"Naturens Udseende forandres mere og mere i vort Fædreland, ligesom i alle andre kultiverede Lande, og den Jordoverflade som Naturkræfterne har tildannet i Tidernes Løb, blir forandret, og ofte ødelagt ved Menneskenes Indgriben."

Det er der Wille står, og han begeistrer. Han taler lenge, og forsamlingen lytter. De blir så grepet at de straks går med på Willes forslag om å nedsette en komité som skal lage et forslag til Norges første lov om naturfredning. Med seg får Wille blant andre ekspedisjonssjef Thorbjørn Heyerdahl, geolog Hans Reusch og skogdirektør Michael Saxlund. Allerede året etter blir loven vedtatt. Wille & Co. har fått verktøyet de trenger, men komiteen har enda en viktig oppgave. Folket må opplyses! Det trengs en egen organisasjon som kan arbeide med saken, hvis den skal nå ut over den lille kretsen av ildsjeler. Komiteen kaller sammen «representative mænd landet over», og den 18. februar 1914 blir Landsforening for naturfredning i Norge stiftet, også det skjer i Domus Academica. Naturvernforbundets historie starter.

Det som senere ble hetende Naturvernforbundet etableres og egne lover i seks paragrafer vedtas. Lovene har et tydelig demokratisk preg. Det bestemmes at landsforeningen skal tre i arbeid når tre kretsforeninger er startet. Fra formålsparagrafen hitsettes: ”Landsforeningens formaal er at vække og vedlikeholde sansen og interessen hos vort folk for at verne landets natur og at samle arbeidet herfor under en fælles ledelse.”

Det blir bestemt at Landsforeningen skal begynne sitt arbeid når i alt tre kretsforeninger er i gang. Først ut er Østlandske kretsforening 29. april 1914. Deretter følger Nord-Norges kretsforening 21. juli samme år og Trøndelag kretsforening 2. november 1915. I oktober 1916 trer Landsforeningen i virksomhet med zoologen Hjalmar Broch som første formann.

Foreningen endrer i 1952 navn til Østlandske kretsforening for naturvern og i 1954 til Østlandske Naturvernforening. I dag heter det Naturvernforbundet i Oslo og Akershus.

Les mer

18. oktober ble det egentlige konstituerende møtet holdt, og kretsforeningens lover ble vedtatt. 16. mai 1920 holdt kretsforeningen sin første generalforsamling.

I de første årene ble det etter kretsforeningen forslag vedtatt tre fredninger. Den ene av en særpreget gran med krok-kongler, og to steder med Altaihaukeskjegg og Polarflokk, to planter som bare vokste på disse stedene i Skandinavia. I mai 1929 var kretsforeningen pådriver for å få vernet plante- og dyrelivet på et 2,75 mål stort område på Nordkappfjellet og Hornvika.

Les mer om Naturvernforbundets historie i nord her

I 1937 konstateres det at arbeidet har ligget nede fra 1923. Fra 1937 ble det arbeidet for å etablere en egen forening for Nordland.

Les mer

Les mer

Les mer

Da hadde det vært skuddpremie på bjørn siden 1733, en ordning som varte helt til 1932. Først i 1973 ble bjørnen totalfredet her i landet. Da hadde den vært så godt som utryddet siden før andre verdenskrig.

Fra årsberetningen i 1925 heter det: "Den største og vigtigste sak, som foreningen i den sidste toaars periode har arbeidet med, er Vettisfossens redning, og det er omsider lykkedes at bringe denne sak i havn."

Grunneieren fikk 15.000 kroner for å verne fossen, et beløp som det tok to år å få samlet inn. Blant annet bidro statsminister Johan Ludwig Mowinckel med 1200 kroner.

Les mer

Les mer

Da jorden lå nyskapt fra Skaperens hånd

Fikk mennesket det hele å styre;

Foruten en sjel blev det Også gitt ånd,

Der skjenket det evner så dyre.

Det kunde da tyde den hellige lov:

å bruke det hele med lempe,

 en ikke behandle naturen som rov, 

og sig selv som en drabelig kjempe.

Når stille vi går i den skjønne natur

Vi føler en åndelig hvile.

Det er som om tanken slapp ut av et bur

Og mot sig ser friheten smile.

Det er harmonien som kveger vårt sinn,

En gave fra Skaperens hender

Et  samspill av krefter som trenger sig inn

Til de fineste vev som vi kjenner.

Det dukket da op under tidenes gang

Et ønske om fred i naturen

Ei bare av hensyn til sinnenes trang,

Men også til hjelp for kulturen;

Ti like fra kunnskap og tak og for tuft,

Og jorden som skal under plogen

Det trengs som lærer den store fornuft

Fra villmarken og i fra skogen

Og vandrer vi inn på den vernede grunn

I naturparkens fredlyste haller,

Hvor blomsten får stråle og vokse sig sund

og drene trygt på dig kaller

mens småfuglen synger sin livsjubel ut

og zefyren vifler om kinnet:

et tapt paradis oss sender et bud

og ber oss det legge på minnet

Vi stanser og ser på det fredede tre

Som stod i århundreder lange

Om tale det kunde, vi vilde det be

Fortelle historier ange

Vi hører kun fugler på gren og i topp

Som priser den verdige kjempe

Men vilde vi røve dets sprettende knopp,

Da måtte den lyst vi nok dempe

De nakne klipper langs fjellandets kust

Dette skjold mot havstormens jetter,

Her rekker av sjøfugl, hvis lystende bryst

Er en pryd i de nordiske netter

Et skudd inn i flokken, og skinnende fjær

Er plettet av blod! Deres unger

Har ikke lenger en mor så kjær

Men skriker av frost og hunger

Hver den som står på den hegnede grunn

Og ei det forbudte begærer

Han eier en liten lykkelig stund

Med naturen som kyndige lærer

Men den som vil røve den hellige fred,

Han har kun av gleden forliset,

Og ikke sin sjel på det signede sted

Og må ut igjen fra paradiset

 I august 1936 ble ni kongepungviner sendt nordover med D/S "Neptun", helt fra Syd-Georgia til Lofoten. De kostbare fuglene hadde blitt "stilt til rådighet" av konsul Lars Christensen, og ble plassert ut på Røst i Lofoten og Gjestvær i Vestfinnmark. Forslaget til utplasseringen kom fra forfatteren Carl Schøyen, som hadde fått i oppdrag å sette dem ut. Men pingvinene trivdes dårlig, og flyktet snart fra øyene de var plassert på. 

Pingvinene kom til rette igjen ved Svolvær og Andøya, og ble sendt tilbake, men trivdes dårlig. Lokalbefolkningen på Moskenes slo ihjel en av dem, fordi de mente den så ut til å lide. En av pungvinene ble senere slått ihjel av en forskrekket bondekone, som mente det var et uvesen, og en annen ble trolig skutt ved en feil av en aklejeger. En tredje ble ved et uhell tatt på line av en fisker. som kunne rapportere at kjøtet var "lyst, fett og  velsmakende". 

En ny koloni ble plassert ut sommeren  1938 på røst, inkludert gullpingviner og brillepingviner. De svømte snart av gårde, og det gikk rykter om at folk hadde sett dem så langt sør som Stavanger. Men enkelte mente dette kunne ha vært en lomvi "som hadde optprådt på en litt uvant måte og agert pingvin". Naturvernforbundet, som hadde stått bak eksperimentet, overlot til befolkningen å følge det opp, og oppmuntrer i årsmeldingen til at "enhver opplysning om pingviner på vår kyst straks blir sendt direkte til Landsforbundet". 

Rett før krigen fikk naturvernarbeidet et oppsving. Det ble dannet egne kretsforeninger i Nordland og Agder i 1938. Adolf Hoel, som var leder fra 1935 til 1945, var svært aktiv i Nasjonal Samling, særlig på grunn av sitt ønske om at Norge skulle hevde sine interesser i polare strøk. Hoel ble utnevt til rektor for Universitetet i Oslo av Quisling, og ble etter krigen dømt for landssvik. Dette var en skamplett på Naturvernforbundets omdømme, og først på 50-tallet var organisasjonen operativ som vanlig.

Med lov skal landet bygges, men lover kan også stoppe landet fra å bli bygd ned. Naturvernforbundet bidro til å utarbeide det som skulle bli Naturvernloven av 1954. Naturvernforbundets kretsforeninger på Østlandet, i Agder, Rogaland, Vestlandet og Nordland sendte inn sine bemerkninger til lovutkastet i 1951, og i 1952 deltok formannen i foreningen, og i Østlandske kretsforening, på konferanse om saken. Naturvernforbundet bidro til å utforme en lov som skulle gi nye hjemler for å verne natur i Norge. 

Et av målene til Naturvernforbundet var å få anledning til å opprette natsjonalparker. Sverige hadde på dette tidspunkt allerede 15 nasjonalparker, og kampen for å få dem opprettet i Norge hadde satt i gang allerede i 1920. '"Kort sagt kan vi sammenfatte naturvernets oppgaver slik: Hindre at den grenen vi stter å blir saget av, så vi mister kontakten med den naturen vårt folk har levt i og kjempet for gjennom århundrer". 

Store norske leksikon skriver at "i en vanskelig tid med små ressurser representerte han kontinuiteten og drivkraften i vernearbeidet. Han var utrettelig i arbeidet med å få fredet naturområder som Jutulhogget (1959) og nasjonalparkene Rondane (1962) og Børgefjell (1963)."

Les mer

Midttun stod i spissen for å omorganisere Landsforbundet for naturvern i Norge til en moderne og demokratisk medlemsorganisasjon. Etter omorganiseringen skrev Aftenposten at det nye forbundet vil sikkert få vind i seilene, noe som om høy grad skulle slå til.

På et ekstraordinært landsmøte i mars 1968 gjøres et prinsippvedtak om tilslutning til Naturvernforbundet. På Naturvernforbundets landsmøte i juni ble NU enstemmig tatt opp som ungdomsorganisasjon. NU hadde 300 medlemmer og 12 lokale klubber. Les mer

Les mer

Ved opprettelsen av Hardangervidda nasjonalpark (3422 km2 ) i 1981 var også vernet av Dagalifallene (og Veig) et faktum. Vernevedtaket og vekt leggingen av Dagalifallets store verdi medførte at vassdraget i praksis ble vernet ned til Svangtjern oppstrøms Godfarfoss. I realiteten var dette en stor seier for Naturvernforbundet og ikke minst for oberst Oscar Breien som førte an i striden om vassdraget den gang. Men det var så vidt ”båten bar” for den unge miljøvernminister Gro Harlem Brundtland da avstemningen internt i Arbeiderpartiet ga henne flertall med knappest mulig margin.

Les mer her

Les mer 

Les mer

Den store giftjakta skapte store overskrifter. Sjokkmålinger i Florvågen ved Bergen, i Stavanger og Kristiansand havn, og ved ferieparadiset Tjøme i Vestfold skapte store medieoppslag. Over 200 presseklipp kom, og det politiske presset vokste for å rydde opp i farlige miljøgifter. Kampanjen førte til en massiv nasjonal satsning på å rense opp i norske fjorder, der både verftsindustrien og staten spyttet i penger. 

Les mer 

Les mer 

Les mer 

Les mer 

Les mer 

Les mer 

Les mer