Sørfjorden i Hardanger er en av områdene med kostholdsråd. Foto: Dag Endre Opedal/Flickr.com
Stadig mindre til opprydding
Publisert 18.09.2013 av
Gamle og nye giftsynder forurenser norske fjorder og havneområder. De siste fire årene har bevilgningene til opprydding blitt kuttet til beinet, og fremdeles advares vi mot å spise sjømat fra over 30 steder langs norskekysten.
I flere tiår ble havet brukt som vår felles søppelplass, uten tanke på at det også var vårt felles matfat. Resultatene viser seg i Mattilsynets kostholdsråd. Giftinnholdet i sjømat er så høyt at det advares mot å spise enkelte sorter sjømat ved 31 lokaliteter, 28 ved kysten og tre i innsjøer. Fra 2010 til 2013 er bevilgningene til opprydding redusert med 100 millioner kroner.
Se kart over lokalitetene, med beskrivelse av hvilken sjømat det advares mot og hvilke tiltak som er satt i verk:
Forurenser skal betale, men…
- Miljøgiftene på bunnen av norske fjorder og havner forurenser vårt felles matfat og må fjernes så raskt som mulig. Derfor må bevilgningene økes, ikke reduseres, sier Lars Haltbrekken, leder i Naturvernforbundet.
Miljødirektoratet varslet i 2011 at oppryddingsplanene ville bli forsinket dersom ikke bevilgningene økte. I prinsippet er det forurenseren som skal betale for opprydding, men det har ofte vist seg vanskelig å utløse midler på denne måten. Mange av tilfellene ligger langt tilbake i tid, og ble gjort av bedrifter som ikke eksisterer lenger.
-Det begynner å haste litt med å få fjernet gamle miljøgiftsynder. Den kommende regjeringens tiltaksvilje blir helt avgjørende siden 2020 er satt som Norges forpliktende dødlinje. Da skal farlige miljøgiftlekkasjer være stoppet og fjorder og vassdrag ha god miljøtilstand, sier miljøgiftkonsulent Per-Erik Schulze i Naturvernforbundet.
Høyresiden vil prioritere
Påtroppende statsminister Erna Solberg nevner reduksjonen i oppryddingen av miljøgifter i fjorder og havner som en av de mest negative aspektene ved den rødgrønne regjeringens miljøpolitikk. Sammen med skogvern og annet klassisk naturvern er dette en sak Solberg ønsker å løfte, ifølge hennes uttalelser i forrige utgave av Natur & miljø.
I Stortingets spørretime i november i fjor spurte Kjell Ingolf Ropstad (Krf) og Nikolai Astrup (H) miljøvernministeren om nedgangen i bevilgningene.
- KLIF er helt krystallklar i sin anbefaling til Regjeringen om at det må bevilges mer penger. Likevel kutter de for tredje år på rad. Er det forsvarlig, spurte Astrup.
Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell sa da at Regjeringen var klar over at innsatsen må økes i årene som kommer.
- Det vil vere behov for meir i åra som kjem, og derfor svarar eg så lett her at: Yes, dette er vi nøydde til å prioritere vidare! Men det vart ikkje prioritert eit løft på akkurat det området i år, i konkurranse med mange andre viktige felt, svarte Solhjell ifølge stortingsreferatet.
Mer forurensning på vei
Samtidig som bevilgningene til opprydding har gått stadig ned, har søknadene om å få tilføre ny forurensning til fjordene kommet inn. Økende råvarepriser har ført til stor interesse for ny gruvevirksomhet. Det er søkt om utslipp til blant annet Førdefjorden og Repparfjorden, i tillegg til kraftig økning av utslippene til Ranfjorden og Bøkfjorden. Alle søknadene omfatter utslipp av flere millioner tonn gruveavfall per år, samt utslipp av betydelige mengder skadelige kjemikalier, og til dels tungmetaller. Utslippene vil skje i gyteområder for torsk og i nasjonale laksefjorder. Norge er ett av svært få land som tillater sjødeponi av gruveavfall, og Naturvernforbundet har arbeidet sterkt mot alle planene som innebærer slike deponier.
Bevilgninger til opprydding
2010: 158,5 millioner kroner
2011: 83,5 millioner kroner
2012: 64,8 millioner kroner
2013: 58,3 millioner kroner
Kilde: Miljødirektoratet
Hvordan ser det ut under vann i Repparfjorden, hvor gruveselskapet Nussir vil dumpe millioner av tonn med gruveavfall? Undervannsfotografen Erling Svensen har dykket ved det planlagte sjødeponiet og funnet en ren og levende fjord.
– Hvis de dumper gruveavfall her, vil fjorden bli ødelagt, sier Svensen.
I dag, den 5. juni er det Verdens miljødag. Men er det noen som husker hvorfor dette er en av årets aller viktigste dager? Det faktum at villreinen og 4956 andre arter har kommet på den norske rødlisten er en tydelig påminnelse om akkurat det.
Verden produserer nå dobbelt så mye plast som for 20 år siden. Bare 9 prosent resirkuleres, resten havner på fyllinger, i forbrenningsanlegg eller i naturen. Nå har FNs miljøforsamling vedtatt et mandat som kan lede til en avtale om å begrense plastbruk.
Tenk deg en verden der ingenting kastes. Alle produkter er laget slik at de er enkle å reparere, bytte deler på, gjenbruke og gjenvinne. Hvis noe kastes, blir alle materialer brukt på nytt. En verden der alt går rundt, helt enkelt!
I begynnelsen av mai feiret Klima- og miljødepartementet sin femtiårsdag med festtaler og prominente gjester. Men fortalte de hvordan det egentlig står til med naturen de skulle beskytte?
Store klimagassutslipp, mengder med mikroplast, miljøgifter og en vanvittig sløsing med fossile ressurser. Bildekk står som et symbol på forurensning og utslipp – et skittent kinderegg, som ingen helt vet hva vi skal gjøre med.
Etter ti år slutter Maren Esmark som generalsekretær i Naturvernforbundet når åremål nummer to går ut i august. Hun etterlater seg en organisasjon i vekst, med rekordmange medlemmer og god økonomi. Mye er bra, men hun ønsker seg et forbund med større takhøyde.
– Ja, det er til dels lavt under taket. Jeg håper at Naturvernforbundet snart vil bli en bred organisasjon med plass til mange flere, sier Esmark.
Hvorfor er det så vanskelig å handle før en krise treffer oss med full kraft? Krigen i Ukraina og pandemien har blitt møtt med resolutt handlekraft. Stilt overfor klimakrisen, derimot, er innsatsen heller tafatt, selv om det er selve livsgrunnlaget vårt som er truet. Hvorfor er det slik?
Nå har folk for alvor begynt å forstå hvilke inngrep de nye motorveiene fører med seg. Det skyldes i stor grad at flere store utbygginger av firefelts motorvei for høy fart er i gang. For det er noe annet å betrakte gravemaskinene spise seg gjennom landskapet enn å se noen traseer på et kart.