Grunn pløying
Bokomtale: Elisabeth Skarsbø Moen: «Ola Borten Moe – portrett av en pløyboy» (Vigmostad & Bjørke). Hvis du vil rekapitulere det som har stått i avisene om Ola Borten Moe og hans olje- og klimapolitikk, kan du lese boka til Elisabeth Skarsbø Moen. Noe nytt får du ihvertfall ikke vite.
Det uautoriserte portrettet av olje- og energiministeren har blitt en av de mest omtalte politiske bøker på lenge i Norge, fyrt opp av nachspiel-seansen der Borten Moe og hans politiske rådgiver Ivar Vigdenes fyrte opp tørketrommel og dusj i bare nettoen med bokas forfatter til stede. Dårlig enøk, bra moro, og irrelevant sett opp mot norsk miljøpolitikk. Men det er to andre linjer som boka skraper i, som er svært interessante for hvordan norsk olje-, energi- og klimapolitikk ser ut: statsrådens nære forhold til Det Norske Oljeselskap (DNO)-sjef Erik Haugane og ansettelsen av tidligere Natur og Ungdom (NU)-leder Ane Hansdatter Kismul.
Middag fra oljemann
Erik Haugane er miljøaktivisten og Alta-aksjonisten som ble oljeselskapsleder og en av Norges mest uttalte klimaskeptikere. «Hypotesen om at det er en kobling mellom CO2-utslipp og klimasvingninger på Jorden, er ekstremt dårlig belagt», uttalte han til Dagens Næringsliv i september 2009, to måneder før klimatoppmøtet i København. Hans oljepolitiske standpunkt oppsummeres i samme intervju: «Vi må ta opp oljen nå, for om 100 år er den verdiløs. Da vil andre energiformer, som solenergi, ha tatt over.»
Skarsbø Moen avdekker i sin bok at Haugane betalte en middag til 30 000 kroner til Ola Borten Moe og hans politiske nettverk og vennekrets ett år før han ble statsråd. I Borten Moes periode som statsråd har Hauganes selskap DNO fått tildelt en rekke nye lisenser på norsk sokkel. Borten Moe og Haugane var også bekjente fra før, og er det fortsatt. Men har Hauganes svært lite vitenskapelig funderte meninger om olje og klima påvirket statsrådens og Regjeringens politikk? Det sier boka ingenting om.
Klimaleder ble oljeforkjemper
Ane Hansdatter Kismul er NU-lederen som skjerpet organisasjonens klimaretorikk og -politikk i betydelig grad. Der man tidligere hadde hatt nasjonale kampanjer over et videre spekter, fokuserte organisasjonen i Kismuls ledertid langt spissere på klimasaken, bremsing av oljeutvinning og nei til gasskraft. I 2003, som nyvalgt leder for NU, sa Kismul om Lofoten at «Dette er vel det området som skiller seg ut som det klart mest verneverdige utenfor norskekysten» til NTB. Det er lov å skifte mening, men det er svært oppsiktsvekkende at en så profilert klimaaktivist går inn for åpning av blokkene Nordland 6 internt i Senterpartiet, kun fire måneder etter å ha blitt utnevnt som Ola Borten Moes statssekretær. Kismul har også tidligere vært Borten Moes rådgiver på Stortinget. Hvordan har «pløyboyens» politikk påvirket miljøaktivisten?
Dvask cocktail
Skarsbø Moen forteller det som tidligere har stått i avisene om saken, og beveger seg kjapt til helt andre ting. Hun refererer greit, men tilfører ikke noe nytt til det bildet man måtte ha av Ola Borten Moe, Senterpartiet eller norsk olje- og klimapolitikk. Hvis Moen virkelig har intervjuet et 30-talls anonyme interne kilder i Senterpartiet, kan ikke disse ha vært svært snakkesalige overfor henne. Da står vi igjen med ei bok som sammenfatter det som tidligere har vært kjent om olje- og energiministeren, krydret med en spicy nachspiel-scene.
«Finnes det bedre cocktail enn oljeboring til Nordpolen, maktkamp og sør-trøndersk festkultur? Ikke for en politisk bok i Norge i alle fall», proklamerte forfatteren på Facebook da bokideen ble presentert i fjor høst. Nei, svarer vi, så da er det synd at ideen skusles bort med å ikke fortelle noe nytt, annet enn å presentere en kreativ måte å bruke en tørketrommel på. Denne cocktailen er dvask. Og jeg har smakt den før.