LEDER

Publisert 29.05.2020 av Kristian Skjellum Aas

«Dette må da være miljøvernernes drømmesamfunn?» Påstanden sitter løst i kommentarfelt og sosiale medier. Flytrafikken er på det nærmeste innstilt, biltrafikken har gått kraftig ned. Forurensning og klimagassutslipp er betydelig redusert. Flere steder ser vi at dyr og natur inntar områder som de før har skydd, fordi det er færre mennesker, mindre støy og mindre forurensning der. Dette må da være det disse miljøvernerne ønsker?

Kristian Skjellum Aas, redaktør i Natur & miljø Nei. Ingen har ønsket en verdensomspennende pandemi som gjør at vi må stenge ned store deler av samfunnet over natta. Ingen ønsker massearbeidsledighet og sosial distansering, med de vanvittige konsekvensene det får for økonomien, bedrifter og mennesker. En av de viktigste grunnene til at vi ønsker en styrt og planlagt nedbygging av forurensende virksomhet er nettopp å unngå massearbeidsledighet og økonomisk kollaps.

Du skal ikke se lenge på kloden vår før du skjønner at noe er i alvorlig ulage. Vi forbruker langt mer ressurser enn klodens naturlige systemer klarer å gjenskape. Vi bygger ned naturen som gir oss råstoffene til alt vi produserer, samt tjenester som ren luft og rent vann: ting vi ikke kan leve uten. Vi brenner olje, kull og gass i et slikt tempo at klimaendringene kan løpe løpsk hvis vi ikke slutter med det ganske så raskt. Dette betyr at omstillingen bort fra fossil- og forbrukssamfunnet må komme, og den må komme raskt. Hvis vi ikke planlegger for den, og satser på å bygge opp de næringene og energiformene med et lavere økologisk fotavtrykk, vil de negative virkningene bli langt større enn om vi har en plan. Vi vil kunne bygge opp næringer som kan gi oss energi, produkter og tjenester uten den rovdriften vi har drevet med altfor lenge.

Men først har vi en pandemi vi må deale med. Denne gangen ble tiltak innført hals over hode, fordi vi visste lite om viruset og dets egenskaper. Vi hadde ikke noe valg, dette måtte gjøres raskt. Håndteringen hadde vært langt enklere om vi hadde visst mer om viruset, visst mer om hvordan det ville spre seg og hvilke konsekvenser det ville gi, og om myndighetene hadde handlet deretter.

Med klimakrisen og naturmangfoldskrisen har vi et valg. Vi har hyllemetre med kunnskap, vi har tiårsvis med forskning som peker i samme retning, og gir oss klare råd om hva vi må gjøre. Likevel følger vi kun i begrenset grad de rådene som kommer, faktisk i så liten grad at situasjonen for naturmangfold og klima blir stadig verre, selv om det finnes lyspunkter når det gjelder lokal forurensning, miljøgifter og en del andre saker. Vi kan nok lære mye om krisehåndtering av pandemien. Men det virker åpenbart at det lønner seg å være godt forberedt.