Du er her:

Barn som sover ute på balkongen

Altansoverne har bestemt seg for å sove ute året rundt.

Å sove under stjernene og gå på butikken med stor sekk

Sigri Sandberg sin familie bidrar med det de kan. Gå med sekk, bo i blokk og ta toget. Og ellers? Se på stjernene.

Av: Sigri Sandberg

– Mamma, jeg har fått meg en yndlingsstjerne. Det er den der!
            Storebror peker, og der – rett over naboblokka, blinker en diger stjerne. Han har gitt den navn. Han og lillebror ligger ute på altanen. Der har de sovet i månedsvis, oppå noen paller, inni god vintersovepose og trygt under presenning. Om det skulle komme regn eller snø.

ImageInnimellom frister jeg med innesoving. Varmt og godt og dyne.
            – Nei, mamma, det er for varmt. Og dårlig luft, Jeg skal bo ute et helt år, sier storebror da. Og lillebror nikker, og sier: – Mamma, hvis du får dårlig råd, kan du jo bare leie ut soverommet vårt, vi bruker det jo ikke likevel. Og da må jeg smile, for ja, vi bor i blokk og har ikke råd til alt mulig. Og kanskje er det egentlig ganske miljøvennlig, for varmen er vannbåren, og naboene varmer oss med veggene sine på alle kanter. Og jeg trøster meg med det når verden går av hengslene og smelter og truer, og vannet stiger og folk flykter og kranglerne krangler om uvesentligheter.'

"innimellom når jeg skal handle, da tar jeg den største blå storsekken på, og går. Ikke til den nærmeste, men til en butikk passe langt unna. Der fyller jeg opp sekken med alt vi trenger den uken, og så får det være med det".

ImageDet er en slags trøst i skogene rundt byen også. Gå og gå mellom furu og gran og bjørk hvis kroppen er tung, for den blir lettere da. Og så er det så godt med bål. Det er trøst å bruke bilen så lite som mulig også. Jeg kjører til bursdager og fotballcuper og svømmebasseng, men innimellom når jeg skal handle, da tar jeg den største blå storsekken på, og går. Ikke til den nærmeste, men til en butikk passe langt unna. Der fyller jeg opp sekken med alt vi trenger den uken, og så får det være med det. Det blir ofte tung bør hjemover, og mangler vi noe, får vi improvisere. Høres det strengt ut? Jeg er egentlig ikke så veldig streng. Og så liker jeg tog.

"når jeg står her, tenker jeg alltid det samme: at ingen steder fins det flere stjerner enn akkurat her. Jeg tenkte slik da jeg var liten, jeg tenker det nå".

I alle mine år har jeg tatt toget til et sted det ikke går bilvei. Gått på viddene der, i fjellene, hentet vann i bekken om sommeren, hugget hull i isen om vinteren, fyrt i peisen og gått ut for å pusse tennene. Storebror må lete lenge før han finner yndlingsstjernen sin her, og når jeg står her, tenker jeg alltid det samme: at ingen steder fins det flere stjerner enn akkurat her. Jeg tenkte slik da jeg var liten, jeg tenker det nå.

Og på en forunderlig måte er det enda lettere å innse det her: At verden er som den er, at vi får gjøre det vi kan, gå med sekk, bo i blokk, heise faner, trøste hverandre, rope slagord, heie fram og stemme på politikere som tar upopulære avgjørelser. Og ellers: Se på stjernene. 

Ønsker du å få flere tips eller historier om hvordan du kan bidra til det grønne skiftet? Gå inn på naturvernforbundet.no/mittgronneskifte eller bestill boken Folkets klimadugnad