Gir søppel nytt hjem

Gunilla og Eivind kan trylle. Ting som noen kaller søppel – verdiløst og forlatt, ting uten hjem – forvandles til trendy interiør. Eller kanskje en helt unik julegave …

– Det er en treningssak! Det handler om å se ting på en ny måte. Til slutt går det sport i det, sier kunstner og designer Gunilla Holm Platou.
Hun og mannen Eivind Stoud Platou er inne i en lysegrønn container. En slik du kan se på store havner, fylt med varer som venter på å bli fraktet ut i norske butikker.Tøybamser med sløyfe og runde briller, boken Balansekunst på høye hæler av Eileen Rendahl, vannmugger i gult gjennomsiktig glass med bladmønster, skipet til det høye nord over store hav. Kanskje har du kjøpt en sånn bamse, bok og mugge. Pakket dem inn i glanset papir og gitt dem til tante Beate og onkel Finn, på selveste julekvelden. Gavene dine lever noen år i hyller og skap. Men én dag ser Beate megetsigende på Finn, som nikker og sykler av gårde med en pappeske på bagasjebrettet. Til en ombruksstasjon, for de er jo tross alt miljøbevisste!

POPULÆR OMBRUKSSTASJON
Og nå står altså Gunilla og Eivind og ser på nettopp den bamsen, den boka og den mugga – og en drøss med andre ting. Den lysegrønne containeren er ikke for ting som skal ut i butikkene. Den er for ting som har vært der og søker et nytt hjem. Vi er på avfallsplassen Lindum utenfor Drammen. Her utgjør to containere en ombruksstasjon, hvor du kan sette fra deg ting. Ser du noe fint, kan du ta det med deg.
– Vi er stadig her, forteller Gunilla, mens Eivind bærer et lite skap bort til bilen, et sånt massivt et, som du kan høre at er god kvalitet, bare av lyden som kommer når det settes ned.
– De lager ikke sånt lenger, sier Eivind.

FOR EN SØT LITEN TJUKKAS
Men bamsen, boka og glassmugga frister ikke Gunilla og Eivind. Derimot finner de enda et solid skap, en knallgul krakk i plast, et diplom i «Skoleridning» fra 1953 og boka Fresi Fantastika av Ronald Mc-Cuaig, en bokklubbok fra syttitallet. Det viser seg at Fresi har en liten fanklubb som stadig deler sitater fra boka. «For en søt liten tjukkas,» sa Fresi til seg selv. «Han ville sikkert bli en god far til barna sine – og mine», står det på Bokelskere.no. Ikke rart Gunilla ville ha den! De tar også med noen fargede glass, ei lita selskapsveske og en hel del andre ting. Dessuten en bunke med gamle bøker, som Gunilla har en klar plan med.

HOKUS POKUS FILIOKUS …
Og det magiske er i ferd med å skje. Det som noen en gang kjøpte, sikkert produsert
langt unna og fraktet hit med både biler og båter, er i ferd med å få et nytt hjem. Det som var til overs, og kanskje ville blitt kastet hvis ombruksstasjonen ikke fantes, skal få bli med hjem til Eivind og Gunilla. Og der er det ikke godt å si hva det skal bli brukt til.

LYKKEN ER EN JERNBANESTASJON
Vi tar av fra hovedveien og stanser ved en gammel nedlagt jernbanestasjon. Galleberg stasjon. En gang stanset toget her. Nå er jernbanesporet flyttet, og traseen har blitt en fin tursti hvor du kan gå langs jorder og se kuer som gresser. Stasjonshuset har Gunilla og Eivind pusset opp og innredet, knapt uten å kjøpe noe nytt. Her er det vegger tapetsert med pent utskårne sider fra bøker og blader. Og kunne møblene, rammene og listene snakke, ville du fått høre fra mange forskjellige hjem. Jeg husker da jeg var sofa hjemme hos fru Olsen …, … det var da jeg hang på veggen hos von Hessen. Det ville blitt historier om nye trekk, decoupagelim og mange – mange! – historier om maling til langt på natt. Meg har de ikke gjort noe med, skryter kanskje det nøttebrune skrivebordet på sønnens rom. Jeg var helt perfekt!

GALLEBERG GODSHUS
Vi rusler langs det som en gang var perrongen og finner veien inn i det gamle godshuset. Det var et viktig sted da stasjonen var i drift, fra 1881 til 1971. Her ble det lastet og losset. Post, aviser, korn, husdyr og alskens varer til landhandelen. Men så tok bilene over, og folk kunne kjøre og handle på kjøpesentre. Stasjonen ble lagt ned, og godshuset ble bare et minne om en tid da vi greide oss uten biler. Men for Gunilla og Eivind er det viktig. Det er her de jobber, Eivind som grafisk designer og Gunilla som kunstner. Her har de atelier, kontor og verksted. Her kan de også puste liv i verdiløse og forlatte ting. Litt maling her, ei sløyfe der og et stempeltrykk på toppen – og verdien er gjenskapt.

– FRIGJØRENDE
– Vi kommer fra sånne familier som har tatt vare på ting, trukket om og pusset opp. Jeg husker godt at pappa bygde en sofa. De hadde ikke råd til å kjøpe nytt. For oss begynte det også med dårlig råd. Og da blir man kreativ. Jeg skjønte at det finnes et vell av fine ting der ute, ting som folk bare vil bli kvitt. Da vi pusset opp rommet til sønnen vår brukte vi kun brukte materialer og møbler, selv malingen er hentet fra rester. Og hvorfor må taklistene være like? Det er ganske frigjørende å holde på slik, forteller Eivind.

DØRSTOPPERBØKER
Gunilla viser meg bilder hun har laget ved å ramme inn glansbilder og fine gamle dukker som sitter på rekke inne i en bred og dyp bilderamme. Ei kasse i stua er pyntet med ark fra Donald-blader. Men hva skulle hun med den bunken med gamle bøker, den hun tok med fra Lindum?
– Jeg skal lage en dørstopper. I gamle hus som dette trenger vi noe som kan holde dørene åpne, forklarer hun. 
Og så binder hun bøkene sammen med et belte. Og vips: En ganske stilig dørstopper, som du sikkert måtte betalt dyrt for på en retrobutikk. Denne var gratis.
– Har man først begynt, blir man litt hekta, sier Gunilla.
Da jeg drar fra Gunilla og Eivind tenker jeg at jeg aldri skal dra på Ikea igjen. Og på Lindum ligger fortsatt bamsen, vannmugga og Balansekunst på høye hæler og bare venter på at noen skal se dem på en ny måte. Kanskje en julegave, for deg? Har du funnet på noe til tante Beate og onkel Finn ennå?

Les også: Gunilla og Eivinds julegavetips