Artsdatabankens lansering i dag av åtti rødlistede naturtyper i Norge viser at halvparten av dem er truet.

– Vi må sette inn nye ressurser og få betydelig fortgang i arbeidet med å bevare vår mest truede natur, sier Haltbrekken. – Vi trenger mer kartlegging og godt funderte handlingsplaner og forskrifter for å ta vare på dem. 

Den nye rødlista er et vesentlig kunnskapsløft og gir bedre oversikt over norske naturtyper og hvilken tilstand de er i. Her ser vi også at dårligere miljøtilstand, jordbruk, skogbruk og utbygging er faktorene som påvirker mest.

På naturtoppmøtet i Nagoya i Japan i fjor forpliktet Norge seg til å stanse artstapet innen 2020.  – Naturvernforbundet minner om at det gjenstår svært mye arbeid før vi virkelig bidrar til å stanse slike tap når vi per i dag opererer med 31 naturtyper som er nær truet, 23 er sårbare, 15 er sterkt truet og to er vurdert som kritisk truet, avslutter Haltbrekken.

De mest utsatte 
De to naturtypene slåttemarkkant og jordpyramide er de aller mest trua typene. Andre sterkt trua naturtyper er sukkertareskogene i Skagerak, rikmyr i låglandet, kystlynghei, kystgranskog, temperert kystfuruskog og olivinskog. 

Arealendringer utgjør omkring halvparten av de påvirkningsfaktorene som fagfolkene angir som viktigst for de trua naturtypene.

For ferskvann er de største negative påviktningsfaktorene vasskraftregulering, gjenfylling og bekkelukking. I havet er blant annet havbruk og bunntråling samt muddring viktige påvirkningsfaktorer.  

Nylig vedtok Kongen i statsråd forskrifter knyttet til naturmangfoldloven for fem utvalgte naturtyper. Naturtypene er leveområder for et stort og sjeldent mangfold av arter, og bevaring av mangfoldet krever aktive tiltak for å sikre disse områdene mot negative inngrep.

Bakgrunn
Rødlista for naturtyper, som i neste omgang danner grunnlaget for å definere utvalgte naturtyper knyttet til forskrifter i naturmangfoldloven, er et nytt og viktig verktøy. Rødlista er igjen basert på en nylig utviklet oversikt som viser hvordan alle naturtyper i Norge kan kategoriseres. Denne gjør at vi kan dele all natur både i havet, i ferskvann og på fastland inn i et faglig basert system. En naturtype er definert som ‘en ensartet type natur som omfatter alt plante- og dyreliv og de miljøfaktorene som virker der’.

Det er et overordnet mål å forvalte naturen bedre slik at den totale variasjonen av arter og naturtypene og de økologiske funksjonene bevares. Naturen består av en rekke større eller mindre områder som hver seg utgjør et relativt ensartet miljø. Et naturområde har en enestående sammensetning av arter, som er bestemt av miljøforholdene i området. Vi kan si at områder med relativt like miljøforhold inneholder omtrent de samme artene. En naturtype er natur som har spesielle trekk som gjør den forskjellig fra andre naturtyper.

Det er viktig å kunne formidle god kunnskap om naturen, derfor er det også hensiktsmessig å kunne beskrive forskjellige ’typer’ av natur – naturtyper. Siden variasjon i natur går over i hverandre, opptrer ikke naturtypene som klart avgrensete, typiske enheter. Det kan være er en glidende overgang fra myr til skog, og det er ikke alltid like lett å si eksakt hvor myra slutter og skogen begynner. Derfor må naturtypene defineres av fagfolk etter faglige kriterier. 

Hver plante og hvert dyr har sine spesielle krav til miljøet de lever i. Grana må ha dypere og fuktigere jord enn furutrær. Gran kan vi derfor finne i bunnen av frodige, fuktige daler, mens furua ofte vokser på tørre, jordgrunne knauser. Slik er det med alle arter, og de har alle utviklet spesifikke krav til noen få, viktige miljøfaktorer (temperatur, fuktighet, lys osv.).

Samfunnet trenger naturinndeling basert på naturfaglige kriterier. Fram til i dag har disse ulike brukerne av natur utviklet egne begreper for naturtyper som er tilpasset sine behov og sitt ståsted (vannkraft, veivesen, skogbruk). Fremdeles kaller skogbruket våre varierte, delvis sjeldne og artsrike sumpskoger med samlebegrepet ”vassjuk mark”, fordi det er et område som må grøftes og ordnes mye med før en monokultur av gran kan vokse opp der.

Med ett naturfaglig basert system for naturbeskrivelse som tilfredsstiller alle brukeres behov, vil det åpne seg nye muligheter for gjenbruk av informasjon. Inntil nå har mangelen på helhetlig naturinformasjon ført til at mange samfunnsoppgaver ikke blir gjort godt nok. Et helhetlig naturinformasjonssystem er grunnlaget for å etablere helhetlige planer for bedre bruk og vern av natur. Det er en forutsetning for å stanse tapet av norsk natur.