Sør-Afrika krever store norske utslippskutt

Diskusjonen om nye utslippsforpliktelser for rike land under Kyoto-protokollen har så langt vært det viktigste temaet i klimaforhandlingene i Bonn, Tyskland, som startet 29. mars. Forhandlingene fram mot København-toppmøtet skal sette nye utslippsmål for alle land som allerede har utslippsforpliktelser i Kyoto-protokollen, i tillegg til å innføre nye virkemidler for utslippsreduksjoner også i andre land.

Utålmodige u-land, tilbakeholdne i-land
Mange rike land har ikke vært villige til å diskutere konkrete utslippsreduksjoner i Bonn, til tross for at arbeidsplanen for forhandlingene sier at man på dette møtet skal bestemme hvor store kutt de rike landene skal gjøre til sammen. Land som Japan og Canada viser til at det fortsatt er uklart hvor store reduksjoner USA vil forplikte seg til, og hva store utviklingsland vil bidra med.

• Interaktivt verdenskart: Viktige aktører i klimaforhandlingene

•  

   

  Utviklingslandene har på den annen side blitt stadig mer utålmodige. På dette møtet krevde en rekke av de mest sårbare utviklingslandene for første gang 45 prosent reduksjon i rike land innen 2020. Dette kravet går lenger enn FNs klimapanels anslag for 25-40 prosent reduksjon, og begrunnes blant annet i at nyere forskning viser at havstigningen i dette århundret kan bli langt større enn FNs klimapanel har anslått. For små, lavtliggende øystater vil dette kunne få dramatiske konsekvenser. Alliansen av små øystater (AOSIS) har derfor sammen med flere afrikanske og latinamerikanske land lagt fram forslaget om 45 prosent kutt.

   

  Sør-Afrika foreslår norsk reduksjonsmål
  Det mest konkrete forslaget som har blitt lagt fram i Bonn, kommer fra Sør-Afrika. De foreslår ikke bare en reduksjon på totalt 40 prosent for alle rike land fram til 2020, de har også regnet seg fram til hva de mener vil være en rettferdig fordeling mellom de enkelte rike landene. Regnestykket er basert på landenes historiske ansvar for klimaendringene og økonomiske mulighet for å bidra, og er basert på en metode som kalles «Greenhouse Development Rights».

• Dokument: Sør-Afrikas forslag (PDF, se tabell på side 4)

   

   

  Under Sør-Afrikas forslag må Norge redusere sine utslipp med 33 prosent fra 1990-nivå i 2015, og med 73 prosent innen 2020. Oversatt til faktiske utslipp betyr det at Norges utslipp vil måtte kuttes til 13,5 millioner tonn i 2020, mindre enn halvparten av hva utslippene skal ligge på ifølge Stortingets klimaforlik. Også andre rike land vil måtte påta seg store forpliktelser under Sør-Afrikas forslag: EU som helhet må halvere sine utslipp innen 2020, og USA må redusere med 52 prosent. Forslaget viser klart hva slags innsats utviklingslandene forventer av de rike landene, og burde gi politikere i de fleste rike land en vekker.

  Resultat lite sannsynlig
  Arbeidsplanen for forhandlingene fram mot København sier at det nåværende forhandlingsmøtet i Bonn skal bestemme størrelsen på totale utslippsreduksjoner i rike land (de såkalte Anneks I-landene). Deretter skal man bruke de videre forhandlingene på å bli enige om konkrete reduksjonsforpliktelser for de enkelte rike landene. Det virker imidlertid svært lite sannsynlig at man vil komme fram til noe konkret tall på dette møtet. For øyeblikket krangles det om man i konklusjonene fra møtet i det hele tatt skal ha med en referanse til forslaget fra en rekke utviklingsland om 45 prosent reduksjon innen 2020.

  Det er et stort behov for økt politisk vilje til utslippsreduksjoner i rike land dersom en avtale i København skal kunne gi de nødvendige resultatene for klimaet. Forhåpentligvis vil dette være en klar melding som forhandlerne tar med seg hjem til sine ministere og statsledere når de reiser fra Bonn i morgen.