På klimatoppmøtet i Durban i Sør-Afrika ble verdens land enige om å vedta en ny klimaavtale innen 2015, men avtalen skal ikke gjøres gjeldende før i 2020. Det vil gjøre det svært vanskelig å begrense den globale oppvarmingen til to grader dette århunderet. Samtidig er verden inne i økonomiske krisetider som stikker kjepper i hjulene for FNs klimaforhandlinger. Pessimistene snakker om nedgangstider med arbeidsledighet, sosial uro og en nød som vi ikke har opplevd siden 1930-årene. Å få verdens land med på en ny klimaavtale som vil medføre store utgifter og dyptgripende endringer i slike tider, er ingen enkel oppgave.

– Ikke det beste tidspunktet
– Dette er ikke det beste tidspunktet å snakke om finansiering (av klimatiltak red. anm.), fordi alle industriland er inne i en finansiell krise, sa FNs klimasjef Christiana Figueres i forkant av klimatoppmøtet i Sør-Afrika fra 28. november til 9. desember.

Statssekretær Kjetil Lund i Finansdepartementet sitter i FN-utvalget som arbeider med det nye fondet for klimatiltak i fattige land. Han kan bekrefte Figueres’ påstand.

– Når kassen er tom og arbeidsledigheten stiger, da kommer klima langt ned på listen. Fokuset blir på de akutte problemene. Penger til klimatiltak sitter lenger inne, sier Lund.

Han er likevel imponert over EUs standhaftighet i klimapolitikken.

– Selv om de har akutte problemer, har de europeiske lederne vært tydelige på at EUs klimamål står ved lag. Det er ingen selvsagt ting. For mange bedrifter er det et reelt alternativ å flytte til steder uten karbonprising og regulering. Da er det imponerende at de står fast ved sine klimamål, sier Lund.

Har ikke tid til klima
Miljøvernminister Erik Solheim mener det største problemet med den økonomiske krisen er at den hindrer statslederne i arbeidet med en ny klimaavtale.

– Ingen trenger å tvile på at europeiske ledere som Merkel og Cameron har et sterkt klimaengasjement, men de bruker all sin tid til å håndtere Hellas, Italia og euroen. Kommer vi ut av eurokrisen, blir det lettere å ta hånd om klimakrisen, sier Solheim.

Ondets innerste rot
Da er det politiske klimaet annerledes i USA, hvor klimadebatten er svertet av skittkasting og trakassering. Det har gått så langt at klimaforskere har mottatt drapstrusler.

–Vi er dypt bekymret over omfanget av personangrep på klimaforskere og måten det gjøres på, skriver den amerikanske forskningsorganisasjonen AAAS i en uttalelse i juni i fjor. 

Solheim nøler ikke med å utpeke klimaskeptikerne i USA som den største hindringen for en ambisiøs klimaavtale.

 – Ondets innerste rot er det republikanske parti i USA. Det er nesten fantastisk at den nasjonen som har mest å takke vitenskapen for kan ha presidentkandidater som gir blaffen i vitenskap. Her ligger den innerste kjernen i problemet, sier Solheim.

– Kan ikke frikjenne Obama
USAs motstand mot å ta på seg klimaforpliktelser er hovedårsaken til at verdens land ikke har kommet lenger i arbeidet med en ny klimaavtale. Kina og fattige land insisterer på at klimakrisen er skapt av de rike landene, og de vil ikke forplikte seg før USA gjør det. Det er nå lite som tyder at det vil skje med det første. Snarere tvert imot.

– I USA har klima blitt et tabu-tema. Den politiske situasjonen i USA begrenser Obamas handlingsrom veldig. Samtidig kan vi ikke frikjenne Obama, for han har ikke gjort så mye for å sette klima på dagsordenen. Det virker som han har latt seg påvirke av stemningen i USA, sier klimarådgiver Bård Lahn i Naturvernforbundet.

Koalisjon mellom EU og Kina?
Han ser likevel muligheter i den vanskelige situasjonen.

–Tidligere var EU opptatt av å strekke seg langt for å få med USA, noe som har preget forhandlingene de siste årene. Nå har EU forstått at USA ikke blir med likevel. Det kan rydde veien for en koalisjon mellom EU og store u-land som Kina. I stedet for å få en koalisjon mellom sinkene, kan vi få en allianse mellom EU og Kina – og det ville vært bra for klimaet, sier Lahn.

DENNE ARTIKKELEN BLE FØRST PUBLISERT I NATUR & MILJØ NR 6-2012