Ingen nye vindkraftanlegg i Agder!
Skremslene om en forestående kraftkrise de nærmeste årene, har vært mange og høyrøstede. Få – om noen – spør hva vi skal bruke kraften til.

Fram mot 2019 vokste motstanden mot vindkraftverk i Norge til en landsomfattende folkebevegelse som myndighetene måtte forholde seg til. Regjeringen Solberg la derfor bort hele rammeplanen for vindkraft i 2019. Folk ville ikke miste uerstattelig natur.
Samtidig vokste motstanden i kommunestyrene. Denne motstanden lever i beste velgående, noe som kom til uttrykk i fjor da en rekke kommuner i Agder sa nei til nye henvendelser fra pågående vindkraftaktører.
Et eksempel på denne motstanden møtte vi også nylig i Fædrelandsvennen i en meningsytring, skrevet av representanter fra en rekke interessegrupper i Agder; (NJFF, DNT / Turistforeningen, Naturvernforbundet, Birdlife, Skogselskapet og Zoologisk Forening). Artikkelen konkluderte med at Agder har ofret nok natur til naturkrevende industri og at planer om nye anlegg for sol- og vindkraft i intakt natur må stoppes. Underskriverne appellerer til politikerne om å følge opp med vedtak og ikke flere fagre løfter. Bakgrunnen for innlegget er den akselererende naturkrisa og Naturavtalen som regjeringen har forpliktet oss til gjennom å verne og restaurere store deler av landets areal innen 2030. «Livsgrunnlaget vårt ødelegges for symbolske klimatiltak», leser vi i ingressen med henvisning til vindkraftanlegg, en kopling som ble kommentert her av Norsk Vind ved J.A. Lund.
Lund mener at de 1400 vindturbinene Norge har, beslaglegger 27,5 km2. Det er kreativ tallkunst som tilslører virkeligheten. Lund bruker kun avtrykk etter veier og turbinene, men ikke planområdet. Buhei vindkraftanlegg i Kvinesdal for eksempel beslaglegger 6,7 km2, et tidligere intakt naturplatå, store deler inngrepsfri natur (INON), kanskje det mest verdifulle høyfjellsområde i Agder når det gjelder fugl. I dag er dette punktert med tilførsels- og internveier, oppstillingsplasser, dypsprengte forankringshull fylt med tonnevis betong og armeringsjern. Myr er gravd opp, gammelskog hugget, spillplass for tiur er forlatt, hubroen er fordrevet. Buhei er naturmessig tapt og ødelagt, og over det hele, langt utover konsesjonsgrensa pulserer røde varsellys fra turbinbladene over den ellers nattmørke fjellvidda. Områder som blir ubeboelig pga. støy er 3-6 ganger og skyggekast 2 ganger større enn planområdet, og vindkraftanlegg dominerer landskapsbildet av uberørt natur i inntil 5 kms avstand (NVE).
Slik er det med de 3 andre anleggene i Agder, samlet litt over 40 km2 tidligere intakt natur. Om vi tar landet under ett med 62 vindkraftanlegg og legger gjennomsnittstallet fra Agder til grunn, vil det utgjøre naturtap på 700 km2. Kristiansand kommune er til sammenlikning, 644. Tallet er trolig altfor lavt, men ment som en indikasjon. At så omfattende naturtap kan være i strid med Grunnloven, §112 bør være et forhold Norges institusjon for menneskerettigheter må undersøke.
Vindturbiner er ansett som et stort problem internasjonalt, særlig for sjøfugl, rovfugl, flaggermus og insekter. I Norge er det kun på Smøla det er gjort mye forskning på dette. Årlig blir seks-åtte havørn drept av vindturbiner der, totalt ca 125 havørn siden oppstart i 2006. Tapet av lirype er også stort. «Vindkraftutbygging vil som utgangspunkt innebære høy konflikt i mange geografiske områder», skriver Miljødirektoratet. En tysk rapport fra 2017 som Miljødirektoratet viser til, anslår at det årlig drepes 1200 tonn insekter årlig i Tyskland! De alvorlige konsekvensene vindturbinene påfører artsmangfoldet må settes i sammenhengen med den dramatiske reduksjonen i artsmangfoldet verden over.
Lund skriver: «Vindkraft hensyntar naturverdier».
Skremslene om en forestående kraftkrise de nærmeste årene, har vært mange og høyrøstede. Lund uttrykker det på denne måten: «Det er kun vindkraft som kan bidra med de volumene vi har behov for». De 62 vindkraftanleggene i Norge bidrar med drøyt 10 prosent av Norges årlige kraftproduksjon som varierer noe fra år til år, men litt over 150 twh.
Ifølge NVE vil Norge ha gode, årlige kraftoverskudd fram mot 2040 på da 12 TWH, og ny, landbasert vindkraft bidrar minimalt på grunn av den folkelige motstanden. Den svært usikre havvindsatsingen inngår i prognosene. Kraftkrisen er borte og økte nedbørsmengder, energieffektivisering, oppgradering av eldre vannkraftverk og nye byggeforskrifter gir mer kraft.
Lund oppgir utfasing av den fossile bilparken i Norge som en grunn for å intensivere utbygging av landbasert vindkraftverk. I følge NAF vil det utgjøre ca 12 TWH. Behovet er innarbeidet i NVEs prognoser.
Få, om noen, spør hva vi skal bruke kraften til. Googles datalagringsanlegg i Skien vil årlig kreve 7 TWH, i fjor sendte vi 18 til utlandet gjennom strømkabler, elektrifisering av petroleumsindustrien vil kreve store strømleveranser. Det er stor politisk uenighet om disse spørsmålene som hele strømsituasjonen i landet for øvrig. Om vi derfor kutter bort den helt unødvendige landbaserte vindkraften, fjerner vi den største naturødeleggeren i landet og det høye konfliktnivået der denne virksomheten planlegges. At vindindustri er storforbruker av betong, jern og en rekke sjeldne metaller og jordarter som kloden vår har begrenset forråd av, må bli en annen diskusjon. Det må også spørsmålet om å dempe det uetisk høye forbruket vårt være. Da peker landbasert vindkraft seg imidlertid klart ut.
Av Peder Johan Pedersen, fylkesleder i Agder