Svalbardekspedisjonen, 1907. Bak: Rittmester Gunnar Isachsen, skipper Jacobsen, stud. real Hanna Dieset (Resvoll-Holmsen fra 1909), og assistent Strengehagen. I midten: Assistent Håvimb, islos Svendsen, maskinisten, cand. real. Adolf Hoel og kokken. Foran: Den franske maleren Louis Tinayre og to matroser. Foto: Norsk Polarinstitutt

Publisert 13.05.2013 av

Hun ble kjent med fyrsten av Monaco, men ble nektet frokost med keiseren av Tyskland. For Hanna Resvoll-Holmsen startet en utrettelig kamp for norsk natur med en tur til Svalbard.

Blant elleve menn, på dekket til ei skute, står Hanna. Skjegg, hatter og dresser, mørke klær og alvorlige ansikter. Men Hanna står der i hvit blondeskjorte og lue med lange dusker, som en blomst i ei steinur, uredd og vakker. Året er 1907, og Hanna Resvoll-Holmsen er på vei til Svalbard med en norsk ekspedisjon støttet av fyrst Albert I av Monaco. Hun har selv bedt om å få bli med, og med seg har hun gevær, fotoutstyr, telt, plantepresse og botaniserkasse. Snart skal hun bli Svalbards første kvinnelige forsker.

Under en høyere himmel
– Hanna fascinerer meg enormt. Hun hadde en høyere himmel over det hun gjorde. Hun så verdien i urørt natur og var ikke begeistret for industrien som resten av Norge dyrket på den tiden, sier Sigri Sandberg Meløy, forfatteren av boka «Polarheltinner», som kom ut i fjor. Der har hun tegnet portretter av Resvoll-Holmsen og seks andre «djerve damer i vill natur».

Alene i villmarka
Hanna blir satt i land på nordvesthjørnet av Spitsbergen, hvor hun skal registrere planter på steder ingen botaniker tidligere har satt sin fot. Gjennom to hele somre streifer hun rundt, alene i flere uker om gangen i villmarka, blant isbjørn, sel, rein og sjøfugl. Med det er plantene hun har kommet for, små vakre blomster som klorer seg fast der man ikke skulle tro at noe kunne gro. Snøsildre, svalbardvalmue, gullmyrklegg og polarflokk. Hun registrerer, samler inn og presser planter. Mye av det skal hun gi til fyrst Albert og hans oceanografiske museum i Monaco. De to ble gode venner på Svalbard, og da fyrsten åpnet museet i 1910 var Hanna til stede.  

Naturverneren våkner
Men det var ikke bare urørt natur som møtte Hanna på Svalbard.

– Hennes refleksjoner på Svalbard over hvordan de opprinnelige store dyrerikdommer var nedskutt og kraftig redusert, var nok med på å forme hennes senere sterke naturengasjement. En gang vrimlet det av hval, sel, hvalross, isbjørn og rein: «Disse rigdommer er der nu forbi med», skriver Hanna ifølge Bredo Berntsens biografi «En grønnstrømpe og hennes samtid» fra 2006.

En egen pressgruppe
For Naturvernforbundet skulle Hanna Resvoll-Holmsen få stor betydning. Da Naturvernforbundet i Oslo og Akershus ble stiftet i 1914, under navnet Østlandske kretsforening, sto hun på den aller første medlemslisten. I 1921 ble hun varamedlem i styret, og fra 1924 til 1940 satt hun som styremedlem.

Da planene om regulering av Gjende og vannkraft i Sjoa kom opp, sto hun på dag og natt.

«Hun fungerte nesten alene som en egen pressgruppe. Avisinnlegg, foredrag, fotografier og dikt kom i en strid strøm, og i sakens sluttfase tok hun nærkontakt med både statsråder og stortingsfolk. Det er all grunn til å hevde at uten hennes imponerende innsats ville Sjoa og Gjende i dag ligget der som landskapsruiner. Slik ble hun vår første moderne natur- og miljøverner», skriver Bredo Berntsen i sin biografi.

Vern av Svalbard
Mot slutten av 1920-tallet ble vern av Svalbard en stadig viktigere sak for Naturvernforbundet. Det var sendt forslag til nasjonalparker og fredning av forskjellige dyr og planter. Hanna bidro, ivrig og engasjert, som alltid. I 1927 ga hun ut en egen Svalbard-flora. Først i 1973 skulle det bli opprettet nasjonalparker på Svalbard. Men det ble innført alminnelige fredningsbestemmelser i 1928, og to større områder med botaniske verdier ble fredet i 1932.

– Det er ingen tvil om at innsatsen hennes bidro til vern av Svalbard. Derfor har hun fått en elv, en slette og flere vann her oppe oppkalt etter seg, forteller Sandberg Meløy.

I år etter år reiser Hanna rundt i Norge, og det er særlig fjellnaturen som lokker henne. Fra 1921 til 1938 er hun dosent i plantegeografi ved Universitetet i Oslo. Hun publiserer en lang rekke artikler og engasjerer seg i vern av Junkerdalen i Nordland, Tofteholmen i Oslofjorden og mange flere saker som Naturvernforbundet jobber med. I 1943 dør hun etter flere års sykdom.

Ingen keiserlig frokost
Men hva var det med keiseren og frokosten? Vi må tilbake til der det startet, til Svalbard-ekspedisjonen i 1907. I Tromsø møter de på keiser Wilhelm II av Tyskland. Fyrst Albert inviterer ham til frokost i sin yacht Princesse Alice. Alle som er noe får komme, alle bortsett fra Hanna. Adolf Hoel, som senere skulle bli leder i Naturvernforbundet, forklarer hvorfor: Da det ikke var andre damer til stede, kunne heller ikke Hanna være til stede, står det å lese i Bredo Berntsens bok.

Da Wilhelm II i 1914 lar sine tropper velte inn over det nøytrale Belgia, skriver Hanna like godt brev til ham hvor hun advarer mot slike brudd på folkeretten. Mon tro om hun fortsatt husket den frokosten?

– Hun var helt rå, rett og slett. En magisk dame, sier Sandberg Meløy.

Vi tar for oss ti år om gangen og forteller deg historier fra Natuvernforbundets kamp for natur og miljø, helt fra starten i 1914 og frem til våre dager.

Artiklene i serien:

1914-1925: Her startet kampen for norsk natur
1925-1935: Norges første miljøverner
1935-1945: Naturverner, polarhelt og landssviker
1945-1955: Naturvernforbundet gikk ned for telling
1955-1965: Kampen for arvesølvet
1965-1975: Norges første lenkegjeng og Ville redde elver med gasskraft