Subsidier er sløsing med skattebetalernes penger
Slett ikke alle oljeprosjekter er lønnsomme for samfunnet. I dag subsidierer staten petroleumsvirksomhet med over 14 milliarder i året.
Petroleumsvirksomhet har gitt store inntekter til Norge. Men et dårlig skattesystem gjør at staten nå har store skatteutgifter til petroleumssektoren hvert år. Skatteutgifter betyr at staten får mindre inntekter i skatt fra petroleum sammenlignet med hvordan skattereglene er for andre næringer. Finansdepartementet beregnet i fjor høst at skatteutgiftene til petroleumsektoren var over 14 milliarder kroner. Trolig vil disse utgiftene øke mye framover.
Hvordan skjer dette? Grunnen er at skattesystemet for petroleumsvirksomheten ikke er investeringsnøytralt. Det betyr at investeringer som er lønnsomme for oljeselskapene, ikke nødvendigvis er lønnsomme for samfunnet og skattebetalerne.
La oss forklare: Når et oljeselskap vil starte opp et nytt prosjekt, blir staten med og tar den desidert største risikoen, hele 88 prosent. Når man begynner å tjene penger på prosjektet må selskapene betale 78 prosent skatt. Oljeselskapet har altså bare betalt 12 prosent av utgiftene, men får 22 prosent av inntektene. Siden opposisjonen endret regjeringens forslag til oljeskatt i 2020 er forskjellen blitt enda større. Nå tar staten 90,4 prosent av regningen, men får fortsatt bare 78 prosent av inntektene. (Lund, D. (2020). Kraftig subsidiering av norsk petroleum. Samfunnsøkonomen 134 (5), 34–43.)
Dermed kan man ende opp i situasjonen der oljeselskapet tjener penger, mens skattebetalerne må betale for utbyggingen, uten å få alt tilbake.
Trenger ikke mer enn 43 kroner og 60 øre inntekt per 100 kroner utgift.
Andre næringer betaler vanlig selskapsskatt. Dette betyr at dersom de investerer 100 kroner, er de avhengige av å få minst 100 kroner tilbake for å gå i pluss. I oljebransjens opprinnelige skattesystem er selskapene kun avhengige av å tjene minst 54,4 kroner per investerte hundrelapp for å gå i pluss (12/22 = 0,545). De resterende 45 kronene garanterer skattebetalerne for.
I det midlertidige skattesystemet er det enda skjevere. Her trenger selskapet bare inntekter på 43,6 kroner per investerte 100-lapp for å gå i pluss (9,6/22 = 0,436). Se for deg at du kjøper en aksje for 100 kroner og selger den igjen for 44 kroner. I en vanlig verden ville du ha tapt 56 kroner. Men lever du i samme skatteregime som petroleumsindustrien, vil du akkurat ha tjent et par øre, fordi skattebetalerne har dekket tapet ditt.
Dette skyldes i hovedsak to ting: avskrivingsregler og friinntekt. Avskrivingsreglene gjør at oljeselskapene må betale høyere skatt det første året etter investering, og lavere skatt de neste årene. Siden dette er en ulempe for selskapene, blir de kompensert gjennom friinntekten. Problemet er at friinntekten er satt så høyt at den gjør mer enn bare å kompensere: den subsidierer.
Dette ble enda verre da opposisjonen på Stortinget forandret skattepakken som regjeringen la fram. De fjernet de flerårige avskrivinger, men økte friinntekten.
Så vil noen innvende at oljeselskaper kun har veldig lønnsomme prosjekt, og at regnestykkene her derfor ikke er aktuelle. Sånn var det kanskje før, men ikke nå lenger. I 2020 var statens skatteutgifter beregnet til litt over 14 milliarder kroner. På grunn av den midlertidige skattepakken vil tallet bli enda større i årene framover. Felt som egentlig skulle vært skrinlagt på grunn av manglende lønnsomhet, som Oscar Wisting, kan bli realisert likevel, grunnet subsidiene.
En slik milliardsubsidiering er sløsing med skattebetalernes penger og både dårlig klimapolitikk og økonomisk politikk.
Bli med på vårt webinar om olje og skatt den 8. april:
https://www.facebook.com/events/134482438575453