Hva betyr Kyoto 2?

DOHA, QATAR: Norge, ved miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, skal lede meklingen om en forlengelse av Kyotoavtalen. Men hva vil den ha å si for klimaet? Svært lite, hvis ikke ambisjonene skjerpes.

Avtalen, som ble vedtatt på klimatoppmøtet i Kyoto i Japan i 1997, trådte i kraft i februar 2005. 37 land var opprinnelig definert som industriland (kalt Annex I-land på FN-språk), og påtok seg forpliktelser om å kutte sine klimagassutslipp. Antall land har senere økt til 41. Avtalen forutsatte at disse landene skulle kutte sine klimagassutslipp med 5,2 prosent i årene 2008-2012 sammenlignet med utslippene i 1990. Utslippskuttene ble fordelt mellom landene, og Norge var ett av de få landene som fikk lov til å øke sine utslipp, med én prosent.

Kvotekjøp redder Norge
I rene kutt har ikke Norge oppfylt forpliktelsene, vi har istedet økt våre utslipp. Men avtalen åpner for tre mekanismer som gjør at vi kan bidra til utslippskutt andre steder, og får dette godskrevet vårt klimaregnskap. Norge har et Kyoto-mål på 50,1 millioner tonn CO2 per år. I 2011 slapp vi ut 52,7 millioner tonn, noe som beyr at vi må kjøpe klimakvoter eller gjennomføre prosjekter for 2,6 millioner tonn CO2. I tillegg har Norge lovt å overoppfylle Kyoto-avtalen ved å gjennomføre tiltak som gjør at vi kommer ned på et nivå som tilsvarer 9 prosents reduksjon i forhold til 1990-utslippene.

Kutter avtalen, vil beholde kvotene
Nå skal avtalen forlenges. Flere land har varslet at de ikke vil være med på en andre forpliktelsesperiode: Canada, Russland, Ukraina og Japan er de største utslippslandene blant disse. Flere av disse landene har imidlertid store lagre av ubrukte klimakvoter, siden de har redusert sine utslipp drastisk siden 1990. De ønsker å kunne bruke disse kvotene videre i et nytt klimaregime, eller en økonomisk kompensasjon for at de ikke skal brukes. Disse kvotene kalles «Hot air», og tilsvarer 227 år med norske utslipp. Hva som skal skje med disse kvotene vil bli et av de store konfliktspørsmålene for Solhjell de nærmeste dagene.
Tre andre, viktige konfliktspørsmål er også blant de uløste problemene som Solhjell nå må bakse med: Hvor store skal utslippskuttene være innenfor en ny periode med Kyoto-avtale? Hvor lenge skal perioden vare? På hvilken måte skal utslipp kontrolleres og verifiseres?

Svært liten klimavirkning
Hvis ambisjonene om utslippskutt ikke skjerpes, vil Kyoto 2 ha svært liten innvirkning på klimaet. Utsikten til å få skjerpet utslippskravene er små, om ikke land som Kina, India, Brasil og USA tar på seg utslippskutt også på kort sikt. Dette er lite trolig, og har fått flere til å kritisere Kyoto 2 for å være et blindspor. Andre vil imidlertid at avtalen skal leve videre, slik at man tar vare på institusjonene og rammeverket, og kan benytte dette som byggestener i en ny avtale. Atter andre, som de fleste u-landsgrupperingene på klimatoppmøtet i Doha, krever at industrilandene skal gå inn i en ny Kyoto-periode før de vil høre snakk om en internasjonal avtale.

Uenighet om Kyoto 2 er lurt
– Videreføringen av Kyoto er viktig, men det atmosfæren ser er hva slags utslippskutt vi får. I Doha må det jobbes hardt med å tette gigatonngapet mellom det som trengs av utslippskutt, og de lovnadene som ligger på bordet så langt, sa Ola Skaalvik Elvevold i Naturvernforbundet ved åpningen av toppmøtet.
Klimaaktivist Anjali Appadurai, som holdt en flammende tale ved avslutningen av fjorårets klimatoppmøte i Durban, er imidlertid langt mer pessimistisk når det gjelder Kyoto 2.
– En svak Kyoto 2-avtale vil besegle åtte år uten handling. Fem millioner mennesker vil sannsynligvis dø hvert av disse årene på grunn av klimaendringer. Dette året er det bedre med ingen avtale enn med en svak avtale, sa Appadurai i Doha.
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell var imidlertid krystallklar før avreise til Doha.
– Får vi ikke til en Kyoto 2-avtale, vil møtet være en gedigen fiasko, sa han.

Ny avtale kommer, men for sent?
Siden flere store utslippsland, som USA, og land som var definert som u-land i 1992, som Kina og India, ikke er med, forhandles det i tillegg om en ny, verdensomspennende klimaavtale som skal vedtas i 2015, og gjelde fra 2020. Dette forhandlingssporet ble vedtatt i Durban i fjor, og har så vidt kommet i gang. Fra og med neste år vil disse forhandlingene, kjent som ADP, bli hovedsporet for å meisle ut en klimaavtale som alle land kan knytte seg til, og som skal gjelde fra 2020. Mange mener det er for sent.
– Endring av teknologiske, sosiale og politiske systemer tar lang tid. Selv om forhandlingene i Doha skulle ende med en omfattende avtale om utslippsreduksjoner, ville det ta minst ti år før utslippene går ned, sier Glen Peters fra CICERO Senter for klimaforskning i en pressemelding.