Min første sykkeltur i Marka
Av Gjermund Andersen, NOA
Det er sommeren 1966, en god varm sommer. Alle er bortreist, og ungdommen går på tomgang.
Pakk sekken – vi skal på sykkeltur! Min kjære, gamle far hadde funnet fram DBS-en fra 1940, uten gir, men med grå lerretssideposer og skinnetui med verktøy under stanga. Og vi, min bror og jeg, fant fram våre mye nyere utgaver av DBS, dog fortsatt uten gir.
Turen var kortreist, startet i porten hjemme på Disen, opp bakkene til Kjelsås, langs Maridalsvannet og opp motene på Greveveien, forbi Movann og Ørfiske. Lange bakker på tungtrådde sykler, men så lenge man aldri hadde prøvd noe annet, var alt slik det skulle være – og vi brukte dagen og nøt turen.
Fra Høgda, nord for Ørfiske, går det morsomt nordover mot Hakadal, men hvor lenge var Adam i Paradis? Det som en gang er tapt i nedoverbakker, må tas igjen i atter nye motbakker – slik er livet. Men nå var det ikke langt igjen til turens mål: Elvann. Vel framme fant vi en flott teltplass ikke langt fra veien, og reiste vårt grønne pyramidetelt fra Speidersport.
Etter en lang og myggfull natt fortsatte ferden forbi Trehørningen, Gørja og Helgeren, før vi tok fatt på Fortjernsbakkene, som også siden alltid har framstått som tunge. Men når de er tilbakelagt, er det bare moroa igjen: Suse nedover forbi Bjørnholt og ned bakkene til Skjærsjøen. En liten dram i Godtølbekken gir krefter fram til siste store utforkjøring, ned til Hammern, og den fagre Maridal. Sjarmøretappe gjennom det den gang nesten bilfrie kulturlandskapet, over brua på Sagdammen på Frysja, før vi fortsatte gjennom bebyggelsen, og hjem til jordbær med fløte.
Oh – søte barndomsminner!