Du er her:

En avtale om kutt i verdens klimautslipp kan redde leveområdene for denne karen. (Foto: Josef Friedhuber/Istockphoto.com)

En avtale om kutt i verdens klimautslipp kan redde leveområdene for denne karen. (Foto: Josef Friedhuber/Istockphoto.com).

Langlesning:

Oppskrift på en klimaavtale

Mandag 30. november startet det 21. klimatoppmøtet i Paris, og det forventes at verden endelig skal komme frem til en internasjonal klimaavtale som omfatter alle land. Men veien dit har vært tornefull, dramatisk, underholdende, frustrerende og lang. Les Natur & miljøs historiske skråblikk på 23 år med klimaforhandlinger.

I 23 år har verdens land samlet seg i november/desember for å forsøke å få til en avtale som vil redusere verdens klimagassutslipp, og sørge for avbøtende tiltak for de klimaendringene som uansett vil komme. Det er verdens største fellesaksjon mot miljøproblemer. Her er historien om 23 år med håp, forhandlinger, sene nattemøter, diplomatisk snurrepiperi og knuste forventninger.

Rio, min Rio
«Rent bortsett fra at Frederic Hauge ble ranet på åpen gate; kom det noen konkrete resultater ut av Rio-konferansen?» spurte Natur & miljø i 1992. Vel, klimakonvensjonen ble etablert. Allerede i 1992 ble den kritisert av miljøvernere for å være svak, uten forpliktelser og uten tidsfrister. Men hadde Hauge og andre miljøvernere som var til stede i Rio visst hvilket drama konvensjonen skulle lede til de neste 23 årene, og hvor få konkrete resultater den skulle produsere, hadde de nok revet av seg håret i frustrasjon.


12 år gamle Severn Suzuki holdt ungdommens innlegg under Rio-toppmøtet i 1992.


De tidlige årene
Konvensjonen ble åpnet for signering 9. mai 1992, behandlet på Rio-møtet i juni, og fikk raskt stor tilslutning. Den trådte i kraft 21. mars 1994, og hele 196 land har undertegnet konvensjonen. Det er nær sagt alle verdens land.
For å vite om man kutter utslippene, må man vite hvor mye man faktisk slipper ut. 1990 ble valgt som utgangsåret, og alle signaturlandene ble pålagt å kartlegge sine årlige utslipp fra 1990 og fremover. Disse skulle rapporteres til konvensjonen. To komiteer ble nedsatt, kalt SBSTA (komiteen for vitenskapelig og teknologisk rådgivning) og SBI (komiteen for implementering). Disse eksisterer fortsatt, og skal assistere klimatoppmøtene.

Klimaprosessen har sitt eget stammespråk, med mange forkortelser. Les CICEROs artikkel om klimaforhandlingsbegreper som høres ut som indieband!

Det første klimatoppmøtet, COP1, ble holdt i Berlin i 1995. Her ble det nedsatt en mandatperiode på to år, som skulle brukes til å komme frem til et sett med virkemidler landene kunne bruke. Omtrent samtidig med toppmøtet kom FNs klimapanel med sin andre hovedrapport, som ga lite rom for tvil om at klimaendringene var menneskeskapte, og kunne bli svært dramatiske.

I forkant av COP2 i Geneve i 1996 avslørte Natur & miljø Bulletin at Norge krevde en avtale som åpnet for felles gjennomføring med andre land, for å sikre norsk olje- og gassutvinning. På toppmøtet viste det seg at Norge ikke var alene om å ville ha en avtale som sikret store kutt, men at det i all hovedsak var «de andre» som skulle kutte. I tillegg krevde Norge at utslippskuttene måtte kunne gjennomføres ved å betale for tiltak i andre land. Det ble enighet om å forsøke å komme frem til en avtale på det tredje toppmøtet i Japan i 1997.

Image
Natur & miljø Bulletin avslørte i 1996 at Norge stilte svært strenge krav til en ny klimaavtale. Faksimile.

Kyoto
Etter høyintense tautrekninger ble landene enige om en avtale i Kyoto i 1997. Den skulle kutte industrilandenes klimagassutslipp med 5,2 prosent fra 1990-nivået i perioden 2008-2012. Landene forhandlet om hvem som skulle kutte hvor mye, og Norge var ett av få land som fikk lov til å øke sitt utslipp, med én prosent. 37 land fikk utslippsforpliktelser i avtalen, som skulle tre i kraft når minst 55 land, samt industriland med forpliktelser som sto for minst 55 prosent av utslippene som var regulert i avtalen, hadde ratifisert den. Dette tok tid, og førte til flere intense, politiske dragkamper. Verdens største utslippsland på den tiden, USA, annonserte i 2001 at de ikke ville ratifisere avtalen.

Storpolitisk puslespill
Klimatoppmøtene etter Kyoto bar preg av kampen om å få mange nok land til å ratifisere avtalen, samt å forhandle frem de siste detaljene. Dette skulle bli vanskeligere enn noen ante, og det var ikke før Russland undertegnet i november 2004 at avtalen ble juridisk bindende.

Image
Friends of the Earth demonstrerer mot oljenæringens påvirkning under COP4 i Buenos Aires. (Foto: www.iisd.ca)

Allerede på COP4 i Buenos Aires i 1998 ble det klart at uenighetene om detaljene var stor. Regler for kvotehandel, forpliktelser for flere land, mulighet for å finansiere klimatiltak i u-land og få dem godskrevet sin egen kvote og inkorporering av skog og landbruk i klimaavtalen ble for mye å takle. Det ble nedsatt en to års forhandlingsplan, der disse spørsmålene skulle avgjøres på COP6 i 2000.
«Hele lærerværelset brukte 14 dager på å lage en svært enkel timeplan for faget «verdens klimapolitikk», oppsummerte Natur & miljø Bulletin, som kalte forhandlingene i 1998 et «hvileskjær».
Men der COP5 i Bonn i 1999 ble et teknisk møte uten mye politisk spenning, ble det fullt rabalder i 2000.

Nede for telling
I USA var motstanden mot Kyotoavtalen voksende. Kritikken gikk på at bare et fåtall av verdens land skulle forplikte seg til å kutte sine utslipp, mens store utviklingsland som Kina og India kunne slippe ut så mye de ville. For å kontre dette foreslo USA på COP6 i den nederlandske byen Haag at skogens karbonopptak skulle med i avtalen, selv når dette ikke var et resultat av aktiv skogplanting. Miljøvernere raste, og mente dette ville vanne ut avtalen betraktelig. Selv om enkelte EU-land ønsket å komme USA i møte, ble de enige om å hindre USA i sitt utvanningsforslag. Dermed brøt forhandlingene sammen uten vedtak.
Nå sto både Kyoto-avtalen og hele prosessen for å finne en global klimaløsning på spill. Ifølge de fleste miljøorganisasjonene skyldtes dette USAs «kuppforsøk». «Alt er i det blå», skrev Natur & miljø Bulletin.

Image
Den nederlandske forhandlingspresidenten Jan Pronk tok så et initiativ til å gjenoppta forhandlingene i juli 2001 i Bonn, for å se om avtalen og prosessen kunne reddes på noe som helst vis. Kyoto-avtalen, og prosessen for å kutte verdens klimagassutslipp, lå nede for telling.

Image
Forhandlingspresident Jan Pronk fikk en lang og vanskelig oppgave i 2000-2001. (Foto: www.iisd.ca)

USAs retrett reddet avtalen?
Forventningene var på et lavmål da forhandlingene ble gjenopptatt i den gamle vesttyske hovedstaden sommeren 2001. Før møtet hadde den amerikanske presidenten George W. Bush trukket USA fra Kyoto-avtalen, og landet møtte bare som observatør. Ironisk nok kan dette ha gjort forhandlernes oppgave i Bonn enklere.
Mange observatører og miljøorganisasjoner var overrasket over hvor lett man kunne oppnå enighet om store, uløste saker som hadde stått fullstendig i stampe bare et halvår tidligere. De fleksible mekanismene som skulle sikre at man fikk godskrevet tiltak i andre land ble spikret, det samme ble et regelverk for hvordan skogens opptak skulle beregnes i Kyoto-avtalen. Også sanksjonsmulighetene for land som ikke fulgte opp sine forpliktelser og et system for finansiering av tiltak ble det enighet om.
- Et geopolitisk jordskjelv, jublet WWF. – En viktig taktisk seier, sa Greenpeace. Men Naturvernforbundets Tore Brænd var mer avmålt.
- Avtalen gir oss ikke 5,2 prosents reduksjon i industrilandenes utslipp. Det beste vi kan håpe på er en stabilisering, sa han til Natur & miljø Bulletin.

Kvotehandel og ratifisering
Den toårige forhandlingsavtalen fra COP4 ble endelig fullført samme høst, på COP7 i Marrakesh, Marokko. Her ble det bestemt et regelverk for kvotehandel, og vedtatt å utrede et system for utviklingsland som ville ta på seg klimaforpliktelser. COP8 i New Delhi i India i 2002 og COP9 i Milano i Italia i 2003 ble stort sett preget av kampen om å få Kyoto-avtalen ratifisert. For at en stor nok andel av industrilandenes utslipp (55 prosent) skulle være dekket, var man avhengige av at Russland kom med. 18. november 2004, rett før COP10 i Buenos Aires, Argentina, bestemte Russland seg for å være med. Kyoto-avtalen var blitt bindende.

Image
Russlands inntreden i Kyoto-avtalen ble feiret under COP10 i Buenos Aires med russisk folkedans. (Foto: www.iisd.ca)

Mer festival
På COP10 ble det vedtatt å begynne å se på mulighetene for en ny avtalestruktur, som kunne gjøre det mulig å få med USA og utviklingslandene inn i en klimaavtale. De uformelle drøftingene om en slik avtale ble foreslått av Argentina, og drøftingene fortsatte gjennom de følgende klimatoppmøtene. På denne tiden utviklet toppmøtene seg fra å være rene forhandlingsplasser for byråkrater, politikere og miljøvernere til å bli de reneste klimafestivaler. Næringsliv, kulturliv, fagorganisasjoner, solidaritets- og bistandsorganisasjoner og mange andre aktører fikk gradvis større plass, og forhandlingenes «side events» ble viktige møtepunkter for alle som jobbet med klimarelaterte saker. Presseinteressen skjøt også i været. Fra å være en arena for miljøfagpressen, ble internasjonale klimaforhandlinger i større grad en del av konvensjonelle mediers dekning.

Svarteperspill
Det var detaljutforming av Kyoto-avtalen og løse diskusjoner rundt etterfølgende avtaleregimer som sto i fokus under COP11 i Montreal, Canada i 2005 og COP12 i Nairobi, Kenya i 2006. Miljøorganisasjoner krevde fortgang i utslippskutt, og at man ikke skulle sitte og «vente på Kyoto». «Noen ganger kan klimaforhandlingene minne om en lek fra barndommen. Alle skylder på noen andre, så slipper man å få svarteperstempelet selv», kommenterte Miljøjournalens redaktør Audun Garberg.

Image
Normalt er det statsledere som taler under klimatoppmøtets høynivådel. Men i Nairobi i 2006 ga Belgia ordet til en husmor, Margaretha Guidone, som leverte en følsom tale om å «kjempe sammen mot virkningene av klimaendringer for den neste generasjonen». (Foto: www.iisd.ca)

Men selv om konfliktnivået var lavere, ble grunnarbeidet til det som skulle komme under COP13 gjort. Der, på en varm stillehavsøy, startet prosessen som skulle gjøre klimaendringene til verdens største politiske sak.

Der USA ble tvunget i kne
I desember 2007, på den indonesiske stillehavsøya Bali, ble COP13 arrangert. I Norge er møtet kjent som stedet der den norske satsingen på bevaring av regnskog ble igangsatt. Internasjonalt, derimot, huskes det som møtet der en samlet verden tvang USA i kne, og fikk de med på et veikart til en ny, global klimaavtale. FNs klimapanel hadde kommet med langt sterkere krutt enn tidligere i sin fjerde hovedrapport. Al Gores film «En ubehagelig sannhet» gjorde at budskapet om klimaendringer ble spredt til et helt nytt publikum. Sammen ble de tildelt Nobels fredspris for 2007. Klima var på alles lepper. Og FN hadde tatt mål av seg til å stake ut kursen frem mot en global klimaavtale, en avtale som kunne omfatte alle verdens land. Men det ble ikke udramatisk. Langt derifra.

Image
Representanter for den amerikanske delegasjonen under COP13 på Bali. Forhandlingsleder Paula Dobriansky til venstre. (Foto: www.iisd.ca)

- Flytt deg, USA!
Forhandlingene hadde pågått et døgn på overtid. FNs klimasjef Yvo de Boer hadde løpt gråtende ut fra plenumssalen etter at han forsto at det pågikk parallelle forhandlinger, organisert av indonesiske myndigheter, som han ikke hadde blitt orientert om. De fleste journalistene hadde reist hjem for lengst. Forhandlerne hadde reddet stumpene, og alle land var nå enige om veikartet fra Bali, og at verden skulle forsøke å få til en global klimaavtale. Unntatt ett: USA, som mente forslaget stilte for milde krav til utviklingslandene.
Flere land forsøkte å presse amerikanerne. Men delegaten fra Papua Ny Guinea, Kevin Conrad, var tydeligst:
- Det er et ordtak som sier at hvis du ikke er villig til å lede og vise vei, så flytt deg. Flytt deg, USA!, sa Conrad til øredøvende jubel.


Her er en ti minutters redigert fremstilling av gjennombruddet på Bali. Papua Ny Guinea begynner etter cirka 7 minutter (Video fra YouTube)

 

Bali-møtet ble en forestilling som viste hvor isolert USA hadde blitt på den globale arenaen. Med George H. W. Bush som president hadde USA snudd ryggen til flere internasjonale avtaler, blant annet Kyoto. Men denne gangen snudde USA, og gikk med på en ny forhandlingsrunde. For klimaet betydde det ikke alt for mye, utover videre forhandlinger. Men symbolseieren ved å få med USA var, og er fortsatt, enorm.

Venter på Obama
I planen fra Bali het det at en ny global klimaavtale skulle fremforhandles gjennom to år, og vedtas på klimatoppmøtet i København i 2009. COP14 i Poznan, Polen i 2008 ble dermed et møte som først og fremst pekte frem mot København-møtet. Spenningen var også stor etter at USA hadde byttet president. Hva kunne Barack Obama spille inn i de internasjonale forhandlingene? Han hadde allerede varslet en ambisiøs innenlandsk energipolitikk, men tiltrådte ikke før i januar 2009.

Pladask i Danmark
Så kom 2009. 45 000 mennesker var akkreditert til COP15 i København, det største møtet FN noensinne hadde arrangert. Opptakten var ikke bra, med store motsetninger mellom de fattigste landene og de industrialiserte landene, anført av USA, i forkant av forhandlingene. Dette gjentok seg i København, med trusler om forhandlingsbrudd og svært dårlig fremdrift i forhandlingene. Forventningene var spent til bristepunktet, og da det var klart at det ikke var mulighet å oppnå enighet gikk luften ut av ballongen.

Image
Mer enn 100 000 mennesker demonstrerte for en sterk klimaavtale i Københavns gater. Møtet endte likevel med krasjlanding. (Foto: Tor Bjarne Christensen)

En gruppe statsledere forhandlet frem et ark med punkter i et lukket rom, for i det minste å ha noe å komme hjem med etter FNs mest hypede klimatoppmøte gjennom tidene. Plenumssalen tok dokumentet «til etterretning», og dro hjem. Det hjalp ikke med gigantisk press, mer enn hundre tusen demonstranter i gatene og en forventning om handling fra hele verden. En sur desemberdag i København så prosessen ut til å ha krasjlandet.

Image
En sur desemberdag i København så prosessen ut til å krasjlande. (Foto: IISD)

Ny klimasjef
FNs daværende klimasjef Yvo de Boer trakk seg etter København-forhandlingene. I offentligheten valgte han å være betinget optimist.
- København-møtet produserte ikke den ferdige kaken, men det ga partene alle de viktigste ingrediensene til å bake en ny, sa han til The Guardian i januar 2010.
Den nye bakeren ble costaricanske Christiana Figueres. Toppdiplomaten og presidentdatteren med dansk ambassadørmor fikk raskt respekt i FN-systemet, og leder også klimakonvensjonen under toppmøtet i Paris. Hun har en langt dystrere fremstilling av situasjonen etter toppmøtekrasjen i København.
- Jeg minner stadig meg selv om at jeg arvet denne prosessen etter København. For å være ærlig, så arvet jeg en søppeldunk. Hele prosessen var i søpla, tiltroen til at verden kunne takle klimaendringer var i søpla, og motivasjonen til min fantastiske stab var i søpla, sa Figueres til en av verdens mest anerkjente klimareportere, Lisa Friedman fra E&E, i november 2015.

Image
- Hele prosessen var i søpla, beskrev nylig FNs klimasjef Christiana Figueres situasjonen etter toppmøtet i København. (Foto: Kristian S. Aas)

Sope opp restene
Finansiering av klimatiltak i utviklingsland og vilje til å etablere et politisk mål om å holde oppvarmingen under 2 grader var de mest solide byggesteinene som lå igjen etter København. I forkant av COP16 i Cancun, Mexico i 2010 samlet man sammen disse. Mexico utnevnte en klimaambassadør, Luis Alfonso de Alba, som reiste verden rundt for å gjenoppbygge tilliten til FN-systemet etter krasjlandingen. Til en viss grad hjalp det. Toppmøtet i Mexico etablerte FNs grønne klimafond, som nettopp har bevilget penger til sine første prosjekter. De fastsatte også 2-gradersmålet som styringsmål, og oppfordret land til å begynne med utslippsreduksjoner så snart som mulig. I tillegg ble grunnlaget lagt for å forhandle frem en forlengelse av Kyoto-avtalen etter 2012.

Image
Mexicos klimaambassadør Luis Alfonso de Alba i passiar med FNs klimasjef Christiana Figueres under COP16 i Cancun. (Foto: www.iisd.ca)

Etter København var det klart at man ikke ville få til en ny global avtale som kunne avløse Kyoto, og dermed ville man fortsette med en ny periode med den avtalen man har. Canada trakk seg deretter fra Kyoto-avtalen, mens Japan og Russland erklærte at de ikke ville påta seg nye forpliktelser.

Veikart 2
COP17 ble holdt i Durban i Sør-Afrika i 2011. Her ble det enighet om et nytt veikart, langt mindre omfattende og forpliktende enn det fra Bali. Ifølge dette skal en ny avtale fremforhandles og vedtas i år på COP21 i Paris i 2015, og tre i kraft i 2020. Det ble også forhandlet videre på en forlengelse av Kyoto-avtalen, og på hvordan det grønne klimafondet skal se ut. Flere miljøorganisasjoner var frustrerte over den gode tiden forhandlerne bevilget seg, og få fikk sagt det mer direkte enn ungdomstaleren på toppmøtet, amerikanske Anjali Appadurai.

I 2012 dro klimaforhandlingene til COP18 i Doha, Qatar, verdens største utslippsland per person. Under dieselfyrte gatelys på en parkeringsplass ble delegatene sluset til og fra busser gjennom et gigantisk parkeringshus. Her ble det enighet om en forlengelse av Kyoto-avtalen fra 2012 til 2020, samt at erstatning for tap og skade som følge av klimaendringer for første gang ble nevnt i en offisiell FN-tekst. Ellers huskes møtet best for forhandlingsleder Abdullah bin Hamad Al-Attiyahs noe eksentriske møteledelse. Da Russland ønsket å protestere mot utfallet, gjorde ikke Al-Attiyah noe for å se den russiske delegaten som vinket med skiltet foran ham.

Image
Abdullah bin Hamad Al-Attiyah ledet forhandlingene i Doha i Qatar i 2012. (Foto: www.iisd.ca)

Tilbake til kull-landet
I 2013 dro klimaforhandlerne igjen til Polen, der de sist var i 2008. De viktigste beslutningene som ble tatt på COP19 i Warszawa var en oppfordring om at alle land bør komme i gang med utslippskutt så raskt som mulig. I tillegg ble alle land oppfordret til å komme med sine mål om utslippskutt som skal inngå i en ny avtale innen 1. kvartal 2015. Arbeidet med utformingen av denne avtalen fortsatte, og klimafondet ble ytterligere formalisert.
Toppmøtet ble imidlertid skjemmet av flere hendelser. Det startet med at Australia og Japan svekket sine klimamål. Polske myndigheter arrangerte også et toppmøte for kullindustrien samtidig som klimatoppmøtet. Store kullselskaper var sponsorer for klimatoppmøtet. Lederen for forhandlingene, Marcin Korolec, ble av alle ting avsatt som polsk miljøvernminister midt under konferansen fordi han var for lite positiv til utvinning av skifergass. Kombinasjonen av kullvennlighet og liten fremdrift gjorde at de aller fleste miljøvernerne på forhandlingene så rødt, arrangerte en massiv utvandring og forlot klimatoppmøtet i protest.

Image
Kull-landet Polen får rødt kort av miljøaktivister. (Foto: www.iisd.ca)

Klima i Lima
Peru arrangerte klimatoppmøtet i fjor. COP20 ble et møte på veien til Paris, der flere av initiativene fra møtet i Warszawa, samt mellommøtene som hadde vært, ble formalisert. Alle land ble oppfordret til å melde inn sine nasjonale klimamål, som på FNsk ble døpt INDC (Intended Nationally Determined Contributions). I tillegg ble det laget et utkast til en klimaavtale, som har blitt knadd gjennom flere forhandlingsmøter gjennom 2015. Teksten har gjennom året vært oppe i 90 sider, og er i dag på rundt 60. Mye av den foreslåtte avtaleteksten består av forskjellige alternativer som land har ønsket å ha med, og jobben i Paris blir at man må enes om en ordlyd.

Nå er det alvor
For andre gang på seks år skal FNs klimakonvensjon forsøke å få vedtatt en avtale. En avtale som skal regulere verdens klimagassutslipp. Utslippene er kanskje den største langsiktige trusselen for mennesker og miljø, men skyldes oftest energibruk som viser økonomisk fremgang. Hvordan kan man sikre økonomisk fremgang for utviklingsland uten utslipp? Hvem skal kutte mest, og hvem skal betale for det? Hva gjør man med de som allerede føler klimaendringene på kroppen? Klimasaken har forgreninger langt inn i menneskerettigheter, økonomi, utvikling, storpolitikk og sikkerhet. Derfor er det så vanskelig å bli enige. Kan man knekke koden i Paris?


CICERO Senter for klimaforsknings gjennomgang av internasjonale klimaforhandlinger på 83 sekunder. (Video fra YouTube)

 

Vil du følge Paris-forhandlingene tett? Les hvordan du gjør det i Natur & miljø!

Nyheter

IStock-1090468382 foto RelaxFoto
Vil bygge gigantisk vindkraftverk på Laksefjordvidda

Kampen om reinens rike

23.08.2019

Langt inne på fjellet, der samene fører reinen sin over endeløse vidder, vil Grenselandet AS bygge et av Europas største vindkraftverk, Davvi. Mye står på spill i Karasjok. Kampen om et av Norges siste store inngrepsfrie områder raser for fullt.

Davi-vindkraft_u_txtbox
Professor i rettsvitenskap:

– Ulovlig å bygge Davvi vindkraftverk

23.08.2019

Øyvind Ravna, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, mener at Grenselandet ikke vil komme noen vei ved å tilby penger til reindriften for retten til å bygge Davvi vindkraftverk i områdene deres. Kraftverket kan ikke kan godkjennes fordi det bryter med menneskerettighetsloven og FN-konvensjonen om politiske og sivile rettigheter.

Hus med solfangere på taket

Det største kraftverket er boligen din

21.08.2019

Det største kraftverket er den strømmen vi ikke bruker. Hvis vi bruker strømmen smartere, kan vi frigjøre 40 terawattimer (TWh). Det er nesten åtte ganger mer enn den samlede produksjonen av vindkraft i Norge.

IStock-174641086(1)

De betaler prisen for vindkraften

12.08.2019

Noen betaler en høy pris for vindkraft som bygges i urørt og sårbar natur. Havørn, ryper, hubro, villrein, tamrein og flaggermus er blant artene som blir verst rammet.

IStock-1063842912

Vil åpne villmarka for vindkraft

02.08.2019

Flere tusen kvadratkilometer med villmark kan bli omgjort til produksjonsområde for vindkraft, hvis energibransjen og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) får det slik de ønsker. Aldri tidligere har så store naturområder blitt gjort tilgjengelig for utbygging.

IMG_2066

Kampen om Sørmarkfjellet

01.06.2019

Hestdalen, Sørmarkfjellet, Flatanger, Trøndelag. 23. april 2019. 7.30 på morgenen, kaffe på termosen, 20 aksjonister i skogbrynet. – Jeg tror det blir en rolig dag i dag, sier aksjonsgeneral Torbjørn Lindseth. Han skulle bare ha visst.

Forsprengt sei

Fôrer villfisk med lusegift og medisiner

01.06.2019

Lusegift, midler mot innvollsorm og infeksjoner, beroligende midler og bedøvelse. Oppdrettsindustrien sprer tonnevis av lusegifter og medisiner i havet, hvor de rammer villfisk, reker og en lang rekke andre organismer. Hva skjer med de som spiser slik fisk?

IMG_1839h utsnitt
Nært møte med gaupa (Lynx lynx), Nordens eneste ville kattedyr

Gaupa - skogens lydløse jeger

31.01.2019

– Hva skjer hvis vi begynner å løpe nå. Vil gaupene sette etter oss og gjøre kort prosess? André Soma trekker på skuldrene. – Vi kan prøve, sier han. Så setter han av gårde i full fart.

Flomrammet mann foto Ørn Borgen NTB scanpix
2018 -

Når det ekstreme blir vanlig

28.01.2019

2018 bød på ekstrem tørke, store skogbranner, voldsomme flommer og heftige regnskyll. Er det dette været vi må belage oss på i årene som kommer?

IStock-148421596

Nøkkelen til å lykkes

06.12.2018

Klimautfordringene kan virke overveldende. Å få den globale oppvarmingen under kontroll vil kreve en omstilling som er større enn mennesket noen gang har gjennomført. Men FNs klimapanel fastholder at det er mulig å lykkes. Hva kan vi, i Naturvernforbundet i Norge, gjøre for å bidra til den globale klimadugnaden?

Flom i Flåm utsnitt Foto Helge Mikalsen, VG

Dagen klimaendringene kom til Flåm

30.11.2018

Folk i den vesle bygda skjønte raskt at livet aldri kom til å bli helt det samme igjen. Vannet flommet ned fra fjellet, som en flodbølge. Hus ble smadret, broer ble revet over ende, matjord skylt på sjøen. 28. oktober 2014 blir ikke så lett glemt i Flåmsdalen i Sogn. Nå forbereder bygda seg på et liv der voldsomme flommer, ras og ekstreme regnskyll blir mer vanlig.

Styrtregn Foto fotojog Istockphoto
Norge på kollisjonskurs med Parisavtalen

Styrer mot voldsomme klimaendringer

16.11.2018

Norsk klimapolitikk følger ikke Parisavtalens mål om å begrense den globale oppvarmingen til mellom 1,5 og 2 grader. For øyeblikket styrer Regjeringen mot voldsomme og ødeleggende klimaendringer.

Viser fra 1 til 12 av totalt 334 artikler