At Gudmund Nordtun, adm. dir. i Glommen Skog, skriver i Aftenposten at vår kritikk av skogbruket i Aftenposten 7. juli ”ikke er til å tro”, fordi deres ”vilje til å forvalte bærekraftig” fortjener bedre enn klagesang, er skremmende.
BIOfokus sin rapport viser at skognæringens egne registreringer ikke fanger opp mer enn 14% av naturverdiene uavhengige biologer finner i samme skog, og dette er ikke det første varslet vi har fått. I 2015 fant Norsk Institutt for Naturforskning et stort avvik mellom skogeiernes registreringer og mer nøytralt utførte registreringer etter samme metodikk. 

Det er all grunn til kritikk.

Her påpekes grove feil og mangler i skogbrukets registrerings- og utvelgelsesprosesser av biologisk viktige områder de er pliktig å ta hensyn til, men de har ingen svar på tiltale.

Nordtun sier i sitt innlegg at registreringene utføres av biologer, mens Per Skorge sier til Aftenposten 7. Juli at ” skogbrukets registreringer av miljøverdier i skog er mer enn gode nok selv om ikke alt utføres av biologer men av folk med skogbruksutdannelse”.

Hvis registreringene ikke er kunnskapsmessig mangelfulle og utføres av habile aktører, hva er da anledningen til at 86%av de viktigste biotopene for biologisk mangfold blir forbigått?

Et skogbruk som ikke kjenner naturverdiene som skal forvaltes eller konsekvensene av egen virksomhet er ikke bærekraftig, og vi aksepterer ikke at natur og biologisk mangfold ofres på klimapolitikkens alter, eller brukes av næringer i grønnvasking for å fremstå miljøvennlige.

Nordtun skriver at ”vi har mer løv, mer død ved, og mer gammel, ”urørt” skog”, og referer her til landsskogstakseringen som begynte i 1919 fordi Norges skoger var uthogd og på et historisk bunnpunkt. Dette er en urimelig standard å legge til grunn. 
I Norge har vi siden 70-tallet flatehogd 3/4 av skogene våre og erstattet de med ensaldrede treplantasjer. 

Det sant at det som kan lages av olje kan lages av trær, men energimengden i tre er forsvinnende liten i sammenligning med olje og for å erstatte olje med trær må hele Norge og mer til avskoges, og det blir ikke lenger noe rom for biologisk mangfold knyttet til skog.

I boreale skoger er det meste karbonet lagret under bakken og mengden karbon i norsk skog øker med skogens alder. Videre er det i gammelskogen de fleste truede artene har sine habitat og det er de gamle skogene som binder mest karbon.
Gammelskog defineres som skog som er eldre enn 160 år, og i Norge er det ikke mer enn 2,8% skog i denne alderen. 

Realitetener at sjeldne og truede arter går tapt til skogbrukets flatehogster hvert år fordi skogbrukets registranter ikke plukker opp mer enn 1/7 verdifulle områder. 

Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at uavhengige biologer må overta registreringen av skogens verdier, og at det må innføres søknadsplikt for hogst. Uten disse tiltakene vil vi fortsette ferden mot stupet for store naturverdier i våre siste naturskoger.

 

Tina C. Laurendz