernforbundet.

– Vi ser på dette som et overgrep fra Naturvernforbundets side. Hvis skogen vernes, får vi ikke utnyttet ressursene våre. Det kalles frivillig vern, men det er frivillig tvang, sier Vaa, som gjerne vil fortsette å drive skogen på tradisjonell måte med hogst. Han har sett rapporten fra Biofokus, men er ikke overbevist om at skogen er så spesiell.

– Vi lurer på om det er så unikt, egentlig. Det har vært skogsdrift i området i flere mannsaldre, sier Vaa.

Hogstfelt i Ramsås ved Follsjå, hvor unik gammel furuskog ble hogd for noen år siden. Den siste tiden har det blitt hogd mye skog i området. Flere av hogstene er gjennomført til tross for at det er dokumentert rødlistearter og store naturverdier i skogene. Foto: Tor Bjarne Christensen

Epilog 
Ut på hogstfeltet

Og så er vi ute av gammelskogen, og eventyret tar brått slutt. Et stort hogstfelt skjærer seg opp langs hele åssiden og deler Ramsås i to. Vinden sveiper uhindret over grener, stubber og kjørespor etter hogstmaskiner. Fortsatt klamrer lavarter seg fast i veden på døde stammer, men her ute har de ingen fremtid. Hele veien er det plantet små granplanter. Om et par tiår vil det som var en eldgammel og levende skog være en artsfattig planteskog. Gjermund Andersen går bort til en stubbe og gir seg til å telle årringer. Da han kommer til to hundre, gir han opp. For ham har det å være i gammelskog en åndelig dimensjon. Hogstfeltet gjør ham bare trist.

– Det å kunne gå i noe tidløst som er lite påvirket av mennesker
gir en dyp naturopplevelse, som jeg tror er viktig å ta med seg inn i fremtiden, sier han.

I tiden som kommer blir skjebnen til skogene rundt Follsjå avgjort. Andersen er optimistisk.

– Det er alltid vanskelig å få vernet et stort område, men alle registeringene og de sjeldne funnene her gjør at det blir vanskelig å hogge det. Det gjør at motivasjonen for å verne er større. Etter at det er vernet ser skogeierne at de får penger, og de beholder jakt- og fiskerettene. Det er ikke mye krig om Trillemarka nå lenger. Det har blitt noe man selger som et verdifullt område. Det tror jeg man kan få til her også, sier Andersen.

Billen Orthotomicus longicollis var antatt utdødd i Norge med ble i 2019 funnet i skogene ved Follsjå. Foto: Stefan Olberg

Lavarten mørk brannstubbelav finnes en rekke steder i Follsjå-området. Arten er utelukkende knyttet til brent furuved. Den bruker lang tid på å etablere seg og er dermed avhengig av historisk brannpåvirkning og at disse elementene får stå urørt i flere tiår, kanskje flere hundre år. Foto: Sigve Reiso