Plast og giftfri skole og skolefritidsordning

HVA ER PLAST, OG HVILKE TYPER HAR MILJØGIFTER?

Vi lever i plastens tidsalder hvor vi omgir oss med plast fra vi står opp til vi legger oss. Plast er et fantastisk materiale, men det har og negative egenskaper, for plast brytes ikke ned og kan inneholde helse- og miljøfarlige stoffer vi ikke vil omgi oss med.
Plast finnes i mange ulike former og typer, med ulike egenskaper, fra de svært myke og bøyelige til de harde og solide. Produkter av plast er derfor svært forskjellig; fra éngangsemballasje og byggematerialer til leketøy, kirurgiske implantater, møbler og teknisk utstyr. Generelt kan man si at plaster er lette, men samtidig sterke materialer. Mange er brennbare, men dårlige til å lede varme og elektrisitet, hvilket gir dem gode isolasjonsegenskaper. Plaster er som regel uløselig i vann og bestandig mot kjemisk og biologisk nedbrytning.

Den årlige plastproduksjonen i den industrialiserte delen av verden er over 100 kg per person og økende. Over halvparten av all plast noen gang produsert har blitt solgt de siste 15 årene. Da om lag halvparten av dette er for engangsbruk utgjør plastforsøpling et av våre største avfallsproblem.

Plast er et syntetisk materiale, sammensatt av hydrokarboner (dvs. molekyler av hydrogen og karbon). Plasten lages ved at enkle hydrokarbonmolekyler (kalt monomerer) bindes sammen i lange kjeder (kalt polymerer). I tillegg til plastpolymerene, har vi også gummielastiske polymerer (elastomerer), både naturlige og syntetiske, og biopolymerer som cellulose, stivelse og protein. Biopolymerer kan brukes til å lage plast kalt bioplast. Det aller meste av plasten som lages i dag er imidlertid basert på fossil olje eller gass. Ulike kilder har forskjellige anslag over hvor stor andel av verdens uttak av fossil olje og gass som går med til å lage plast, alt fra 4 til 8 prosent. Uttak og bearbeiding av plastens råvarer er energikrevende og forurensende.

Plast deles inn i to hovedgrupper: Plast som er formbar eller kan gjøres formbar ved oppvarming, kalles termoplast. Blant disse finner vi: polyamid og akrylplaster, polyestere som polykarbonater, polyetylentereftalat (PET), polybutylen og polypropylen og polystyren. Plast som har gjennomgått kjemisk herding under produksjon, kalles herdeplast og blant dette har vi alkydplast, aminoplaster som urea- og melaminplast og epoksyplast. I tillegg har vi en gruppe som skiller seg fra de andre ved at grunnstoffet klor er en viktig bestanddel; polyvinyler som polyvinylklorid (PVC).

Uansett hvilken plastgruppe det dreier seg om, er ikke plast bare plast. De fleste plasttyper tilsettes ulike hjelpestoffer for å gi dem spesielle egenskaper. Det kan være pigmenter, fyllstoffer, flammehemmere, mykgjører eller stabilisatorer som beskytter plasten mot nedbrytning. Mange plastmaterialer blir dessuten ofte armert med fibre av f.eks. glass, karbon eller tre. I tillegg kan det finnes rester av kjemikalier som er blitt brukt i produksjonsprosessen, for eksempel initiatorer og katalysatorer. Noen av tilsetningsstoffene kan ha alvorlige skadevirkninger på helse og miljø, eksempelvis tungmetaller, bromerte flammehemmere og hormonhermende myknere (ftalater).

Plast brukers svært lang tid på å brytes ned i naturen. Småbiter av plast, også kalt mikroplast, kan tas opp i organismen. Skadevirkninger dette kan ha vet vi ikke mye om ennå, men flere forskere argumenterer nå for at plast på avveie må sees som farlig avfall og potensielle miljøgifter. Det har ikke noe i naturen eller i nærmiljøet vårt å gjøre. Om lag en tredel av plasttypene vi bruker er ofte i tillegg faktisk tilsatt miljøgifter for å gi produktet ulike tekniske egenskaper.

BIOPLAST ELLER NEDBRYTBAR PLAST

Bioplast er produsert av biomasse, for eksempel cellulose, mais, sukkerrør og vegetabilske oljer. Det er ingen krav om hvor mye biomasse det skal være i produktet før det kan kalles bioplast. Derfor kan innholdet av biomasse være så lavt som 20 prosent, mens resten er fossilt, dvs. oljebasert. Det strides om det er nok landareal og dyrkbar mark til å produsere nok bioplast som kan erstatte den fossile delen, uten at det vil gå drastisk utover matproduksjonen på kort og lengre sikt.

Komposterbar eller nedbrytbar plast kan både være laget av biobasert og fossilbasert plast. Det som skiller denne plasten fra «vanlig» plast er at den brytes raskere ned, noe som også gjør den lite egne  til materialgjenvinning.

Nedbrytbarheten måles i kontrollerte former ved 58 varmegrader, og disse forholdene finner vi ikke igjen i naturen. I naturen vil derfor prosessen gå mye saktere. Når komposterbar eller nedbrytbar plast havner på avveie i naturen, brytes den raskere enn vanlig fossil plast ned til mikroplast.

Den som leser faglitteratur om miljøgifter kan fort komme ut for forkortelsen PBT, som
brukes både her i landet og internasjonalt. P står for persistent, som betyr motstandsdyktig
mot nedbryting. B står for bioakkumulerende, som betyr evne til å samle seg opp i levende
skapninger. T står for toksisk, som betyr giftig.
Hormonforstyrrende stoffer regnes også som miljøgifter, selv når de ikke varer lenge og samler seg opp i kroppen. Når hormonsystemet forstyrres, kan skadevirkningene nemlig være langvarige likevel, og for eksempel først bli synlige senere i livet eller i barna til dem som blir utsatt for slike stoffer. Hvis tilførselen av et stoff går fortere enn nedbrytingen, sitter du med en sikker oppskrift på et problem, for da øker mengden stoffer i kroppen og giftstoffer har bedre tid til å gjøre ugagn.

SNIKENDE LANGTIDSVIRKNINGER

Selv om miljøgiftene har forskjellige navn, viser det seg nå mer og mer at de har liknende
typer giftvirkning. Effektene er dokumentert i laboratorier og i felt, ofte ved såkalt «miljørelevante
konsentrasjoner», det vil si ved samme giftmengder som kan forekomme i forurenset norsk natur. De nevnte effektene er felles for mange slags virveldyr som fisk, fugl, sjøpattedyr og mennesker, og har liknende utfall også hos endel virvelløse dyr.

Forenklet må hvert støvkorn i luft betraktes som et lite glidefly lastet med kjemi og
allergener. Støvkorn kan lande på en eller annen flate eller pustes inn i luftveiene dine.
Vi spiser også en del støv uten å tenke over det, spesielt små barn.
I bygg som ligger i tettbygde strøk og kanskje nær trafikkert vei, er det ofte fokusert på forurensning
fra biltrafikken. Det er bra, for den bidrar til avgassing og svevestøv som forurenser både uteluften og inneluften.
Støv som blir liggende lenge inne, opptar i tillegg kjemi fra inneluften. Noen støvkorn og kjemiske partikler er så små at de kan komme inn i både små og store menneskekropper. Utendørs er det en rekke kilder til støv som f.eks. forbrenningsmotorer, mekanisk slitasje på kjøretøyer og veidekke, industri, og fyring med kull, olje og ved. Innendørs er vaskekjemikalier, bygningsmaterialer og slitasje på overflater, interiør, klær og utstyr viktige støvkilder. Dessuten finnes det en rekke biologiske
komponenter i svevestøvet, som pollenkorn, muggsoppsporer og bakterierester.
Kunnskapen om helseeffekter av svevestøv i inneluft er svært begrenset. De få studiene som foreligger synes å indikere en mulig sammenheng med ulike luftveissymptomer, og en sammenheng mellom miljøgifter i innestøvet og i kroppen vår. I større befolkningsundersøkelser
av svevestøv fra uteluft, er det påvist en gradvis økning i sykdommer etter hvor mye støv du utsettes for:
• Redusert lungefunksjon hos følsomme
individer
• Økt hoste og bronkitt
• Astmaanfall
• KOLS
• Hjerte og karsykdommer
• Økt forekomst av innleggelse for luftveissykdommer,
samt hjerte og karsykdommer
• Økt forekomst av for tidlig død
Resten av denne rapporten handler mye om de enkleste tiltakene vi kan gjøre for å forebygge farlig støveksponering i skoler og skolefritidsordninger og dermed unngå dette bidraget til den kjemiske cocktailen vi utsettes for i løpet av livet.