Uklart hvordan København skal organiseres
I Bonn forsøkte man denne uka å komme til enighet om hvordan toppmøtet COP 15 i København skal gjennomføres. Men det som kan framstå som en uskyldig diskusjon om tidsplanen for møtet viste seg å bli så vanskelig at den endelige beslutningen måtte utsettes. Under ligger manglende tillit og dype politiske motsetninger.
Striden står mellom rike land, som ønsker at dagens to forhandlingsgrupper skal slås sammen til en under møtet i København, og utviklingslandene som vil fortsette med atskilte forhandlinger i to grupper.
To spor til København
Forhandlingene fram mot København er organisert i to arbeidsgrupper. Den ene, AWG-LCA, hører formelt til FNs klimakonvensjon (UNFCCC), og diskuterer hvordan alle land kan øke innsatsen mot klimaendringene. Den andre, AWG-KP, ligger formelt sett under Kyoto-protokollen, og er begrenset til å diskutere nye utslippsmål for landene som allerede har forpliktelser i Kyoto.
Som diskusjonene i Bonn den siste uka nok en gang har vist, er de fleste rike land lite villige til å diskutere konkrete utslippsmål i gruppa AWG-KP. De vil først vite hva utviklingslandene er villige til å påta seg. Og ettersom utviklingsland ikke har utslippsforpliktelser i Kyoto-protokollen, må denne diskusjonen skje i AWG-LCA. Derfor ønsker rike land å slå de to forhandlingssporene sammen til ett i København. Utviklingslandene på sin side frykter at rike land vil snike seg unna nye kraftige forpliktelser dersom disse målene skal diskuteres utenfor rammene Kyoto-protokollen setter. Derfor foretrekker de å fortsette de to separate sporene – iallfall til det er klarere hva rike land er villige til å legge på bordet i forhandlingene.
Avgjørelsen utsatt
Diskusjonen om organiseringen av møtet i København ble avsluttet i dag med at avgjørelsen ble sendt videre til en egen gruppe som skal vurdere saken videre utover høsten. Om vi ender med forhandlinger i ett eller to spor i København blir dermed neppe avklart før COP 15 åpner den 7. desember. Dersom utviklingslandene da aksepterer å føre forhandlingene i ett spor, vil det være et tegn på at tilliten mellom rike og fattige land har bedret seg. For øyeblikket er det imidlertid lite som tyder på at tilliten vil øke: Med de utslippsmålene rike land så langt har lagt på bordet er det motsatte mer sannsynlig.