Gamle trær

Trærne spirte når Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, og siden den gang har de stått i Lierdalen i en kalkrik blandingsskog. Nå blir tømmeret trolig sertifisert som bærekraftig og omdannet til terrassebord eller annen plank. I verste fall blir de fliset opp til biobrensel.

Dette kan sammenlignes med å rive husene på Lier bygdetun og kappe tømmerstokkene til ny bordkledning. Ville vi akseptert det? Neppe. Men med skogen er det tydeligvis helt greit.

Området som er hogget ligger på sørsiden av Eggekollene – Øksneskollen, et skogsområde med kalkfuruskog (en truet naturtype i Norge) av regional og nasjonal verdi. Skogen ligger nå i ruiner etter menneskenes herjinger, og de gamle trærne er borte for alltid.

Kartlagt av biologer

Området ble kartlagt av biologer i 2018, og ble vurdert som verneverdig. Man kan derfor ikke skylde på manglende kunnskaper. Dette er dessverre ikke et isolert tilfelle i Norge, der verneverdig skog hogges uten skrupler. Skogeiere og skogselskapene velger å lukke øynene for biologiske verdier, og naturen må vike gang på gang.

Endre samtykke

Vi kjenner så alt for godt argumentene for de som forsvarer hogst i biologisk verdifulle områder. «Bor du ikke i trehus, fyrer du ikke med ved»? Jo, jeg både bor i trehus og fyrer med ved. Og det er helt greit. Det er nemlig mye skog i Norge som kan hogges, til og med deler som kan hogges ved flatehogst. Særlig gjelder dette de monotone og biologisk uinteressante granplantefeltene der alle trærne er like gamle, og skogbunnen stort sett består av grannåler og noen få arter sopp.

Men de rike delene med gammelskog og høyt biologisk mangfold må ikke hogges. Det er der de truede artene lever, og de må slippe unna hogstmaskinene dersom vi skal ta tap av artsmangfold på alvor. Disse trærne har stått der i generasjoner, men en hogstmaskin bruker noen minutter på å felle trærne og legge de i pent stablede hauger. Det er rett og slett en biologisk tragedie, og vitner om manglede respekt for naturen. Tilbake sitter det trolig en litt rikere grunneier som stolt eier av en rasert kalkfuruskog, en kalkfuruskog der flere rødlistede arter har blitt knust og kuttet opp til småbiter. Men det finnes heldigvis andre måter for skogeiere å tjene penger på.

Frivillig vern

Frivillig skogvern har vært en integrert del av norsk skogbruk i mange år. Her kan grunneiere og skogselskaper melde inn aktuelle områder for vern, områder som deretter kartlegges av biologer som kommer med sine råd.

Dersom disse områdene blir vurdert som verneverdige, så får skogeier rikelig betalt. Hvert tre blir taksert og kompensert for, ofte mer enn hva man får for tømmeret i det frie markedet. I tillegg blir man en eier av en vernet skog, og ikke en treløs slagmark. Hadde dette blitt gjort i det aktuelle området ved Eggekollene, hadde skogen trolig fått stå der til glede for generasjoner fremover og grunneier fått sin kompensasjon. Nå er skogen borte.

Dessverre så er hogst av skog i Norge håpløst dårlig regulert. Det er stort sett fritt frem for skogeier til å hogge, selv skog som er vurdert som verneverdig.

Utfordring til Lier utkommune

Naturvernforbundet i Lier utfordrer derfor Lier kommune til å ta miljøansvar dersom slagordet Grønne Lier skal ha noen som helst slags legitimitet. Kommunen bør kreve varsel eller søknad om hogst i områder med kjente store naturverdier. I tillegg bør Lier kommune gå i dialog med skogeierne og stimulere til vern av disse områdene. Tar politikerne denne utfordringen, eller vil de akseptere at kommunens biologiske mangfold raseres?

Vi venter tålmodig på svar. Hogstmaskinene er dessverre ikke så tålmodige, men spiser mer og mer av kommunens verneverdige skoger.

Per Kristian Solevåg