Du er her:

Må endre vårt grunnleggende syn på naturen

Miljøvernministeren har nylig vært på en besøksrunde til de regionale rovviltnemndene. I juni møtte hun nemnda i Oppland. Der fremførte Naturvernforbundet i Oppland et innlegg om sitt syn på nemndas politikk. Hovedbudskapet var at mennesket bør ikke se det som sin oppgave å omdanne naturen til en forbedret form for natur. Vi må slutte å tenke at det er menneskets kamp mot naturen.
Innlegg av Kjell Fredrik Løvold, leder i Naturvernforbundet i Oppland, på møte med rovviltnemnda i region 3 og miljøvernminister Helen Bjørnøy.

Jeg vil begynne med å tilkjennegi Norges Naturvernforbunds utgangspunkt hva gjelder rovvilt og rovviltforvaltning: Mennesket bør ikke se det som sin oppgave å omdanne naturen til en forbedret form for natur. Vi må arbeide for å endre vårt forhold til naturen; fra et perspektiv hvor det grunnleggende er menneskets kamp mot naturen, til et perspektiv hvor det er snakk om menneskets liv i og med naturen.

Rovdyr er en selvfølgelig del av norsk natur
Jerv, gaupe, bjørn, ulv og kongeørn er en del av norsk natur. Med grunnlag i det nevnte grunnleggende natursyn er det ikke mulig lenger å bygge vår miljøpolitikk på et ønske om utryddelse av disse dyrene fra norsk natur.

Man vil kanskje hevde at jeg ved å si dette slår inn åpne dører. I regjeringens Soria Moria-erklæring heter det: ”Norge skal ha levedyktige bestander av ulv, bjørn, gaupe, jerv og kongeørn”. Regjeringen viser også til forliket i Stortinget om rovviltpolitikken fra 2004, som var basert på rovviltmeldingen, lagt frem av foregående regjering. Skulle ikke da det meste være på plass sett fra Naturvernforbundets side?

Ikke enighet om vi skal ha levedyktige bestander
Noe mer enn at politikken skal være basert på forutsetningen om levedyktige bestander innenfor landets grenser er det ikke vi ber om og dette er altså fastslått som offisiell politikk både i rovviltforliket og regjeringserklæringen. Så enkelt er det, som de tilstedeværende vil være klar over, dessverre ikke.

Det er vel tvilsomt om vi kan si at vi har noe lavere konfliktnivå i dag enn det man hadde før rovviltforliket ble inngått. Grunnen til dette er nok, i alle fall hvis man skal bygge på det inntrykket man får fra lokale og regionale media, at forlikets grunnleggende premiss om levedyktige bestander ikke er akseptert av betydelige befolkningsgrupper. At det ikke foreligger en slik aksept, gir seg dernest utslag i vedtak i regionale og sentrale organer som det ikke er lett å se samsvarer godt med de nevnte grunnleggende premisser. Jeg nevner noen eksempler:

  • Rovviltnemnda i Oppland har anbefalt kommunale søknader om uttak, om nødvendig som hi-uttak, av bjørn i Land.
  • DN har gitt tillatelse til hi-uttak av jerv i Haverdalen.
  • Rovviltnemnda har sendt et forslag til forvaltningsplan for Oppland som avviker betydelig fra sekretariatets forslag.

Søknaden om hi-uttaket av bjørn ble avslått av Direktoratet for Naturforvaltning. Søknaden ble fremmet i en situasjon hvor alle tilgjengelige opplysninger viser at bestanden av bjørn er langt unna minimumsmålsetningen. Det anslås at vi pr. i dag har et 50-talls individer av bjørn i Norge. Hvis minimumsbestandsmålet på 15 årlige ynglinger skal nås, vil det innebære at det innenfor landets grenser til enhver tid vil være 3-500 individer.

Myndighetene må skape grunnlag for aksept av bjørn
Med andre ord en betydelig økt forekomst av bjørn i forhold til dagens situasjon. Å tillate uttak ville derfor ha kommet i klar strid med de nasjonale målsetningene. Til tross for dette ble det i fjor av fylkesmannen, hvis jeg ikke husker feil, i alle fall ved to anledninger gitt fellingstillatelser på bjørn i Gudbrandsdalen etter at var blitt påvist at bjørn hadde tatt sau. Noen felling ble ikke oppnådd, men det viser at vi har langt igjen i forhold til den nasjonale målsetningen som går ut på at vi skal akseptere, for ikke å snakke om å direkte ønske, en bjørnestamme som årlig gir 15 ynglinger.

Mye må gjøres for at betydelige befolkningsgrupper skal se det som riktig og naturlig at det finnes bjørn i naturen. Det er med andre ord mye å gjøre for sentrale myndigheter med hensyn til å skape grunnlag for en aksept av fremtidig bestandssituasjon. Fellingstillatelser kan vanskelig være noe godt bidrag i så måte i og med at disse vil være egnet til å befeste en oppfatning om at selv bestander godt under bestandsmålene, er uakseptable.

Hi-uttak må ikke bli vanlig  
DNs tillatelse til hi-uttak, som er gjennomført med avlivning av 3 valper, gjelder dyr som var etablert i Haverdalen og så vidt jeg forstår innenfor grensene i Rondane nasjonalpark. Tillatelsen var begrunnet med at bestandstallene oversteg minimumsmålet. Gjennomsnitt registrerte ynglinger siste tre år er oppgitt til 5,7, mens målet er 4. DNs vedtak kan oppfattes som en beklagelig aksept av nemndas oppfatning av bestandstallene som maksimumstall. Annerledes kan det vanskelig oppfattes når det gis tillatelse til et så dramatisk tiltak som det å grave dyr ut av ynglehi for avlivning.

Hi-uttak skal betraktes som et ekstraordinært tiltak. Det fremgår av rovviltnemndas forslag til forvaltningsplan som nå er i DN for faglig vurdering, at det skjer en glidning i statusen for dette tiltaket fra det eksraordinære til det ordinære. Jeg kommer noe tilbake til innholdet i forvaltningsplanen. Jeg viser også til at en slik fremgangsmåte, hi-uttak, som det er gitt tillates til, for øvrig kommer i konflikt med prinsipper nedfelt i viltloven om særlig beskyttelse av ynglende vilt.

Dette gjøres altså overfor en art som ikke har ynglet mer enn 5 – 6 ganger i gjennomsnitt de tre siste år i regionen og det innenfor en nasjonalpark som er opprettet for å beskytte naturen som helhet mot inngrep.

Jerven er en naturlig og positiv del av Opplands høyfjellsnatur
Det er neppe noen sikker oppfatning i naturfaglige miljøer om at de nasjonalt fastsatte bestandsmål for jerv vil vise seg tilstrekkelig til å bevare en levedyktig bestand demografisk og genetisk over tid. Når likevel DN kan synes å gi støtte til en oppfatning i nemnda om at bestanden skal reduseres og det raskt, så snart bestandsmålet er nådd, viser dette derfor igjen at det er en godt stykke frem til en situasjon hvor man kan konstatere som en veletablert oppfatning at jerven er en naturlig og derfor positiv del av Opplands høyfjellsnatur.

Rovviltnemndas forslag til forvaltningsplan har det naturlig nok vært en del oppmerksomhet omkring. Naturvernforbundet i Oppland er kritisk til forslaget til sonering og støttet i sin høringsuttalelse sekretariatets innstilling. Jeg skal likevel benytte anledningen til å gi nemnda honnør for utarbeidelse av et grundig og i mange henseender nøkternt dokument. Dokumentet inneholder mye og relevant faktaopplysning. Fra Naturvernforbundets side vil jeg spesielt fremheve positivt redegjørelsen for aktuelle tiltak av konfliktdempende tiltak som går ut på atskillelse av husdyr og rovdyr, det vil si beskyttelsestiltak for husdyrene som kan gjennomføres før skade oppstår uten at tiltakene innebærer avlivning av rovdyrene. Utvikling av bruk av vokterhunder nevnes flere steder i forvaltningsplanen. Dette som del av andre beskyttende tiltak. Dette vil Naturvernforbundet i Oppland peke på som spesielt interessant.Nemnda benytter for øvrig sin mulighet til å lage en såkalt differensiert plan og utpeker et begrenset område nord og øst for Gudbrandsdalen som ynglingsområde for jerv og lengst sør i fylket for gaupe. Dette som må betegnes som forvaltningsplanens hovedkonklusjon, er Naturvernforbundet i Oppland kritisk til. Vi hadde klart foretrukket at nemnda her hadde samlet seg om det som ble mindretallets holdning, en sonering hvor større områder ble utpekt som yngleområder. Nemndas forslag utelukker store områder, igjen til dels innenfor nasjonalpark, som biotopmessig må betegnes som naturlige utbredelsesområder. Dette gjøres åpenbart fordi man ønsker å oppfatte yngleområder som leveområder, med den følge at dyr utenfor yngleområdene raskere skal kunne avlives.

Har ikke oppnådd minimums yngletall for gaupa
Forslaget er med andre ord tydelig preget av ønsket om primært å begrense utbredelsen av rovdyrene og dette vil da også ramme gaupa hvor ikke en gang minimums yngletall pr d.d. er nådd. Igjen ser vi at den sentrale premiss om at landet skal ha levedyktige bestander av de store rovdyrene, i liten grad er akseptert og derfor ikke reflekteres i de vedtak som fattes.

Soneringen er for gaupas vedkommende begrunnet med at yngleområdet omfatter kommuner med relativt mindre bruk av utmarksbeite. Kommunene nordover i Valdres og Lillehammer og Øyer synes imidlertid i følge oppgitte tall ikke å ha større tetthet av beitende sau enn det som gjelder innenfor ynglesonen. Når det gjelder ynglesonen for jerv omfatter den kommunene i fylket med største oppgitte tall for sauebeite.

Så vil man spørre om ikke Naturvernforbundet er oppmerksom på hvor store konflikter som knytter seg til eksistensen av rovdyrene og da spesielt i forhold til beitenæringen. Svaret er at det er man oppmerksom på og vi er naturligvis også oppmerksom på det lett schizofrene i roviltforliket og den måten dette også kommer til uttrykk i Soria Moria erklæringen. Jeg peker på følgende formuleringer fra Soria Moria-erklæringen: ”Bestandstall skal kunne vurderes ut fra effekten på beiting, beitedyr og på livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder.” og ”Det skal sikres effektivt uttak av skadedyr og iverksette felling når rovdyr utvikler truende adferd ved gjentatt oppsøking av husstander”.

Kan ikke bestemme bestandstall ut i fra effekten på beiting og beitedyr
Jeg har forståelse for at de som ikke liker den grunnleggende formuleringen om levedyktige bestander, vil finne atskillig trøst i de sist nevnte formuleringene. Med et parti som har markert seg med sterk rovdyrmotstand og et annet på den annen fløy i samme regjering, er det kanskje ikke så underlig at det blir slik, men godt grunnlag for en rettlinjet rovdyrforvaltning gir dette ikke. Fra Naturvernforbundets side vil vi påpeke det problematiske i at bestandstall skal vurderes ut i fra effekten på beiting og beitedyr.

Hvis det er noe jeg tror vi kan være enige om, er det at eksistensen av rovdyr isolert sett har negativ effekt på beiting og beitedyr. Det er slik at disse rovdyrene lever av dyr som de dreper (selv om jerven også i stor grader en åtseleter). Sau på beite vil være et lett bytte og rovdyrene vil derfor gjerne forsyne seg av disse hvis de får sjansen til det. Hvordan det da skal forstås at bestandstall skal vurderes i forhold til effekt på beitedyr samtidig som man sier at man ønsker levedyktige bestander av rovdyrene, blir vel ikke helt kart? Hvis man ønsker å lese dette som at rovdyrbestandene skal reduseres, vil det jo være anledning til det.

Norges Naturvernforbund vil imidlertid med styrke hevde at disse formuleringene må forstås på bakgrunn av et mer grunnleggende prinsipp, nemlig det at de store rovdyrene er en del av norsk natur og de ikke skal hindres i på varig basis å forbli og befeste seg som dette.Hva innebærer begrepet livskvalitet?
Det samme må gjelde den svært problematiske henvisningen til ”livskvaliteten til folk”. Her synes det gitt en konsesjon til den holdning at eksistensen av rovdyr i naturen er eller kan være en negativ faktor for folks livskvalitet. Hvis man virkelig mener det, hvordan kan man i så fall gå inn for målsetningen om levedyktige bestander av rovdyrene? Formuleringen synes jo å åpne for fjerning, avlivning, av dyrene på grunnlag av at folk ikke liker at de forefinnes. For å få noen fornuftig sammenheng i dette må man forsøke å støtte seg på de ikke svært spesifiserte uttalelsene om satsing på forebyggende tiltak.

Hvis man ikke lykkes med slike tiltak i en slik grad at det store flertall av befolkningen ikke tenker på det som livskvalitetsforringende at rovdyrene finnes, er det vanskelig å se at man noen sinne i Norge eller Oppland skal kunne nå en målsetning om levedyktige bestander av rovdyrene. Man kan ikke begynne prosessen frem mot et slikt mål ved å gi fellingstillatelser basert på folks alminnelige frykt eller uvilje overfor de dyrene det gjelder.

Husdyr er lett tilgjengelig mat 
Den siste formuleringen jeg trakk frem, om effektivt uttak av skadedyr, vil mine meningsmotstandere ha et positivt forhold til. Fra Naturvernforbundets side sett er også den problematisk. Også her kan jeg likevel kanskje peke på en mulig enighet: Alle de store rovdyrene er potensielle skadedyr i forhold til husdyrene. Som sagt: Rovdyrene lever av å spise andre dyr og husdyrene vil kunne være lett tilgjengelig mat. Det fremstår derfor som meget tvilsomt om et fokus på uttak av såkalte skadedyr gir noen sannsynlig løsning av konflikter på lengre sikt.

Muligens er det slik at det for bjørn kan være noe individuelle variasjoner hva angår smak for kjøtt og jaktlyst, men så vidt jeg forstår er dette å anse som heller marginalt. De fleste bjørner vil, og spesielt i perioder, gå etter tilgjengelig kjøttmat. For de andre artene er det jo utelukkende det som gjelder. Fokuset på skadedyr vil med andre ord først og fremst være egnet til generelt å åpne for mer avlivning av rovdyr.

Må satse på forebyggende tiltak slik at beitedyr beskyttes fra rovdyrene
Den gjennomgang jeg nå har gjort av de formuleringer i regjeringens erklæring som Naturvernforbundet i Oppland finner spesielt problematiske, leder meg frem til den konklusjon at det er satsingen på de forebyggende tiltakene som må vektlegges. Som sagt inneholder forvaltningsplanen en gjennomgang av slike tiltak. Det ser vi i Naturvernforbundet svært positivt på. Forebyggende tiltak må ha som målsetning at beitedyr aktivt beskyttes og skilles fra rovdyrene slik at tap reduseres betydelig. Dette vil sammen med tiltak overfor befolkningen som helhet, hvor det fremheves hva som kreves når utmark hvor det finnes store rovdyr skal brukes, over tid skape grunnlag for at vi finner oss til rette med rovdyrene som del av naturen.

For folk utenfor beitenæringen, det vil si det alminnelige friluftsliv, vil det særlig dreie seg om forholdet til bjørn, men for hundeeiere også ulv. Slike tiltak vil måtte dreie seg om informasjon om hvordan man forhoder seg til den risiko for skade rovdyrene kan representere. Når det gjelder forholdet til bjørn finnes det mye erfaringer fra andre land, bl.a. Canada. Når det gjelder beskyttelse av husdyr, finnes det også mye erfaring å trekke på utenfor landets grenser. Slike erfaringer vil kunne danne basis for arbeidet med å finne frem til den norske måten å løse problemet. Det er Norges Naturvernforbunds oppfatning at det nå haster med aktiv iverksettelse av slike tiltak og sentrale myndigheter vil måtte ta et hovedansvar slik situasjonen er i dag.

Kan bli vanskelig for miljøvernministeren å forsvare Norge internasjonalt
Lykkes man ikke med dette, er jeg redd for at vår miljøminister om noen år må bruke tid i internasjonale fora på å forklare hvorfor det har vist seg umulig å etablere en rovviltpolitikk i Norge som innebærer at levedyktige bestander av store rovdyr er en etablert og helt ut akseptert del av norsk natur. Å unngå dette må være målsetningen med de såkalt konfliktdempende tiltakene.

For til slutt igjen å vende tilbake til situasjonen i Oppland: Den forvaltningsplan som er foreslått, kan vanskelig gi noe godt bidrag til denne målsetningen. Den legger opp til å utelukke rovdyrene fra store naturlige utbredelsesområder, samtidig som ynglingen skal foregå og dermed konsentreres i områder med mye beitedyr. Det er vanskelig å se at dette skal virke konfliktdempende og uten konfliktdemping oppnår vi neppe noen sinne det som er målsetningen: Et norsk samfunn inklusive landbruksnæring som sameksisterer med levedyktige bestander av store rovdyr.

Bjørnespist maurtue
Foto: K. Olerud, Norges Naturvernforbund