Siden den globale Naturavtalen ble vedtatt i Montreal i 2022, har
håpefulle natur- og miljøvernere over hele Norge ventet i spenning på
regjeringens oppfølging. Daværende miljøvernminister Barth Eide uttalte
med begeistring til NRK at «nå skal vi følge opp hjemme og nå er det
naturens tur». Hans etterfølger Bjelland Eriksen uttalte på ettervinteren i
år som kommentar til NRKs viktige rapport – Norge i rødt, hvitt og grått at
«vi må få til en holdningsendring» og «vi må la urørt natur i fred». Med
slike uttalelser er det ikke til å undres over at forventningene våre var
store.

Den 25. september kom den etterlengtede nye handlingsplanen for
naturmangfold, og statsminister Støre uttrykte at dette var en «en
historisk innsats mot naturtap». Av regjeringsmedlemmer hadde vi blitt
forespeilet en virkelig snuoperasjon, men det vi fikk presentert denne
dagen var slett ingen epokegjørende vending. Strategien i
handlingsplanen er økt kunnskap og veiledning. Men vet vi ikke nok
allerede? At intakt natur forsvinner, bit for bit – landet over, og at det som
da trengs er langt sterkere virkemidler. Det er politisk handlekraft som
må til for å stoppe ødeleggelsene, ikke veiledning!

Det er politisk handlekraft som
må til for å stoppe ødeleggelsne, ikke veiledning!

Det er foruroligende at de førende prinsipper i planen faktisk handler om
å tilrettelegge for mer arealinngrep og kraftutbygging. Klima- og
miljøminister Sandvik synes å ville satse mer på utbygging av
kraftproduksjon og hvordan naturen kan bygges ned, fremfor å legge
frem en handlingsplan for faktisk å bevare naturen og nyttiggjøre seg
den på en måte som ikke forringer dens kvaliteter.

Vi trenger strukturelle endringer og penger til kommuner og grunneiere
for å la urørt natur være i fred. Statsminister Støre forespeilet 100 ferske
millioner til natur i statsbudsjettet. Det er småpenger som på ingen måte
varsler en kursendring. Etter fremleggingen av statsbudsjettet, vet vi at
dette beløpet i realiteten i stor grad er «luftpenger» fordi budsjettet
samtidig inneholder omfattende kutt på andre naturområder, for
eksempel ca 400 millioner kutt til skogvern, planvask, naturrestaurering.
En skrikende kontrast er planene til vindkraftselskapet Ventyr. Selskapet
har av regjeringen fått tilsagn om 23 milliarder til å punktere ett av
landets viktigste naturområder i Nordsjøen, Sydlige Nordsjø II. Her
planlegges det bunnfaste vindturbiner i det eneste større gyte- ogoppvekstområdet for nøkkelarten tobis – en svært viktig matkilde for
sjøfugl, sjøpattedyr og andre fiskearter. Vindkraftsatsingen i Nordsjøen skal gjennomføres til tross for at Norge ennå ikke har fått på plass et nasjonalt mål for havvern.

Vern av havområdene våre haster da presset på dem er faretruende høyt;
gruvedrift, petroleum, industrielt fiske, oppdrett og kraftutbygging.
Havene våre, på lik linje med landarealene, skal ha et 30 % vern innen
2030 og foreløpig har regjeringen ingen ambisjoner. Når det gjelder
landarealer mener regjeringen at Norge allerede nærmer seg 30 prosent
vern. Regjeringen jukser når de inkluderer Svalbards isbelagte arealer i
30 prosent-målet. Selvfølgelig må 30 prosent-målet også gjelde for
Fastlands Norge. Beskyttelsen av villreinområder, nøkkelbiotoper i skog,
vassdragsområder, myr m.m. må også styrkes kraftig hvis de skal
kvalifisere som reelt vern.

Det haster virkelig med å få en snuoperasjon for naturen landet over.
Mange ble sjokkerte av TV-serien «Oppsynsmannen» med Bård Tufte
Johansen og rapporten «Norge i rødt, hvitt og grått», hvor NRK
dokumenterte at 44 000 omfattende arealinngrep har skjedd i løpet av de
fem siste årene – hovedsakelig til industri, råstoffuttak, infrastruktur
datalagring, energianlegg, boligbygging og hyttebygging. Minst to
fotballbaner intakt natur forsvinner daglig. I Norge er det ikke minst 2752
arter av dyr, planter, sopp og insekter som er oppført som truet på
rødlista, og dermed står i fare for å forsvinne fra norsk natur. Årsaken til
trusselen er i hovedsak ødeleggelse og tap av natur – disse artenes
leveområder.

Regjeringen jukser når de inkluderer Svalbards isbelagte arealer i 30 prosent-målet.

Kommunene må bære hovedansvaret fordi arealforvaltningen er tillagt
kommunene gjennom plan- og bygningsloven. For å stoppe det
vedvarende naturtapet, må statlige myndigheter spille en langt mer aktiv
rolle i kommunenes arealpolitikk. Det ansvaret kommunene har, viser
seg dessverre i første rekke å tjene utbyggernes interesser, hvor
naturens interesse kommer langt ned i rekken. Et tiltak kan da være å
løfte ansvar fra kommunene opp til statsforvalteren og styrke dennes
rolle og autoritet med statlige føringer. Dette vil være et viktig tiltak for å
oppnå miljøminister Bjelland Eriksens uttalte mål: Å la mest mulig urørt
natur være i fred.

Det er flaut at Norge skal ta regjeringens naturmelding med til FNs neste
naturtoppmøte i Colombia 21. oktober, og presentere den som Norges forpliktende oppfølging av den globale Naturavtalen. Vi vet at Støres “historiske innsats mot naturtap” i statsbudsjettet er en bløff sett i forhold til de lovnader vi er blitt forespeilet om en epokegjørende satsing på natur. Nå er det opp til Stortinget å sørge for at både handlingsplanen og
statsbudsjettet får en satsing som rike Norge ikke bør skamme seg over.

Peder Johan Pedersen, fylkesleder i Naturvernforbundet i Agder