Wenche Skorge var informasjonssjef i Statoil. Hun er ikke redd for å kritisere bransjen hun jobbet for i mange år. – Planeten, livet på jorda og våre barns fremtid er viktigere enn en bransje, sier hun. Foto: Tor Bjarne Christensen.

Fra Statoil til Naturvernforbundet

Publisert 22.11.2019 av

– Det er nesten bare i Norge det kreves at debatten må nyanseres med at gass er klimavennlig. Gass er oljas svar på Marlboro light. Røyker du Marlboro light, spør Wenche Skorge i en facebookpost. Hun har gått fra et liv i oljebransjen til Naturvernforbundets sentralstyre. Noen ser på henne som en sviker.

I mange år var Wenche Skorge informasjonssjef i Statoil, som i dag heter Equinor. Da var det jobben hennes å fremme oljeselskapets interesser. Da som nå handlet det om å hente opp store mengder olje og gass. Nå har hun gått over på den andre banehalvdelen. Det har falt noen tungt for brystet.
– Når en som har hatt sitt levebrød i oljen går ut og kritiserer bransjen, opplever noen det som et svik. Men vi må jo forholde oss til virkeligheten. Planeten, livet på jorda og våre barns fremtid er viktigere enn en bransje. De som lever av oljen er også avhengige av naturen, sier Skorge.

Skulle bli journalist
Det var aldri hennes plan å begynne i oljebransjen.
– Jeg begynte i Statoil i 1983. Jeg er utdannet journalist, og planen var å jobbe i en avis. I årevis gikk jeg på korte kontrakter og fikk ikke fast jobb. Da jobben i Statoils kommunikasjonsavdeling dukket opp, var det veldig fristende. Statoil kunne tilby barnehageplass og gode betingelser, alt ordnet seg, forteller Skorge.
Hun hadde bare tenkt å bli i selskapet i et par år.
– Men så ble det 23 år, sier Skorge og ler.
– Med en gang jeg kom inn i Statoil, ble det straks interessant. Dette var lenge før noen visste noe om klimaendringene. Vi skulle finansiere velferden, sikre pensjoner, utvikle teknologi og skape arbeidsplasser. Det var fokuset, sier Skorge.
– Den gangen var det et ekstremt engasjement. Oljeinteressene og politikken var enormt integrert. Statoil var statens redskap. Samtidig var det stor konkurranse fra andre oljeselskaper. Det var en utrolig spennende og interessant arena, aldri en kjedelig dag på jobben, forteller Skorge, som jobbet i Statoil fram til 2006. Etter det har hun vært mange år i oljerelaterte selskaper.

Mye snakk, lite handling
– Når ble det bevissthet om klimaendringene i oljebransjen?
– Det dukket opp som en ny verdensforståelse i Rio-konferansen i 1992. Ingen tok det helt alvorlig da, men så kom Kyotoavtalen i 1997, og da begynte mange å snakke om det som en reell problemstilling. Men det ble bare snakk, det fikk ingen konsekvenser.
Hun forteller at det først er de siste årene at selskapene har tatt inn over seg at de ikke kan drive med de samme forretningsmodellene «herfra og inn i evigheten».
– En ny forståelse er i ferd med å synke inn i oljebransjen. Exxon har sluttet å fornekte klimavitenskapen, men fram til denne dag har ikke oljeselskapene laget forretningsplaner som er i tråd med Paris-målene. Legger du sammen satsingsmålene selskapene har for utvinning, kommer de til å koke kloden. De forstår det må skje noe, men de har ikke gjort det som er nødvendig, sier Skorge.

Wenche Skorge (i midten) sammen med miljøvernere fra Naturvernforbundet i Rogaland. Skorge sitter i Naturvernforbundets sentralstyre. Foto: Andreas Kalvig Anderson

– Må nærmest avvikle seg selv
Hun forklarer at en del av utfordringen ligger i at oljeselskapene hele tiden må investere i nye utbyggingsprosjekter. Uten den eksepsjonelt gode avkastningen olja gir, vil ikke aksjonærene være interessert i å plassere pengene sine i selskapet. Derfor er oljeselskapene avhengige av å lete etter mer petroleum, slik at de kan presentere langsiktige planer for lønnsom produksjon.
– Hvis de skal ta målet om netto null klimautslipp i 2050 alvorlig, må selskapene nærmest avvikle seg selv som oljeselskaper. Det krever en enorm omstilling, sier Skorge.
– Men jeg tror de kan greie det. De vestlige oljeselskapene har en svært høy kompetanse. De er også vant til endringer. Hvis de virkelig vil, tror jeg de greier det, men det krever en vanvittig vilje. Hele deres eksistensgrunnlag og identitet som maskiner i verdenshandelen vil bli forandret. De må også godta en lavere fortjeneste, sier Skorge.
Hun har ingen tro på at bransjen kan greie dette uten reguleringer.
– Vi kan ikke overlate dette til selskapene alene. Det vi først og fremst trenger er en høy pris på utslipp av CO2, sier Skorge.

Hva er den nye oljen?
Skorge har ikke tro på å fastsette en dato for avslutning av norsk oljevirksomhet, men mener det er nødvendig at vi starter nedtrappingen nå. Det kan gjøres ved å verne de mest sårbare områdene og redusere takten i utdeling av nye letelisenser. Man bør også vurdere andre rammevilkår som leterefusjon og friinntekt, mener hun.
– Når det gjelder gass, kan den være nyttig i en overgangsfase, men det må ikke skje på bekostning av fornybar energi. Gassen er ikke klimavennlig, den gir store klimautslipp, sier Skorge.
Det som bekymrer henne mest er alle som jobber i oljebransjen.
– Jeg er ikke bekymret for norsk økonomi, det finnes ikke et land som er bedre rustet enn Norge, men vi kan ikke sende 200 000 oljearbeidere på arbeidsledighetstrygd. Derfor trenger vi en plan for omstilling til annet fornuftig arbeid. Dette har vi ikke tenkt nok på. Alle snakker om den nye oljen, men ingen vet hva det er?
– Vi fikk det til da oljen datt ned i hodet på oss. Vi hadde ingen kompetanse, men den bygde vi opp på få år. Det kan vi også greie nå, sier Skorge.

Greta skaper håp
Skorge har latt seg begeistre av engasjementet den svenske miljøaktivisten Greta Thunberg har skapt.
– Jeg synes at Greta Thunberg er et håpefullt fenomen. Hennes bevegelse har bevisstgjort folk på at vi har et problem. Den regjeringen vi har nå nekter dessverre å gå inn i problematikken. De sier at den som skal slukke lyset på norsk sokkel ikke er født ennå. De tenker at vi skal ha full guffe på norsk sokkel fram til 2100. Det er hverken ansvarlig eller rasjonelt, sier Skorge og fortsetter:
– Det som er spørsmålet: Klarer Norge å omstille seg når land som USA og Canada ikke gjør det? Oljen er under press fra mange kanter. Hvis en stor nasjon som Norge går ut og sier at vi faser ut oljen fordi vi tar Parisavtalen alvorlig, vil det få veldig stor betydning. Det vil legge et sterkt press på andre oljeproduserende land, sier Skorge.

Oljeskam løser ingenting
– Norge har et ansvar for å gjøre det som er rett. Vi står overfor et stort problem for kloden. Vitenskapen har beskrevet dette hinsides all tvil, og norske myndigheter bestrider det ikke. Vi vet at store deler av verdens fossile reserver må ligge. Vi er et av verdens rikeste land, og vi har tjent oss rike på oljen. Skal vi si til fattige utviklingsland at de må holde tilbake fordi vi skal produsere våre ressurser? Det er bare tiden og veien for alle, så det er bare å komme i gang, sier Skorge.
– Synes du vi bør føle på oljeskammen?
– Skam er kroppens alarmberedskap. Vi føler skam når vi ikke opptrer i tråd med det vi tror på. Jeg har ikke noen tro på å påføre andre skam, men jeg tror det er bra at velfødde nordmenn kjenner på vårt bidrag til klimakrisen. Vi er blant de nasjonene som har det største fotavtrykket. Men når vi skal løse problemet nytter det ikke med skam. Klimaforsker Bjørn Samset sa nylig at dette handler ikke om skam, men om å gjøre det som er nødvendig. På den ene siden skal oljearbeiderne ha respekt, men samtidig synes jeg ikke de skal være så raske med å sutre. De er en privilegert gruppe, med god lønn, pensjoner og turnusordninger som en sykepleier bare kan drømme om, sier Skorge.

Løsningen er enkel
Respekten for klima og miljø har Skorge med seg fra oppveksten på Jæren.
– Vi lever av og ved naturen. Naturen har en stor egenverdi, og den betyr mye for folk, enten de jobber i oljebransjen eller andre steder. Vi må forstå at naturen setter noen rammer som vi må forholde oss til. Det er egentlig ganske enkelt å redde verden. Det er bare å slutte å brenne fossile drivstoffer, sier Skorge.