Du er her:

Lobemanet - fotografert på nordvestkysten av Sverige

Lobemanet - fotografert på nordvestkysten av Sverige. Foto: Hans Jan Bjerkely, Halden

Ballastvann og Iddefjorden

Transport av organismer i ballastvann er en trussel mot verdens biologiske mangfold og næringer som fiskeri og oppdrett. Når skip har losset ved kai og de ikke har lastet ny last, må de pumpe inn vann i sine ballasttanker fra sjøen omkring - for i det hele tatt å kunne legge fra kai. - I dette vannet følger det med en mengde blindpassasjerer. I følge tall fra IMO som er FN's sjøfartsorganisasjon - fraktes det mer enn 3000 forskjellige arter mellom verdenshavene hver eneste dag.

Ballastvann er i dag de viktigste spredningsveier for fremmede arter i brakkvann og ferskvann. Hver dag er tusenvis av arter på vei til nye farvann. Der de slippes ut, vil miljøforholdene ofte være ugunstige for dem, slik at de ikke overlever. Imidlertid hender det at miljøforholdene tilfredsstiller deres krav, slik at de overlever og formerer seg. Hvis de da er kommet inn i et økosystem med få naturlige fiender og liten konkurranse, kan de slå til i en slik grad at de blir et miljøproblem.

Iddefjorden/Ringdalsfjorden er en terskelfjord med et sårbart brakkvanns-økosystem. Saltvann (ca  35 promille) strømmer over tersklene noen få ganger i året og gir utskifting av bunnvannet i fjorden. Etter at bunnvannet er skiftet ut, blir det gradvis tappet for oksygen på grunn av nedbryting av store mengder organisk avfall fra treforedlingsindustri (nåværende utslipp kraftig redusert), landbruk og husholdningskloakk. Overflatevannet er oksygenrikt og sterkt preget av ferskvann fra Enningdalsvassdraget, Tista  og en del bekker. Saliniteten (saltholdigheten)i overflatevannet kan være noen få promille. Salinitetsgradienten kan derfor være fra under 1 i overflaten til 35 promille på 25 meters dyp. En kan på samme sted fiske abbor i overflaten og saltvannsarter på dypere vann. Omkring 40 fiskearter er funnet i Iddefjorden, men færre arter har faste bestander. Livet i Iddefjorden var for 30 år siden nesten helt slått ut av utslipp fra celluloseindustri. Bare elveutløp og bekkeutløp hadde sine små økosystemer. Nå er fjordens økosystem bra restaurert, selv om dyrelivet i dypere områder fortsatt hemmes av oksygensvikt i lange perioder. Økosystemet er sårbart og ustabilt fordi forholdsvis få vannlevende arter tåler brakkvannet og de store variasjonene i salinitet.

Enningdalselva er Østfolds beste lakseelv, etablert som nasjonalt laksevassdrag i 2002, med en verdifull stamme av storlaks. Den genetiske forurensningen er liten, siden avstanden til oppdrettsanlegg gjør at det svært sjelden oppdages oppdrettslaks i elva. Den samme laksestammen er nå brukt til å bygge opp igjen Tista som lakseelv. Også dette har vært vellykket, med samarbeid mellom kommunen og Norske Skog Saugbrugs om grunneierlag og laksetrapper, og med AJFF som forvalter. Enkelte av bekkene som munner ut i Iddefjorden, er blant de beste sjøørret-bekkene i Østfold. Enningdalsvassdraget er vernet, ikke bare på grunn av den verdifulle laksestammen, med også for et rikt biologisk mangfold. En av de mest verdifulle forekomstene er elvemuslingen, tildligere kalt elveperlemusling, som her har overlevd i bra bestand. Muslingene kan bli et par hundre år gamle, og skallene kan gi viktig miljø-informasjon. I mange elver har rekrutteringen etter hvert blitt dårlig, her er den fortsatt brukbar. Arten regnes som kritisk truet i Norge. Muslinglarvene er avhengige av å parasittere på unger av laks eller ørret noen måneder før de slår seg ned på elvebunnen, derfor er elvemuslingens framtid avhengig av fortsatt formering av laks og ørret i elva. Statusen som nasjonalt laksevassdrag kombinert med forvaltningsansvaret for en kritisk truet art tilsier at miljømyndighetene har et ansvar for å stoppe tilførselen av arter som kan ødelegge noen av disse forekomstene. Beregninger tyder på at det nå slippes ut omkring 270 000 kubikkmeter ballastvann hvert år ved Bakke. Hvor mange nye arter som kan komme inn via ballastvannet og medføre skader på økosystemet i elv eller fjord, vet vi ikke. Her omtales to av de farligste.

Kinesisk ullhåndskrabbe (Eriocheir sinensis) levde opprinnelig langs kysten av Øst-Asia fra Fujian i Kina til Korea. Den er derfra blitt spredd med skip, trolig i ballastvann, til Nord-Amerika og Europa. I Tyskland ble den observert i 1912, i Danmark i 1927, i Norge på Kråkerøy i 1976. Den er oppført på IUCN-listen over de 100 verste invasjonsartene i verden. Krabbene er lette å kjenne igjen, skallet er inntil 8 cm bredt og klørne har ”boksehansker”av mørke hår. De er de eneste krabbene vi kan treffe på i ferskvann. Til de er 4-5 år gamle lever de i elver, der de graver huler i elvebreddene og fortærer alle slags smådyr de finner på bunnen, fester seg i fiskegarn og spiser av fisk og agn. Når bestanden blir stor, kan gjennomhullingen av elvebreddene føre til at brygger og kaianlegg raser ut, og alt av smådyr på elvebunnen kan være fortært. Dette har skjedd i Tyskland. Når krabbene blir kjønnsmodne, vandrer de ned til saltvann eller brakkvann, der de parer seg i elveosen på høsten. Hannene dør etter paringen, mens hunnene overvintrer på litt dypere vann. På våren kryper hunnene tilbake opp i elveosen, der de medbragte eggene klekkes. Deretter dør hunnen også. Larvene lever den første tiden som plankton i elveosen. Etter noen måneder forvandles de til småkrabber, som etter hvert begynner å vandre oppover i elva og etablere seg. Når de møter hindringer, kan de gå lange strekninger over land. Elver med bredder av jord og leire er mest utsatt for etablering. Ut fra dette er både Tista/Haldenvassdraget og Enningdalsvassdraget i faresonen. Estuarie-forhold ved elvemunningen synes også å være gunstig for etablering. Det finner vi godt utviklet ved utløpet av Enningdalselva. I Sverige har antall funn økt kraftig de senere år, både i Østersjøen, i Mälaren, Vänern og på vestkysten. I Halden ble det funnet en voksen hann og en hunn med rogn utenfor utløpet av Tista i 2004, flere funn er gjort i Glomma-utløpet, og alarmen har gått etter at funn er gjort i Mandalselva i 2009 og i Drammensfjorden i 2010. Krabbene som finnes med rogn, er voksne eksemplarer som har levd i elva og vandret ned for å gyte. Siden voksne krabber ikke flytter seg langt i saltvann, skjer spredningen til nye vassdrag først og fremst i larvestadiet og via ballastvann.

Det er ganske stor sannsynlighet for at skip som tar inn ballastvann i havner ved utløpet av tyske elver eller andre elver ved Nordsjøen eller Østersjøen, også får med seg larver av ullhåndskrabba. Når disse larvene slippes ut i Iddejorden, er det strømforholdene som bestemmer hvor mange av disse larvene som kommer opp i elvemunningene. Hvis krabbene først etablerer seg i stort antall i Enningdalselva, kan det gå dårlig med formeringen til både laks, ørret og elvemusling. Nyklekt yngel og unge muslinger kan i verste fall bli utryddet. Dersom myndighetene tillater fortsatt utslipp av urenset ballastvann, tar de en stor økologisk risiko. Faglig vurdert er det all grunn til å bruke Biomangfoldslovens bestemmelser. En kritisk truet art er i fare hvis ikke ballastvannet renses, og miljømyndighetene er gjort oppmerksom på det.

Lobemanet, også kalt Amerikansk kam-manet (Mnemiopsis leydyi) er fryktet som en potensiell trussel mot livet i Iddefjorden. Arten kom til Svartehavet med ballastvann fra Nord-Amerika på 1980-tallet og til Det kaspiske hav på 1990-tallet. Den er en ribbemanet, utformet som en smal klokke på størrelse med en tommelfinger. Den konkurrerer med planktonetende fisk om maten og spiser i tillegg egg og yngel av fisk. På 90-tallet utgjorde den 90 % av biomassen i Svartehavet, og opprinnelig fiske-biomasse var redusert med 90 %. Manetmengden i Svartehavet ble beregnet til 10 ganger verdens samlede fiskefangster. Arten er spesiell ved at den fortsetter å ete selv om den er full av mat, og under perioder med lite næring kan manetene fordøye litt av seg selv og dermed redusere sin størrelse. Toleranseområdet er stort, arten tåler salinitet fra 5 til 38 promille og temperatur fra 1 til 32 oC.  Arten er kommet til Østersjøen og Øresund, antagelig med ballastvann, og svenske myndigheter frykter at den skal ødelegge økosystemet i Østersjøen. Den finnes nå også i den norske kyststrømmen. Toleranseområdet gjør at arten kan overleve langs hele norskekysten, men erfaringene tyder på at det er brakkvannsfjordene som er mest utsatte for stor oppblomstring. I saltvann er det flere arter som spiser maneter av denne størrelsen, i brakkvann mangler disse fiendene.

Skip som tar inn ballastvann i brakkvannsområder i Europa, der den knuste steinen fra Iddefjorden losses, vil nå og da få med seg lobemaneter. Dersom dette ballastvannet ikke skiftes ut underveis, vil disse manetene komme ut i Iddefjorden etter noen få dager. Hvis ballastvannet skiftes ut underveis, vil dette i mange tilfeller skje i kyststrømmen, noe som medfører ny fare for inntak av disse manetene. I utgangspunktet var den nye forskriften fra Miljøverndepartementet, gjeldende fra 01.01.10, positiv, med krav om at ballastvann skulle skiftes ut på minst 200 nautiske mil fra land og på 200 meters havdyp. Imidlertid sier unntaksbestemmelsene at kapteinen kan velge å se bort fra kravet, og endatil fra kravet om utskifting underveis, dersom han vurderer det slik at utskifting kan sette skip og mannskap i fare. I praksis betyr dette at forskriften er ganske verdiløs, kapteiner kan alltid si at ustabiliteten under utskifting av ballastvann utgjør en fare. Det betyr at urenset ballastvann kan slippes ut fritt helt til skipene blir pålagt effektiv rensing av alt vann som tas inn i ballastvannstankene. Alternativet er at vannet renses når det pumpes ut. Fylkesmannen hadde pålagt BGstone å sørge for rensing av ballastvannet før utslipp fra 1.august 2010. Forskriften fra MD slår beklageligvis bena under fylkesmannens pålegg.

Hvis den fryktede lobemaneten etablerer seg i Iddefjorden, kan det gå hardt ut over planktonetende fisk, for eksempel sikbestanden, som er spesielt verneverdig på grunn av sitt vandringsmønster. Konsekvensene for økosystemet i fjorden totalt sett er det umulig å si noe sikkert om på forhånd, men føre var-prinsippet  bør tilsi at en ikke tar sjansen på å se hvordan resultatet blir. Det eneste forsvarlige er å stoppe de ukontrollerte utslippene snarest mulig.  Siden lobemaneten finnes i kystrømmen ved Østfoldkysten, er det en viss sjanse for at den vil komme inn i Iddejorden uten hjelp av skip, men foreløpig er den ikke registrert. Det er derfor all grunn til å la være å hjelpe den inn. Etter Naturvernforbundets oppfatning svikter miljømyndighetene sitt ansvar etter Naturmangfoldsfoldsloven hvis ikke ballastvannutslippene i Iddefjorden stoppes.

Hans Jan Bjerkely

18. februar 2011