Du er her:

Politikernes unnlatelsessynder i miljøspørsmål

- Det er for tiden størst oppmerksomhet omkring den globale oppvarmingen og klimaendringene dette fører med seg. Den systematiske ødeleggelsen av økosystemer og utryddelse av arter er imidlertid også svært alvorlig og vil koste menneskeheten dyrt. Dette skjer til dels uten sammenheng med CO2-problemene, skriver Lars Helling, tidligere leder i Naturvernforbundet i Oppland i et innlegg.
Lars Helling, som har vært aktiv i Naturvernforbundet i snart 40 år, fortsetter sine refleksjoner slik:

Verdens totale biologiske mangfold er redusert med ¼. Dagens tempo i artsutryddelse er bortimot tusen ganger høyere enn det naturlige artstapet. Dette skjer i verdenshavene, i alle land og på alle kontinenter. Det skjer også i Norge og i våre nære havområder. På fastlandet er det skogene – og særlig de gamle skogene, urskogene - som har det rikeste biologiske mangfoldet. Regnskogene er ekstremt viktige. Regnskogene er halvert de siste 50 årene. Men skogene hogges ned i stor utstrekning overalt. Havene fiskes tomme, og korallrevene og de store undersjøiske tareskogene - som er av verdens viktigste økosystemer - ødelegges.

Konvensjonen om biologisk mangfold som mange land har ratifisert, inneholder mye bra, men brytes hele tiden av alle land, også Norge. Så lenge det ikke innføres sanksjoner, straffereaksjoner, vil dette fortsette. Politikerne snakker og lover, men ingen ting blir gjort. Norge vil bevilge milliarder til redning av regnskog og det er vel og bra. Men når det gjelder bevaring av norsk skog, skjer det ikke noe. Det er satt av bare 90 millioner til skogvern. Vern av viktige artsrike skogbiotoper har stoppet helt opp og mange av dem er allerede ødelagt av hogst. Skogeierne bruker motorsag og hogstmaskiner på sårbar og sjelden natur, så å si indrefileten av norske skoger hvor artsmangfoldet er spesielt rikt. Helt vilt er det også med statssubsidier til miljøødeleggende inngrep som bygging av skogsbilveier.

Lokal – kommunal – forvaltning av naturressurser er opplagt å la bukken passe havresekken. Frivillig vern fra skogeiernes side virker ikke. Staten må gripe inn, men med Senterpartiet i regjering, ser det ikke ut til at det vil skje.

Så er det de norske havområdene. Det gis for store fiskekvoter. Den største trusselen er petroleumsvirksomheten, særlig i de nordlige havområdene. Oljebransjen er også den største CO2-synderen. Sårbare havområder må vernes blant annet som petroleumsfrie områder.

Norge må feie for egen dør. Vi kan ikke bare betale avlat for våre synder og ikke foreta oss noe med våre egne miljøproblemer. Gjør vi ikke det, vil utviklingsland med store utslippsøkninger heller ikke gjøre noe. Den virkelig store klimakatastrofen skjer dersom kineserne for eksempel kommer opp på nivå med vårt forbruk.

Vi må få til betydelige kutt i utslippene av klimagasser her i Norge. Men hva ser vi? Utslippene øker. Det er ingen forbedring i kollektivtrafikken. Milliarder bevilges til veger, som gjør at biltrafikken fortsetter å øke. Bare smuler bevilges til jernbane-nettet, som det nesten ikke er gjort noe med på 100 år når det sammenliknes med vegutbyggingen.

Klimautfordringene er kjempestore og vil kreve store endringer, ja enkelte klimaforskere kaller det som trengs en revolusjon. Det vil påvirke mange av våre aktiviteter. I denne sammenhengen er bensinprisen en bagatell. Når vi ser hvilke tumulter økt bensinpris likevel har skapt, er det ikke særlig grunn til optimisme for framtiden til våre etterkommere.

Det arbeides med en ny naturmangfoldlov. Hvorvidt den blir omfattende og streng nok, gjenstår å se. Det er avslørt uenighet i regjeringen om miljøspørsmål. Det betyr dessverre som regel et kompromiss hvor naturen taper.

Vi må ta inn over oss hvilke enorme omkostninger, både materielt og menneskelig, det vil bli dersom vi ikke gjør noe nå for å stoppe den negative utviklingen. Dette vet vi jo. Likevel blir ethvert lite forslag som kan bremse klimaendringene, mottatt med høylydte protester fra oss velgere. Derfor tør ikke politikerne nærme seg de virkelig radikale grepene som må til. I stedet for å vise politisk lederskap og mot, framstår politikerne som passive og handlingslammet. Er det lov til å håpe at dette forandrer seg? Hvis ikke blir det våre barn og barnebarn som får svi for vår egoisme og tankeløshet.