Du er her:

Detsikaleiren i 1979. Kan vi lære noe i dag av den enorme mobiliseringen som skjedde i Altasaken for 40 år siden?

Detsikaleiren i 1979. Kan vi lære noe i dag av den enorme mobiliseringen som skjedde i Altasaken for 40 år siden?.

Bokomtale og kampskrift:

Hva kan vi lære av "Stormen oppi Stilla"?

Det har gått 40 år. Her deler Kjell M. Derås, Altaaktivist og varamedlem i Naturvernforbundets sentralstyre, sine betraktninger om Altakampen, folkebevegelsebygging og boka "Altakampen" av Alfred Nilsen.

«Det landet dem vil demme ned e ikkje bare stein
Her har i mange tusen år vært folk og laks og rein
Og vi har ikkje kampa heilt i villa
Dæm ba om hjelp te stormen oppi Stilla»
 

Dette sitatet fra Alfred Nilsen sin bok «Altakampen - miljøkampens største folkereisning» som ble lansert i desember 2019, er utdrag av Detsika-visa – et ektefødt barn av Folkeaksjonen sitt store kulturtreff sommeren 1979. Alfred Nilsen – den mest sentrale lederen i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget – har i boka skildret sin opplevelse av å lede miljøkampens største folkereisning, hvor slaget i Stilla 14. januar 1981 ble en merkedag i miljøbevegelsens historie i Norge.

Artikkelforfatteren holder appell ved fjellbjørkplanting i 1979.
Artikkelforfatteren holder appell ved fjellbjørkplanting i 1979.
Denne verselinja er svært aktuell: I 2020 påstår vindindustriselskapet Grenselandet at deres planlagte vindindustriprosjekt mellom Levajok i Tana og mot Kunes i Lebesby gjør ingen skade – da området bare består av stein!

Dette skriftstykket er ikke en vanlig bokomtale, men et forsøk på å løfte fram viktige erfaringer til debatt – sett ut fra lederen av Folkeaksjonen, og mitt ståsted som grasrotaktivist, i den samme kampen. Hva kan vi lære av denne boka om alliansebygging, organisasjonskultur og mobilisering som er aktuelt for dagens miljøvernere? Hvordan var det mulig å reise en slik opinion, som Alfred Nilsen spør i boka si?

Forfatterens omtale av Detsika-leiren sommeren 1979 gir noen svar: «Gruppene arbeidet med forskjellige tema som Finnmarks behov for Altakrafta, alternative energikilder, samenes historie og rettigheter. Leirens egne krefter og tilreisende trubadurer og foredragsholdere bidro til at leiren utviklet seg til å bli landets største kulturarrangement» (side 35, min kursivering).

Vi plantet fjellbjørk i veitraseen, og jeg tar med et lite utdrag fra appellen jeg holdt: «Æ e glad i fjellbjørka. Ho er vakker å sjå på, og god å varme seg på når kaldgufset fra Stortinget brer seg nordover … og energi fra fjellbjørka er vanskelig å transportere bort over samkjøringsnettet.»

Alliansebygging og samarbeid som varemerke for Folkeaksjonen

Samarbeid mellom all slags folk og ulike organisasjoner var et av varemerkene i kampen for å berge elva, som Alfred Nilsen skriver: «Motstandsarbeidet og de vellykkede aksjonene i Alta har gitt folk tro på at det nytter å gå utenomparlamentariske veier (…) Motstandssommeren knyttet sammen by- og bygdefolk over religiøse, politiske og sosiale skillelinjer.» (side 73).

Nilsen kommer også inn på Naturvernforbundets rolle: «Første august 1978 ble det holdt et fellesmøte av utbyggingsmotstandere på Alta Hotell. Deltakerne var Norges Naturvernforbund, Alta Laksefiskeinteresseselskap, Altautvalget og Folkeaksjonen. Haakon Henriksen sa at Altautvalget var glad for at Folkeaksjonen var startet og at det var viktig med et godt samarbeid mellom de to organisasjonene (…) Den gode kontakten med Norges Naturvernforbund var svært viktig for Folkeaksjonen og motstandsarbeidet. For selv om Naturvernforbundet ikke var utpreget tilhenger av vår sivile ulydighetslinje, hadde de mange medarbeidere som satt på viktig informasjon som også vi fikk kunnskap om.» (side 32).

ImageMange av oss som deltok grublet nok mang en gang over hvordan lederne i Folkeaksjonen klarte å forene folk med svært ulik bakgrunn og politisk ståsted: laksefiskere, radikale ungdommer, samer og nordmenn osv. (…) Både Alfred Nilsen og Haakon Henriksen var aktive venstrepolitikere på den tiden, og i boka kan man lese om Nilsens engasjement og erfaring som politiker: «Men den viktigste kilden til et stadig sterkere verne-engasjement hos meg var nok den nære forbindelsen mellom Haakon Henriksen og meg. Den gode relasjonen fortsatte også etter at jeg ble daglig leder av Folkeaksjonen høsten 1979, og leder i 1980 (…) Jeg hadde erfaring i kommunepolitikken etter mange perioder i kommunestyre og formannskap. Jeg hadde også erfaring fra fagforeningsarbeid (…). I ungdomsårene hadde jeg vært leder av et politisk ungdomslag som var bygdas største ungdomslag med omkring 200 medlemmer. Vi, kona mi Aud og jeg, ledet også skigruppa i Alta IF i mange år.»

I tillegg var Nilsen med på arbeidet med å starte en egen avis i Alta – Altaposten, som ble et særs viktig talerør for elveredderne. Jeg tviler på om noe «hodejegerfirma» kunne ha funnet noen som var bedre egnet enn han. I dag er det et stort savn at mange miljøaktivister mangler organisatorisk erfaring, og da blir man lett privatpraktiserende miljøaktivister – uten samlet slagkraft. I dag har vi også mange som kun verdsetter sin faglige kunnskap og faglig dokumentasjon. Nilsen deler en tankevekkende erfaring vedrørende fakta: «Det var svært frustrerende å oppdage at dokumentasjonen fra Altautvalget, de berørte kommunene og Naturvernforbundet, fikk lite gehør (…). Vi var temmelig blåøyde, fordi vi trodde at når vi skaffet fakta om vassdraget, om de dårlige og mangelfulle og fullstendige gale opplysningene som både NVE og departementene bygget på, var det mulig å få utbyggingsplanene stoppet.» (side 26)

Joik har større kraft enn krutt – om kultur og naturvern

På side 71 stiller forfatteren det store spørsmålet: Hvordan var det mulig å reise en slik opinion? Og svarer selv slik: «Alta-saken ble, slik jeg ser det, et samlingspunkt for miljøbevegelsen. Det var en sak som hadde så mange momenter i seg at alle fant noe å slåss for. Laksen i elva, bøndenes levekår i Altadalen, kyst- og fjordfisket etter laks, samenes rettigheter, og det som i dag er viktigere enn noen gang, klima og miljøforandringene.»

Forramarsjen i 1979 var en av to store naturmarsjer før Altaaksjonen.
Forramarsjen i 1979 var en av to store naturmarsjer før Altaaksjonen.
Erfaringene fra Altakampen viser at fakta og dokumentasjon er ikke nok. Detsikaleiren viste vei – kulturkreftene på alle nivå fikk følelsene i sving – dikt, musikk, teater, bildekunst – kulturkampen vant vi 10-0! Og Stillamarsjen i 1980 med 700 deltakere var den tredje store naturmarsjen med cirka 700 deltakere. Den første var Nord-Fosenmarsjen i 1978, og den andre Forramarsjen i 1979.

I referatet etter den første landskonferansen i Alta i 1980 som jeg har i mitt arkiv, står det: «Erfaringer fra Fosen og Forra viser at slike marsjer er populære.» Disse naturmarsjene var et kulturfenomen som varte i tre år, og nå er de på vei tilbake igjen.

Kalvvatnmarkeringa i 2014 mot vindindustrien på grensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland samlet cirka 200 personer til et kulturarrangement i fjellet – med mye kultur, kortreist mat og bygging av fellesskap. Støttemarsjen for Stølsheimen november 2018 hadde en oppslutning på rundt 550 deltakere – så det nærmer seg gode gamle dager. Den ble arrangert av DNT i samarbeid med Naturvernforbundet.

Synnøve Kvamme holder appell i Stølsheimen under marsjen i 2018. (Foto: Bergen og Hordaland Turlag/André Marton Pedersen)
Synnøve Kvamme holder appell i Stølsheimen under marsjen i 2018. (Foto: Bergen og Hordaland Turlag/André Marton Pedersen)
Å sveise sammen folk med naturopplevelser og kultur har etter hvert blitt en vinneroppskrift. Men det unike i Alta var ledelsen i Folkeaksjonen som klarte å balansere alle ulike krefter til å dra i en felles retning. Den brede organisasjonserfaringen til Alfred Nilsen, og samarbeidet med de andre i styret, var nok svært avgjørende. Gode analyser av hvordan man skulle få med ulike miljøer inn i alliansen, og hardt målrettet arbeid var viktig. På denne tiden var det ikke noen selvfølge at samarbeid mellom miljøbevegelsen og de ulike samiske miljøene skulle gå bra. Det var bare Folkeaksjonen mot Nordens største skytefelt på Fosen, som hadde praktisert dette på denne tiden. Den største seieren over vindindustrien i Norge, Kalvvatnkampen, var bygd opp etter samme alliansemodell som Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget. Nå er det vanlig at samiske miljøer og Naturvernforbundet samarbeider for å forsvare verdifull natur – enten det gjelder vassdragsutbygging, hyttefelt eller vindindustri.

Å takle angrep fra utbyggingstilhengerne

Men hvordan taklet Folkeaksjonen presset fra de som ville bygge ut, og som hadde mesteparten av media på sin side? I boka gjengis en pressemelding av den mer sjeldne sorten: Felles pressemelding 13.02.1980 (Folkeaksjonen og Altautvalget):

«Vi ønsker å imøtegå en del av de teorier som enkelte lederskribenter i pressen har hatt som mønster i lang tid; nemlig at denne motstandsaksjonen skal danne mønster for alle andre vassdragsutbygginger.

En må ha mye redusert gangsyn om en ikke har observert at dette er en helt spesiell sak. Motstanden mot Alta-utbyggingen er sprunget ut på lokalt plan, men har fått enorm oppslutning landet rundt, og i utlandet.

Skal det bli en lignende motstand i andre utbyggingssaker må også det samme grunnlaget være til stede, nemlig bastant lokal motstand, elendig saksforberedelse og fare for store natur- og miljøskader eller inngrep i minoriteters rettigheter.

Vi er ingen prinsipielle motstandere av vannkraftutbygging.» (side 60, kun utdrag).

Her er det også mye å lære for oss som i dag kjemper mot vindindustrien. Tålmodig og langvarig arbeid førte til at det ble vedtak mot utbygging i kommunestyrene i Alta og Kautokeino, i motsetning til kommunestyrer i Åfjord, Frøya og Flatanger, som har ønsket vindindustrien velkommen.

Å være prinsipielt imot all vindindustri kan gjøre det vanskelig å bygge brede og slagkraftige allianser. Øyfjellet ved Mosjøen kan være et eksempel hvor man klarte å forene mange, og de viktigste organisasjonene, inkludert ungdomsorganisasjonene Noereh og Natur og Ungdom.

Verdensmestre i organisering – å bygge leir i 30 graders kulde i mørketida

ImageTilbake til den store styrkeprøven – å planlegge og bygge leir i 30 graders kulde i den mørkeste årstida – dvs. gjengen som ble utkalt jula 1980 – og gikk under begrepet Saltfjellgjengen. Nilsen er sparsom med navn, men jeg kan vel røpe at jeg var en av Saltfjellgjengen. «Med Per Adde i spissen, ankom gjengen på 6-7 personer til Skiveien 9 en av de første dagene i januar som avtalt (…) Den fine stua vår som enda var julepyntet, hadde fått et visst preg av høyløe, med sennagress og reinhår. (…) Som et apropos var navnet Saltfjellgjengen noe misvisende da det var bare Per Adde som bodde der.» s. 96-97.

Nilsen beskriver noen av strabasene: «Vi hadde selvfølgelig trent på å sette opp teltene i dyp snø og kulde.» Jeg husker enda for en lettelse det var å høre at alt var gått etter planen, til og med raskere enn beregnet. (…) For å fungere i mørke og 35 kuldegrader, tåltes det ingen feilskjær. Vi var godt forberedt og leirledelsen var så dyktig, at det bød på få problemer å etablere leiren. Teltene som stengte veien på nullpunktet og teltene i kvileleiren kom derfor raskt opp. Men det ble fort klart at å ha noen hundre personer fast oppe i leiren i januar-natta med sterk kulde, ville bli krevende.» (side 97-98)

Organisasjonsutveksling mellom Naturvernforbundet og Folkeaksjonen

I boka løfter forfatteren fram Per Flatbergs rolle som informasjonsleder i Folkeaksjonen. Flatberg kom fra stillingen som generalsekretær i Naturvernforbundet.

«Generalsekretær Per Flatberg kunne ikke, som leder i Naturvernforbundet, støtte sivile ulydighetsaksjoner som vi drev i Alta. Derfor sa han fra seg jobben i Naturvernforbundet og kom hit til Alta og begynte som informasjonsleder i Folkeaksjonen. Han ble på styremøte 11. mars 1981 formelt ansatt som informasjonsleder.

Per Flatberg kom til oss i en periode vi i ledelsen var svært slitne. Storaksjonen i Stilla hadde vært et råkjør både fysisk og psykisk. Han kom som et friskt pust. Det at Per kom fra jobben som generalsekretær i Naturvernforbundet gjorde at han hadde gode kontakter både til media og byråkratiet i regjering og Storting. Det var selvfølgelig en kjempefordel.» (side 138).

Samspillet mellom Folkeaksjonen og Naturvernforbundet var nyttig for begge parter. I den aktuelle situasjonen fikk den «fristilte» Per benytte sine nettverk til det beste for saken. Dynamikken mellom lokale aksjonsgrupper av ulik størrelse og Naturvernforbundet har blitt svært viktig etter hvert. Lokalt/regionalt styrte aksjoner – hvor tillitsvalgte i Naturvernforbundet ofte drar lasset – har blitt en modell som fungerer bedre og bedre i samspill med sekretariatet.

Avslutning

I dag er det ganske mange vindindustrimotstandere som setter sin lit til domstolene. Alfred Nilsen oppsummer sine erfaringer med rettsapparatet: «Den mest deprimerende lærdommen jeg, og mange andre, sitter igjen med etter rettssakene under og etter demonstrasjonene for å bevare elva og vassdraget er: Stol aldri på loven og domstolene hvis man er i konflikt med Staten eller dens maktutøvere.» (side 144).

Alle som er glad i naturen og kulturen som naturen har gitt livsgrunnlag til, bør lese denne boken. De utvalgte temaene som er prioritert her, bør drøftes av de som ønsker å lære av historiens største folkereisning for naturen. Jeg oppfordrer alle lokallag og tillitsvalgte i Naturvernforbundet til å lese og diskutere boka «Altakampen, miljøkampens største folkereisning»!

 

Ett av få bilder som eksisterer av "Saltfjellgjengen".
Ett av få bilder som eksisterer av "Saltfjellgjengen".

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det ble holdt støttemarkeringer for Altrasaken over hele Norge. Her en plakat fra Levanger.
Det ble holdt støttemarkeringer for Altrasaken over hele Norge. Her en plakat fra Levanger.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nyheter

Søgne
PLAST I SJØEN

Dykker etter gamle synder

13.05.2018

Har du dumpet avfall i sjøen? Satt igjen teiner og garn? Møt de som fisker opp skrotet du ikke tok med deg.

Nina Jensen Foto Kjell Ruben Strøm red
Nina Jensen:

Miljøforkjemper på innsiden

12.05.2018

–Jeg tror at jeg kan få til store endringer fra innsiden her, sier tidligere WWF-leder Nina Jensen. Som sjef for Kjell Inge Røkkes gigantiske nye havforskningsprosjekt er plast i havet øverst på lista over miljøproblemene hun ønsker å løse.

Dyrspiserplast

Dyr som spiser plast

23.04.2018

Hva har vannloppe, krill, blåskjell, torsk, sild, havhest og gåsenebbhval til felles? De lever i vår verden, de har vært her lenge – og de spiser plast.

Veas avfallsrist redusert

En jevn strøm av mikroplast

19.04.2018

Hver eneste time strømmer millioner av små plastbiter ut i Oslofjorden fra Vestfjorden Avløpsanlegg. Det er den samme historien i hver havn, hver elv, hver innsjø der avløpsvann renner ut. Vannet er fullt av mikroplast.

Bildekk
MIKROPLAST

Mest plast fra bildekk

13.04.2018

Slitasje fra bildekk er den klart største kilden til mikroplast i naturen i Norge. Natur- og miljøvernere har fått enda en god grunn til å be folk om å kjøre minst mulig bil.

DSC_3964
Trude Myhre, skogbiolog i WWF

– Skogvern er jobb nummer én

07.12.2017 | Sist oppdatert: 07.12.2017

Bare tre prosent av skogene i Norge er vernet, resten ligger åpnet for hogst. – Situasjonen er veldig dramatisk. Vi må ha en milliard til skogvern hvert år om vi skal redde mangfoldet i norske skoger, sier Trude Myhre. Hun gikk 643 kilometer for truede arter og gamle trær i sommer.

Honorata 2

Kringsatt av pøbler

31.10.2017

Hvorfor går Honorata Gajda rundt i et naturreservat i Asker og rykker små edelgraner opp med rota? Og hvorfor gir staten hvert år tillatelse til å plante ut trær som skader norsk natur?

DSC_4615

Plast i paradis

30.10.2017

Millioner av plastkuler ligger strødd på Frierstranda i Telemark. Rett på den andre siden av fjorden ligger Norges største plastfabrikk, INEOS Bamble.

Viser fra 49 til 60 av totalt 362 artikler