Det står kanskje 100 prosent ull på garnet du kjøper i butikken, men hvis det er superwashbehandlet har ulla mistet mange av sine naturlige kvaliteter Foto: Rachel Pasch/ Flickr.
SUPERWASH – Ikke lenger naturlig ull
Publisert 19.06.2018 av
– Hvorfor lure folk? spør Federica Mudu. Lidenskapen for å strikke kombinert med en doktorgrad i kjemi
gjorde henne oppmerksom på hva superwashbehandling gjør med garnet.
Myten skal ha det til at ulla fant seg en telefonkiosk der den kunne skifte til superheltdrakt på 70-tallet. Helt siden superwash ble introdusert har garntypen hatt et gjennomgående godt rykte. Et ullgarn som kan vaskes på et vanlig maskinprogram uten at det krymper eller lar seg tove. Hva er det å mislike ved det? Mindre har blitt sagt om hva behandlingen gjør med den naturlige ullas kvalitet.
– Du trenger ikke flere gensere enn du kan strikke selv, smiler kjemiker og garnprodusent Federica Mudu. Hun er over gjennomsnittet glad i å strikke. Vi sitter i et åpent kjøkken på tettstedet Stange i Hedmark der Federica er i gang med å farge sitt eget garn. Hun serverer cappuccino. Det var jo kjemiker hun skulle være.
– Italienere lærer tidlig at de skal realisere seg selv gjennom yrket sitt, sier Mudu.
Jeg kommer fra en mor og bestemor som var veldig kreative, men moren min var skeptisktil å lære meg håndarbeid. Hun ville ikke at noe skulle forstyrre meg fra studiene, sier Federica. Mudu flyttet til Norge for å studere kjemi, men en venninne hun fikk på Blindern lærte henne også å strikke.
– Siden det har jeg vært helt hekta, sier hun.
100 prosent ull men ganske så annerledes
Hvis du går inn i en garnbutikk og kjøper et superwash-behandlet garn vil det sannsynligvis stå hundre prosent ull på papirlappen. Men det er ikke hele sannheten. Gjennom omfattende kjemiske prosesser brytes fibrene i garnet ned og får en tynn plastaktig overflate. Hercosett 125 heter den på kjemispråket og kan minne om microfleece. Det er så lite av den at produsentene fortsatt får lov til å kalle garnet 100 prosent ull.
Selv med en doktorgrad i kjemi tok det mange strikkeplagg og et betydelig antall superwashbehandlede garnnøster før Mudu oppdaget at et nøste med ullgarn ofte varmer enn bare det. Federica henter to hjemmestrikkede ullgensere. Hun ber oss om å kjenne på forskjellen. Den ene genseren er en blå og brun genser i et intrikat strikkemønster. Den kjennes lett, med en myk litt rufsete elastisk tråd som gir en varm ullfølelse. Det andre er en hvit cardigan tettstrikket i tykt garn. Når man tar på det kjennes overflaten flat og hard. Man kan forestille seg at genseren lett vil stramme seg til når noen beveger seg i den. Jeg ville gjettet at den var laget av bomull eller akryl.
–Det var denne som fikk meg til å lure. Dette er hundre prosent ull. Det er det som stod på merket. Genseren ble slik etter at jeg hadde vasket den noen ganger. Jeg merket også at den raskt begynte å lukte og at jeg måtte vaske den etter hvert bruk. Det skal man ikke trenge å gjøre med ullgensere.
- Det finnes mange bedre alternativer
Jeg ser ikke poenget med superwashgarn. Etter superwashbehandlingen er ikke ulla lenger et naturlig fiber. Jeg opplever at plaggene lettere mister fasongen sin, at de blir større eller siger. I dag har vi vaskemaskiner med ullprogram som kan ta vare på plagg av naturlig ullgarn. Det finnes mange bedre alternativer, sier Federica.
Til daglig jobber Mudu i en sjefsstilling som kjemiker, men hver torsdag er det hennes egen garnbedrift Woolupnorth, et naturlig alternativ til superwashbehandlet garn hun jobber med. Mudu importerer ulla selv og farger den i en stor sølvfarget kjele på familiens kjøkken.
– Jeg liker å vite hvor sauene har bodd og hvilken reise garnet har gått gjennom for å komme til meg. I dag jobber jeg med garn fra en gård som ligger bare noen mil unna, men det hender jeg importerer garn fra Falklandsøyene. Da kjenner jeg han som har hentet garnet og jeg vet hvem som har spunnet det. Det er viktig for meg at man skaper klær som kan gå i arv, at ulla er mest mulig holdbar og minst mulig behandlet, sier hun.
Hvordan ser det ut under vann i Repparfjorden, hvor gruveselskapet Nussir vil dumpe millioner av tonn med gruveavfall? Undervannsfotografen Erling Svensen har dykket ved det planlagte sjødeponiet og funnet en ren og levende fjord.
– Hvis de dumper gruveavfall her, vil fjorden bli ødelagt, sier Svensen.
I dag, den 5. juni er det Verdens miljødag. Men er det noen som husker hvorfor dette er en av årets aller viktigste dager? Det faktum at villreinen og 4956 andre arter har kommet på den norske rødlisten er en tydelig påminnelse om akkurat det.
Verden produserer nå dobbelt så mye plast som for 20 år siden. Bare 9 prosent resirkuleres, resten havner på fyllinger, i forbrenningsanlegg eller i naturen. Nå har FNs miljøforsamling vedtatt et mandat som kan lede til en avtale om å begrense plastbruk.
Tenk deg en verden der ingenting kastes. Alle produkter er laget slik at de er enkle å reparere, bytte deler på, gjenbruke og gjenvinne. Hvis noe kastes, blir alle materialer brukt på nytt. En verden der alt går rundt, helt enkelt!
I begynnelsen av mai feiret Klima- og miljødepartementet sin femtiårsdag med festtaler og prominente gjester. Men fortalte de hvordan det egentlig står til med naturen de skulle beskytte?
Store klimagassutslipp, mengder med mikroplast, miljøgifter og en vanvittig sløsing med fossile ressurser. Bildekk står som et symbol på forurensning og utslipp – et skittent kinderegg, som ingen helt vet hva vi skal gjøre med.
Etter ti år slutter Maren Esmark som generalsekretær i Naturvernforbundet når åremål nummer to går ut i august. Hun etterlater seg en organisasjon i vekst, med rekordmange medlemmer og god økonomi. Mye er bra, men hun ønsker seg et forbund med større takhøyde.
– Ja, det er til dels lavt under taket. Jeg håper at Naturvernforbundet snart vil bli en bred organisasjon med plass til mange flere, sier Esmark.
Hvorfor er det så vanskelig å handle før en krise treffer oss med full kraft? Krigen i Ukraina og pandemien har blitt møtt med resolutt handlekraft. Stilt overfor klimakrisen, derimot, er innsatsen heller tafatt, selv om det er selve livsgrunnlaget vårt som er truet. Hvorfor er det slik?
Nå har folk for alvor begynt å forstå hvilke inngrep de nye motorveiene fører med seg. Det skyldes i stor grad at flere store utbygginger av firefelts motorvei for høy fart er i gang. For det er noe annet å betrakte gravemaskinene spise seg gjennom landskapet enn å se noen traseer på et kart.