Beitostølen RV 51

Lupiner.

Fremmede arter

Lupiner lenge lever

Denne overskriften har jeg brukt flere ganger, for å omtale vårt lupinprosjekt som åpenbart var dømt til å mislykkes. Vi fikk nok med advarsler. Allikevel satt vi i gang med noen prøveprosjekter om det var mulig å utrydde den svartelistede lupin på et avgrenset areal. For så å kunne bruke erfaringene til det videre arbeid.

Bakgrunnen for prosjektet var en forespørsel om hjelp fra hyttefolk på Aurdalsåsen, som hadde sett seg lei på den enorme tilveksten av lupin både langs Danebuvegen og for øvrig langs E16. Mange mennesker synes det er et hyggelig innslag i naturen som grenser mot asfalt og eksos. Og det kunne det ha vært, om det ikke hadde ført til utryddelse av de stedegne blomster. De fleste kjenner til bakgrunnen for denne spredningen. Statens Vegvesen og Norske Jernbaner må ta ansvar for at det ble sådd til for å binde jord, uten å ha tenkt over konsekvensene. Likedan førte en tilsvarende import av denne fremmedart på Island til en dramatisk endring i naturens egne plantebestander.

Som nevnt er planten lupin svartelistet og det er beskrevet et ansvarsforhold. Det er først og fremst Staten som må ta tak i dette. Noe de da også har gjort, dog uten å lykkes. Fordi de ikke har tatt problemet seriøst. Vegvesenet driver med slått, ofte når blomsten begynner å sette frø, noe som faktisk bare har ført til enda mer spredning. Det er laget mange handlingsplaner, det er gjort en rekke avgrensede forsøk, ofte initiert av fylkesmannen, og det er laget ennå flere planer. Uten at det hjalp.

Metoder for varig fjerning av lupin er godt beskrevet og prøvd ut. Men de er ressurskrevende. Det er det som ble utgangspunkt for våre avgrensede prosjekter, bl.a. i et hytteområde på Beitostølen. Etter forespørsel fra en lokal hytteforening og som finansierte prosjektet. I flere år fjernet vi plantene før frøsetting og deponerte det som restavfall til forbrenning. Men vi tok også den debatten med lokale myndigheter for å finne ut hvordan f.eks. kommunen kunne bidra. Både med informasjon til hytteeiere, teknisk hjelp og til slutt finansiering av tiltakene. Valg av området var viktig fordi det kunne føre til spredning innover fjellet og dermed vanskelig å stoppe. Jamfør situasjonen på Island. Som årlig bruker mange millioner kroner på tiltak.

Kommunens representanter stilte opp flere ganger og var positivt innstilt på å gå inn for støtte av prosjektet. Men under budsjettbehandlingen i høst ble det avslag på hytteforeningens søknad om støtte, både teknisk og finansiell. Hytteforeningen har ikke økonomi til fortsatt finansiering. Naturvernforbundet har ikke kapasitet eller ressurser til å fortsette prosjektet, som dermed må avsluttes. Spredningen av lupin vil ikke avsluttes.

Ansvaret for handtering av dette på private tomter er klare. Det er hytteeierens ansvar at det ikke blir spredning, noe som bare vil fungere når plantene fjernes for godt. I felles arealer er ansvarsforholdene noe mer usikker. Når det er masseforflytning ifm. hyttebygging er det entreprenøren, muligens sammen med hytteeieren, som har ansvar for at massene ikke er infisert. Langs offentlige veier hvor mye av frøene stammer fra, må det være et offentlig ansvar å ta ordentlig tak i dette.

Hva skal vi så gjøre? Bare godta at ansvarsforholdene ikke vektlegges? Med begrunnelsen «det er så vanskelig, det er så ressurskrevende». Jeg oppfordrer sterkt alle å ta spredning av fremmedarter på alvor. Hver og en av oss, men ikke minst det offentlige. Før det er for sent. Kom gjerne med gode forslag. Naturvernforbundet er fortsatt villig til å bidra.

For Naturvernforbundet i Valdres

Fred Kuyper, styreleder

Artikkelen ble sist oppdatert: 16.05.2022