Du er her:

Ekofiskfeltet var det første oljefunnet i Norge. Feltet er fortsatt i drift. Foto: ConocoPhillips

Ekofiskfeltet var det første oljefunnet i Norge. Feltet er fortsatt i drift. Foto: ConocoPhillips.

Oljeeventyret

Ingen trodde at Norge kunne bli en storprodusent av olje og gass. Men det er forvaltningen av rikdommene som skiller Norge fra andre oljeland.

På femtitallet var det ingen som kunne se for seg det vi vet i dag: at Norge er en av de store aktørene på verdensmarkedet for olje og gass. At vi har et oljefond som overstiger vår fatteevne i størrelse og rikdom. At Nordsjøen skulle være full av oljeinstallasjoner, at Barentshavet skulle åpnes for olje- og gassutvinning og at vi skulle få olje- og energiministre som snakket åpent om å bore «helt til Nordpolen».

Nederlandsk gass Men hvorfor havnet Norge i denne posisjonen? Hva var det som avgjorde grensene i Nordsjøen, som gjorde at det meste av rikdommen havnet på norske hender, og ikke danske eller britiske? For å forklare det, må vi til Nederland.

I 1959 ble det funnet et stort gassfelt ved Groningen i Nederland. Bergarten som gassen ble funnet i, var også til stede i England. Dermed tenkte geologer at den samme bergarten trolig også fantes under Nordsjøen.

Philips på petro-tur
I 1960 var Philips Petroleum-direktør Paul Endacott på ferie i Europa, og benyttet sjansen til å sondere terrenget. En delegasjon på tre personer fra selskapet tok så turen i 1962, og troppet opp på den norske ambassaden i Bonn, uten å få annen informasjon enn en brosjyre om hvordan utlendinger kunne investere i Norge. Delegasjonen hadde også møte med tidligere FN-generalsekretær og utenriksminister Trygve Lie, som da ledet et kontor for utenlandske investeringer. Philips ba da om enerett til å lete etter olje og gass i Nordsjøen, mot å forplikte seg til å foreta seismiske undersøkelser. Men samtidig hadde andre selskaper våknet, og norske myndigheter forsto at det var viktig med avklaringer. Ingen visste hvilke havområdet Norge faktisk hadde råderett over i Nordsjøen.

Havrett og olje
1960-tallet ble dermed tiåret der grensene i Nordsjøen ble trukket. Etter forhandlinger ble Norge enige med Storbritannia og Danmark om at midtlinjeprinsippet skulle gjelde. Dette ga Norge kontroll over 131 000 kvadratkilometer av Nordsjøen, blant annet området som skulle vise seg å huse Norges første oljefelt: Ekofisk.

Ryktene har i alle år gått i Danmark om at området der Ekofisk befinner seg, egentlig skulle ha vært dansk. Sagaen sier at den danske utenriksminister Per Hækkerup hadde vært for sid på whiskyflaska i forhandlingenes avgjørende faser, og således hadde skuslet bort store inntekter for den danske stat. Selv fremtredende historikere i Danmark har nevnt dette i sine verker, og selv om historien er motbevist lever den fortsatt godt på folkemunne i Danmark.

Til slutt fant de Ekofisk
Så ble regelverket for konsesjoner vedtatt i 1965, og leteboringen begynte i 1966, med tørre brønner og frustrasjon blant oljeselskapene. I 1969 hadde mange trukket seg ut, og gitt opp muligheten for å finne rikdommer på norsk sokkel. Philips hadde én brønn igjen som de var pålagt å bore gjennom konsesjonskravene. Og fant Ekofisk.

Den tidlige, norske oljehistorien er altså en historie om flaks, men også om dyktig politisk håndverk, og en vilje til tydelig politisk styring av næringsutvikling og ressurstilgang. Klimaproblemet var kjent, men så lenge ingen visste hvor mye utslipp kloden kunne tåle, og få hadde forsket på hvilke konsekvenser klimaendringene kunne få for mennesker og planeten, var det ikke noe som ble tatt med i betraktningen.

Image
Norsk oljeutvinning har alltid hatt sine kritikere. Her fra den alternative oljemessen i Stavanger i 1976. Foto: Byarkivet i Stavanger

Full gass fra 90-tallet
I 1972 ble Statoil opprettet, som et statlig norsk oljeselskap som skulle sikre nasjonale interesser. Den norske staten sørget for å ha kontroll over utvinningstempo og virksomhet på norsk sokkel, og for et høyt skattenivå for selskapene som utvant oljen. Det var tross alt Norges ressurser de pumpet opp, og da skulle det meste av inntektene tilfalle Norge, mente et stabilt flertall på Stortinget. utvinningstempoet ble holdt lavt, for å sikre at Norge ikke ble for avhengig av den nye ressursen. Andre næringer skulle ikke tape terreng på grunn av oljen, det var viktig at Norge hadde flere bein å stå på.

Men på 1990-tallet ble denne målsettingen fraveket. Sent på 1980-tallet hadde oljeprisen falt markant, og det var ikke lenger samme tro på at det var mulig å finne like store, nye oljefunn. Samtidig ble restriksjonene på utvinningstempoet opphevet. Fra 1970-tallet hadde man et produksjonsmål på 90 millioner tonn oljeekvivalenter, deretter, fra 1998, et investeringstak på 25 milliarder kroner årlig. Allerede i 1993 var imidlertid investeringene på 57 milliarder kroner, og resultatene kom. I 2000 nådde den samlede produksjonen av olje og gass 280 millioner tonn oljeekvivalenter.

Det ble fond
I 1990 ble Statens petroleumsfond opprettet, samtidig som restriksjonene på omfanget av oljevirksomheten ble lettet. Ideen var at fondet skulle være en buffer for statsfinansene, og ha samme regulerende funksjon på statsfinansene som man hadde hatt hvis man hadde begrenset utvinningstempoet: sikre at Norge ikke ble for ensidig avhengig av olje. Fondet fikk sine første innskudd i 1997, og har siden vokst til svimlende høyder. Fondet sikrer også at oljeinntektene brukes til felles beste, og ikke havner på noen få, rike oljeaktørers hender, slik som har skjedd i de fleste andre land med en stor oljesektor.

Dette skjedde samtidig som klimaendringene ble et stort, politisk tema over hele verden. Rio-toppmøtet i 1992, samt opprettelsen av FNs klimakonvensjon med sitt første møte i 1995, og vedtaket av Kyoto-avtalen i 1997, viste at klimaendringene for første gang ble tatt seriøst på globalt nivå. Samtidig skrudde Norge oljeutvinningen i været, truet med veto i FN mot Kyoto-avtalen hvis den ikke inneholdt mekanismer som gjorde at Norge kunne fortsette sitt oljeløp, og jobbet hardt for et system der klimatiltak skulle gjøres ved å redusere etterspørselen etter fossil energi, ikke ved å strupe tilbudet. Da var klimautfordringene allerede godt kjent og dokumentert. Den norske posisjonen, med å være en storprodusent av fossil energi samtidig som vi holdt klimafanen høyt i FN, har av mange utenlandske observatører blitt beskrevet som et paradoks.

Det norske paradoks
Den norske posisjonen, om at reduksjon i utslipp av klimagasser må skje på etterspørselssiden ved å Vidar Helgesen (H), tidligere klima- og miljøminister
Vidar Helgesen (H), tidligere klima- og miljøminister. Fotograf: Tor Bjarne Christensen
redusere behovet for fossil energi, gjenspeiler seg blant annet i den norske el-bilpolitikken, i satsning på energieffektivisering og fornybar energi. Samtidig har vi tatt flere internasjonale initiativer for å begrense skadene av klimagassutslipp, der satsningen på bevaring av regnskog er det mest profilerte. «Vi vet at det er et paradoks», sa tidligere klima- og miljøminister Vidar Helgesen til Associated Press i 2016. Men ville det ikke ha hjulpet mer mot klimaendringene om vi faktisk hadde begrenset vår utvinning? Dette er en av de store, politiske debattene når vi nærmer oss 2020-tallet, og selv tradisjonelt ekspansive oljepartier som Arbeiderpartiet og Høyre har begynt å diskutere om det igjen skal settes grenser for norsk oljevirksomhet. Flere mindre partier, samt miljøbevegelsen, tar til orde for å lage en plan for utfasingen av norsk olje- og gassvirksomhet, samt stanse all leting etter nye olje- og gassressurser.

I 2018 slapp Norge ut 52,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter med klimagasser. Av disse kom 13,4 millioner tonn fra olje- og gassproduksjon. Samme år produserte vi over 540 millioner fat med olje, og mer enn 120 milliarder standardkubikkmeter med gass, som når de blir forbrent bidrar med over 510 millioner tonn CO2 til atmosfæren. Med den økende klimabevisstheten i hele verden som bakteppe, må det være lov å spørre seg: Hvor lenge får vi lov til å holde på slik? 

Kilder
Geo365: https://www.geo365.no/oljehistorie/ekofisk-kunne-vaert-dansk/
Store Norske leksikon: https://snl.no/Norsk_oljehistorie
Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/MrOm/Ville-gi-opp---sa-fant-de-oljen
Regjeringen: https://www.regjeringen.no/no/tema/energi/olje-og-gass/norsk-oljehistoriepa-5-minutter/id440538/
ABC Australia: https://www.abc.net.au/news/2016-09-27/norwegian-paradox-fightingclimate-change-selling-fuels/7876368
Associated Press: https://www.scmp.com/news/world/europe/article/1998092/norwegian-paradox-it-reaps-huge-oil-income-eliminating-petrol-cars.

Nyheter

DSC_4615

Plast i paradis

30.10.2017

Millioner av plastkuler ligger strødd på Frierstranda i Telemark. Rett på den andre siden av fjorden ligger Norges største plastfabrikk, INEOS Bamble.

Erna og Jonas
Natur & miljøs statsministerduell 2017

Hvem er grønnest - Erna eller Jonas?

27.07.2017

Hverken Jonas Gahr Støre (Ap) eller Erna Solberg (H) har planer om å gjennomføre det grønne skiftet de fire neste årene. Begge trenger hjelp av andre partier om miljøpolitikken skal møte klima- og miljøproblemene vi er stilt overfor, ifølge Naturvernforbundets miljøpanel.

Partilederne samlet uten logo 7 2

Hvor dyrt vil de selge seg?

27.07.2017

Hverken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre kommer til makten uten å samarbeide med ett eller flere av de andre partiene. Det kan gi små partier mye makt, men hvor dyrt vil de selge seg, og hvilke miljøkrav vil de stille for å støtte en statsminister?

Jonas Gahr Støre
Natur & miljøs statsministerduell 2017

Jonas Gahr Støre, Arbeiderpartiet

27.07.2017

Vil Jonas Gahr Støre lede Norge inn i det grønne skiftet om han blir statsminister? I Natur & miljøs statsministerduell svarer han selv. – Jonas Gahr Støre forsøker å fremstå som en grønn politiker, men overbeviser oss ikke, skriver Naturvernforbundets miljøpanel i sin bedømmelse av Støres svar.

Erna Solberg
Natur & miljøs statsministerduell 2017

Erna Solberg, Høyre

27.07.2017

Hva kommer Erna Solberg til å gjøre med miljøet, hvis hun fortsetter som statsminister etter valget? Natur & miljø har utfordret henne til å svare på akkurat det. – Erna Solberg bruker mange fine ord, men kommer med få konkrete tiltak og lite forpliktende politikk, sier Naturvernforbundets miljøpanel i sin bedømmelse av Solbergs svar.

Rasmus Hansson
Natur & miljøs partilederutspørring

Rasmus Hansson, Miljøpartiet De Grønne

27.07.2017

Vil Miljøpartiet De Grønne støtte Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som statsminister, hvis de får sjansen etter valget 2017? Og hvilke miljøsaker vil de kreve gjennomslag for? Vi har spurt Rasmus Hansson.

Trine Skei Grande
Natur & miljøs partilederutspørring

Trine Skei Grande, Venstre

27.07.2017

Her er miljøkravene Trine Skei Grande og Venstre vil stille for å støtte Erna Solberg som statsminister etter valget 2017.

Knut Arild Hareide
Natur & miljøs partilederutspørring

Knut Arild Hareide, Kristelig Folkeparti

27.07.2017

Hvilken regjering vil egentlig Knut Arild Hareide fra KrF støtte etter valget 2017, og hvilke miljøsaker vil han kreve gjennomslag for? Svarene finner du her.

Bjørnar Moxnes
Natur & miljøs partilederutspørring

Bjørnar Moxnes, Rødt

27.07.2017

Hva vil Bjørnar Moxnes fra Rødt kreve for å støtte en regjering, og vil han støtte Jonas Gahr Støre som statsminister om partiet kommer på Stortinget etter valget 2017? Vi har bedt Moxnes svare.

Trygve Slagsvold Vedum
Natur & miljøs partilederutspørring

Trygve Slagsvold Vedum, Senterpartiet

27.07.2017

Les Trygve Slagsvold Vedums og Senterpartiets viktigste miljøkrav for å støtte Jonas Gahr Støre som statsminister etter valget 2017.

Viser fra 109 til 120 av totalt 421 artikler