Du er her:

Markaloven

Da Lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner (markaloven) ble vedtatt, jublet NOA.

Markaloven har en lang historikk, og NOA har vært med hele veien.

NOA fremmet også fire krav til en Markalov, også før arbeidet med den startet. Man ønsket blant annet:

  •    Varige, lovfestede grenser
  •    Hjemmel for å verne områder av hensyn til friluftsliv
  •    En lov som skulle omfatte all virksomhet i Marka
  •    Ett forvaltningsorgan, ett forvaltningsregime

Disse kravene ble delvis innfridd.
Markagrensa er nå fastsatt i loven, og arealet omfatter ca 1.700 km2. En egen vernehjemmel for Eventyrskogene, områder av stor betydning for friluftsliv, ble også vedtatt.

Imidlertid unngikk skogbruket at deres virksomhet ble regulert gjennom Markaloven.
Dette, og det faktum at kommunene fortsatt skal bestyre planverktøyet for arealplanlegging og byggevirksomhet, til tross, Det ble fastsatt at alle klager på vedtak, uansett type og uansett hvilke kommune, skal gå til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, slik at praktiseringen av loven og forvaltningen blir uavhengig av næringspolitiske- og lokale ønsker. Og man vil kunne få en forutsigbarhet i forvaltningspraksisen.

Loven gir et generelt bygge- og anleggsforbud for alle tiltak i Marka som strider mot formålet, men det er gitt kommunene adgang til å lage egne kommunedelplaner for delområder, for eksempel Maridalen og Sørkedalen. Det er også gitt adgang til å gi ulike tillatelser eller dispensasjoner.

Men tiltak som svekker friluftslivet og naturopplevelsen er ikke tillatt. Som Erik Sture Larre tydelig påpekte allerede i 1986: ”Hvis vi vil bevare Marka, må vi nødvendigvis si nei til de som angriper den.”

NOA er altså godt fornøyd med Markaloven. Men ingen lov er bedre enn den praksisen som fester seg i de første årene etter at loven er blitt gjort gjeldende. Derfor kan ikke loven bli en sovepute, og NOA jobber fremdeles aktivt med å sikre at loven får den verdien den var ment å få!