Du er her:

DAMMYRDALSVEIEN PÅ KROKSKOGEN

NOA stoppet bygging av Dammyrdalsveien før sommeren. Saken verserer nå for Sivilombudsmannen. Her kan du lese en orientering om saken.

Dammyrdalsveien på Krokskogen bygges med godkjenning etter to regelverk; landbruksveiforskriften etter skogbruksloven (sl) og etter markaloven (ml). NOA mener at begge lovverk er feil anvendt i saken.

Veier som bygges etter landbruksveiforskriften har mindre strenge krav til hensyn til friluftsliv og naturmangfold enn andre veier, og veiene godkjennes av skogoppsynet – som forvalter et regelsett som primært er næringsorientert. For at en vei skal godkjennes som skogsbilvei, må minst 50 % av nytteverdien fra veianlegget komme fra skogbruk.

Løvenskiold hevder at 70 % av nytteverdien for Dammyrdalsveien kommer fra skogbruk. NOA har innhentet motekspertise, som knapt finner skogbruksverdier overhode, særlig etter at svært mye av det tømmeret som kunne begrunnet bruk av landbruksveiforskriften ikke lenger er tilgjengelig, fordi skogen er fredet. (Fredningen har foregått etter opplegget «frivillig vern» der skogeieren tilbyr skog til vern mot betydelig og skattefri økonomiske kompensasjon.) NOAs ekspert, tidligere skogsjef i Oslo kommuneskoger, anslo før fredningen at den skogbruksmessige nytteverdien av anlegget kun var 30%.

Landbruksmyndighetene har ved godkjenningen av veien kun tatt Løvenskiolds påstand for god fisk, og ikke foretatt egne beregninger. Denne skjønnsutøvelsen er sterkt kritikkverdig, både fordi den åpenbart er gal, men også fordi den er helt uten konkrete og etterprøvbare vurderinger.

Godkjenningen etter landbruksveiforskriften er gitt på feil premisser.

Siden skogbruksnytten av veien er så liten, skulle den ikke godkjennes som skogsvei, men vært vurdert etter Markaloven, der tillatelse til veibygging bare skal gis dersom

Tiltak omfattet av loven kan bare settes i verk dersom det er gitt tillatelse av myndig­heten etter loven. Tillatelse kan bare gis dersom fordelene ved tiltaket må anses større enn de skader og ulemper tiltaket vil medføre for friluftslivet, naturmiljøet eller de allmenne interesser for øvrig. (Markaloven § 14 -1)

Myndighetene er enige i at veibygging er et tiltak som skal godkjennes etter Markaloven, men mener at det er en unntaksbestemmelse som skal anvendes, siden skogbruksnytten etter skogoppsynets mening overstiger 50%.

«For søknader som går inn under § 7 skal søknadsbehandlingen begrenses til å kon­trollere at tiltaket er i samsvar med de vilkår som framgår av § 7.»  (ml, § 14-2)

«Uten hensyn til §§ 4 og 5 kan kommunale planer åpne for følgende tiltak i Marka:

1. tiltak i landbruk, herunder bygninger og terrenginngrep» (ml, § 7)

Fylkesmannen i Oslo og Akershus (FMOA) støtter seg til dette unntaket, og hevder at siden veien er en landbruksvei og området den ligger i er regulert til LNF (landbruk, natur og friluftsliv) i kommuneplanen, trenger man ikke en ytterligere vurdering opp mot Markalovens formål.

Dette mener NOA er feil, da veien ikke er nevnt eller vurdert i de gjeldende planene. FMOAs bruk av untaksbestemmelsen har NOA bragt inn for Sivilombudsmannen.

Konsekvenser

Dammyrdalsveien skjærer av den siste muligheten til å kunne gå sammenhengende fra Oslo til Ringerike uten å krysse vei. Blir veien vinterbrøytet vil det medføre at den mest snøsikre, og ofte eneste, skiløypa ut fra Sørkedalen ikke blir tilgjengelig for publikum.

Derfsom lovfortolkelsen som er lagt til grunn i denne saken blir stående, vil det være fritt fram for skogbruket å bygge alle de nye veiene de ønsker i Marka.

Prosessen

Prosessen har til nå gått i fire år, hvor NOAs lovforståelse har medført at forskjellige myndigheter flere ganger har måttet revurdere sine avgjørelser. Veien ble først godkjent etter Markaloven, men etter NOAs klage ble godkjenningen trukket tilbake, og ny prosess påbegynt etter landbruksveiforskriften. NOAs klage på den nye godkjenningen – fordi den ikke baserte seg på Markaloven – skapet hodebry mellom KLD og LMD, og saken ble bragt inn for Lovavdelingen i Justisdepartementet, som avgjorde at saken måtte vurderes etter Markaloven, men at det var opp til departementene å finne ut hvordan. I siste runde er det avgjørelsene som beskrives over som er gjeldende. NOAs ankemuligheter er brukt opp, og det er kun Sivilombudsmannens vurdering som kan endre saken.