Gode og dårlige bompenger

Debatten om bompenger raser og får stor oppmerksomhet. Mange saker blandes sammen, og da er det viktig å skille mellom de ulike formene for bompenger: (1) Tradisjonelle bompenger for å bygge en konkret veistrekning, såkalte svarte bompenger, og (2) bompenger som skal sikre inntekter til såkalte bypakker, der pengene brukes på ulike transportformål, såkalte grønne bompenger.

Av Silje Ask Lundberg (leder) og Holger Schlaupitz (fagsjef) i Naturvernforbundet

Den første ordningen, de svarte bompengene, så må denne ses i sammenheng med regjeringens og Stortingets veipolitikk. Her har utgiftene økt betraktelig. Det skyldes mange nye veiutbygginger. Ofte blir det valgt store og kostbare nyutbygginger framfor utbedring av eksisterende veier. Vi har også en oppsiktsvekkende standard for bygging av firefeltsveier. I Norge sier veinormalen at det skal bygges firefeltsvei når trafikkmengden ventes å bli over 12 000 kjøretøy i døgnet, noe som er langt lavere enn i andre land. Da Vegdirektoratet foreslo å heve grensa til 15 000 kjøretøy basert på faglige utredninger, satte Frp-styrte Samferdselsdepartementet foten ned. Regjeringen har isteden økt farten på motorveiene og ønsker å øke ytterligere, til 120 km/t. Og har stilt krav om dyrere og mer arealkrevende kryssløsninger og omkjøringsveier forbi tettsteder. Og vurdere også å bygge firefeltsveier ved langt lavere trafikkmengder enn i dag – stikk i strid med faglige råd og hva andre land gjør.

Alt dette øker kostnadene og behovet for bompenger – og det gir større naturinngrep og bygger ned store arealer, derav matjord. Mer trafikk og økt fart gir også mer svevestøv, støy og mikroplastutslipp samt høyere klimagassutslipp.

Regjeringen kjører på videre og ønsker å realisere gigantiske veiprosjekter som vil koste skjorta. E18 Lysaker–Asker, E18 og E39 på Sørlandet, ferjefri E39 langs vestlandskysten og E6 på Innlandet og i Trøndelag er eksempler på dette. Flere prosjekt bygges også parallelt med jernbanen, der det også er planer om utbygger, der veiene vil skape en stor overkapasitet og undergrave trafikkgrunnlaget for toget.

Det er på høy tid å endre på veiplanene. Det betyr å nedskalere dem til mindre kostnadskrevende prosjekt, som tilpasses trafikkgrunnlaget og miljøutfordringene. Det vil gi langt lavere utbyggingskostnader, redusere behovet for utgifter til drift og vedlikehold i framtida og skåne natur, matjord og friluftsområder for ødeleggelser. Opprusting av dagens veier framfor å bygge nye med økt kapasitet og hastighet vil også være viktig for miljø og trivsel i byene, da mye av trafikken berører byer og tettsteder. Omgjøring og nedskalering av veiplanene vil også hindre store klimagassutslipp fra veibygging, som i stor grad har vært undervurdert i dag. Og det er bra for arbeidet med å flytte godstransport fra lastebil til sjø og bane, som også er et tydelig mål som regjeringen har satt seg. Lavere bompenger blir en bonus, som nok mange vil sette pris på.

Frp har de siste dagene tatt til orde for å vrake målet om null vekst i personbiltrafikken i byområdene og bruke mindre bompengeinntekter på kollektivtransport- og sykkeltiltak. Da vil de i så fall gjøre seg sjøl og samfunnet en stor bjørnetjeneste. Fortsatt trafikkvekst i byene vil ikke bare være et miljøproblem, men det gir mer kø og kaos og store samfunnskostnader som følge av det – og kan utløse ønsker om enda flere kostbare veiutbygginger som også må finansieres.

I byområdene er de grønne bompengene viktige for å sikre nok penger til utbygging og drift av kollektivtransporten og for å legge bedre til rette for sykling. Bompenger her bidrar også til redusert trafikk, og differensierte bomsatser fremmer bruken av kjøretøy med lavere utslipp. I mange bompengepakker i byene ligger det fortsatt inne veiprosjekter som strider med målet om null vekst i personbiltrafikken, og det bør derfor være et viktig mål å luke disse ut. Men i byene må det koste å kjøre bil, nettopp fordi bilbruken her påfører samfunnet store kostnader. Her må fokuset derfor ligge på å gjøre bompengesystemet mer treffsikkert og rettferdig, for eksempel gjennom veiprising, som differensieres og gjør det dyrest å kjøre bil når samfunnskostnadene av bilbruk er høyest. Det gir lavere køer og mindre miljøbelastning i rushtidene, noe som gir høy nytte for samfunnet.

Debatten om bompenger bør lede til en større diskusjon, nemlig om hvor mange gigantiske veiutbygginger vi skal tillate oss å bygge, og om hvordan vi kan begrense biltrafikken i byområdene og samtidig skaffe nok penger til effektive og miljøriktige transportløsninger der.