Mandal er Norges sydligste by og skryter uhemmet av skjærgården og de gode naturopplevelsene innbyggerne og tilreisende kan få der. Farleden fra Stjernøysund til byen, Mannefjorden, er ett av landets travleste blå friluftsområder, og en av landets 52 laksefjorder. Stedsnavn som Gismerøya og Kleven er uløselig knyttet til Torbjørn Egner og hans forfatterskap og på den måten blitt del av vår felles kulturskatt. Men nå står dette område foran industriutvikling med naturødeleggelser få kan fatte omfanget av. I den tilstøtende eksponerte kystnaturen – ca 0,8 km2 med gammelt kulturlandskap som har gressbevokste stier, steingjerder, slåtteteiger, edelløvskog, fururabber og heier og tusenårig sjøvasket svaberg vil kommunen etablere ett av Norges største steinbrudd for produksjon og eksport av stein – ca 20 millioner tonn. Området skal sprenges flatt og arbeidene vil pågå innpå 10 år med vedvarende og omfattende forurensing av støy og støv til store belastninger for befolkning og tilstøtende natur, ikke minst den nasjonale laksefjorden.  Med stort flertall gjorde kommunestyret vedtak om dette nå i juni til tross for innsigelser fra statsforvalteren. Men arealforvaltning er kommunens ansvar og lokalpolitikerne vet jo best som vi støtt og stadig får høre å forvalte naturen. De får det trolig som de vil med kreative grep for å omgå statens motstand, som en innsigelse på rasering av en artsrik edelløvskog. 

«Det skal opprettes en trekirkegård hvor gamle trær kan få råtne i fred». Formuleringen skal legges til som juridisk bestemmelse for det ca 800 daa store steinbruddet. Når gamle trær og greiner er hugget, ned skal dette legges her på en innregulert kirkegård.

Barth Eide uttalte til NRK i desember da naturavtalen var underskrevet i Montreal at «nå er det naturens tur». Lindesnes kommune har altså sin originale tolkning med en oppfølging som også må være en nyskapning i reguleringssammenheng. På kirkegårder er det ofte minnetavler, og det bør reises en slik på «trekirkegården i Lindesnes med navn på arter som i dag har sine leveområder i de aktuelle områdene. En vakker minnetavle hvor eksempelvis kattugle, munk, hvitryggspett, snok og svalestjert, piggsvin, humler, veronika, blåklokke, vikker og løvetann får sine navn mellom greiner og stammer fra eik, lind, ask, furu, lønn og osp som skal få råtne i fred. Så kan alle med mobiltelefon slå opp de enkelte artene, se dem og høre fuglesangen, gresshoppene eller råbukkens brunstbrøl. Er det slik Vårherre og Espen Barth Eide ser for seg at vi skal forvalte skaperverk?

Peder Johan Pedersen, naturvenn