Du er her:

Den uberørte natur.

Leder i Sør-Trøndelag fylkeslag, Steinar Nygaard, skriver i dagens Adresseavis om "den uberørte natur". Her nevner han bl.a den omstridte saken om å beholde veien inn til Snøheim i Dovrefjell. "Norges største sammenhengende nasjonalparkområde med alle de naturkvaliteter det inkluderer - verdens nordligste villreinstamme og et i verdensmålestokk unikt prosjekt på flere hundre millioner for å føre et stort militært skytefeltområde tilbake til naturen. Hva er man så opptatt av i dette fantastiske naturprosjektet? Jo, da - her kommer stortingsrepresentanter, en såkalt profilert tidligere miljøminister og ordførere. De er opptatt av - - en bilvei inn i området!

Den uberørte natur – en myte.


I disse tider behandles en rekke saker som omfatter til dels sterke inngrep i naturen. En ukritisk utbygging av vindmølleparker er kanskje den mest aktuelle. En utbygging som i første omgang var totalt fri for en helhetlig planlegging og de nødvendige konsekvensutredninger. Det må være lov – mildt - å karakterisere d e t som både forbausende og merkelig i vår tid. I ettertid har det vist seg at i mange av disse prosjektene har inngrepsfri eller uberørt natur fått en sentral plass. Den siden av vår naturforvaltning har jo i lang tid fått et fast ”svar”- d e t har vi så mye av i Norge. En slags evigvarende sannhet som vi i dag må erkjenne er en myte.

Boken ” ”Norsk natur – farvel?” som Sigmund Hågvar og Bredo Berntsen nylig har utgitt – forøvrig utmerket fremstilt i en større artikkel i Adresseavisen 17. april – er skremmende lesning. I de aller fleste sammenhenger har naturen vært taperen. Den som ingen eier, men som de fleste har opptrådt i som om det bare er å ta seg til rette. Her som ellers er det liten vits i å sette seg fast i det som er gjort. Utover de som ulovlig har tatt seg til rette, foreligger det oftest politiske hjemlede vedtak. Ofte enkeltsaker uten vilje til å se det i større sammenheng. Og ikke minst – en total mangel på fremtidsperspektiv. Den ofte refererte bærekraftige utvikling i vårt århundre passer best på papiret. Det som må oppta oss nå er den situasjon vi selv har brakt oss opp i, og hvordan vi skal reversere den virksomhet som hittil ukritisk har fått ture frem. Stortinget skal i inneværende semester – etter mange utsettelser – behandle den nye lov om biologisk mangfold. Det bør nettopp være en av mulighetene politikerne har til en slik revers.

Det synes kanskje merkelig for mange at den instans som har felt den hardeste dom over utviklingen er Riksrevisjonen. En instans som de senere år har utviklet en faglig og kritisk sans på flere områder – ikke minst når det gjelder miljø- og naturverdier. Det er stortings-representantenes plikt å lese sin egen revisjons rapport som inneholder en usedvanlig sterk kritikk av den nedbygging som har foregått. Faren er at det kan bli bare generelle, vage antydninger om endringer. Det er i de enkelte prosjekter det vil vises om at dette tas på alvor. Jeg faller for fristelsen til å vende tilbake til fjorårets diskusjon om Dovrefjell. Norges største sammenhengende nasjonalparkområde med alle de naturkvaliteter det inkluderer – verdens nordligste villreinstamme og et i verdensmålestokk unikt prosjekt på flere hundre millioner for å føre et stort militært skytefeltområde tilbake til naturen. Hva er man så opptatt av i dette fantastiske naturprosjektet? Jo, da – her kommer stortingsrepresentanter, en såkalt profilert tidligere miljøminister og ordførere. De er opptatt av - - en bilvei inn i området! Det er i slike tilfelle de gamle ord ”Sankta simplisitas” – ”hellige enfoldighet” faller en i hu.

Steinar Nygaard